Flaggspett – Dendrocopos major

Flaggspettens flotte farger lyser virkelig opp sommer som vinter. Hunnfuglen har ikke den røde nakkeflekken som hannen har. Ungfuglene har rød isse med sort kant, og den røde flekken i nakken kan holde seg en stund, uavhengig om det er en hunn eller hann. Den er en kronisk hakker. Bankelyden kan vi høre på lang avstand, det samme kan man med spettens lokke-rop. Den utfører «trommevirvler» for å markere revir, og skulle den bli skremt eller usikker setter den i gang med en metallisk klang i lydene sine som da er veldig korte. Flaggspettens klatreegenskaper er spennende å observere, den klatrer fast og bestemt mellom stoppene sine for å hakke litt. Flaggspettens hale fungerer som støtte når den klatrer i trærne, og skulle behovet for å klatre nedover et tre melde seg, så gjør den det ved å rygge. Den leter mer eller mindre konstant etter småkryp i barken og trærnes sprekker. Den livnærer seg på vinteren av frø fra kongler og frø fra bartrær. Men den tar gjerne en tur på fuglebrettet i vinterperioden, der den helst forsyner seg av nøtter, meiseboller og fleskebiter. Flaggspetten legger 4-7 egg og bruker aldri det samme hullet i treet som reirplass, hvert år deltar både hun og han i jobben med å lage nytt reirhull i treet. Ungene er klare til å se dagens lys etter 10 til 14 dager og blir flyvedyktige etter ca 25 dager. Flaggspetten holder seg stort sett i sør- og østlandet året rundt, men kan observeres lenger vest og nord i landet.

flaggspett-06012009

flaggspett-01-mai08

 

 

Fiskeørn – Pandion haliaetus

Fiskeørnen er ikke alltid hverdagskost for alle, men har man først sett den så glemmer man det ikke med det første. Dens fiske-egenskaper er av den mer halsbrekkende arten – den stopper opp i luften og sikter seg inn på byttet sitt, før den i fritt fall stuper fra store høyder ned mot vannet, den flater ut i siste sekund og setter ned sine bein som fanger fisken med et fast grep. Fisken fanges stort sett på grunner, elver og innsjøer og er hans favorittmat nr 1. Byr vannet på abbor, sik eller gjedde er muligheten for å observere den flere ganger på samme sted stor. Og det er virkelig spennende å se hvordan den styrter ned nesten fra intet, til den fanger sin mat med stor presisjon og flyr av sted for å nyte måltidet. Reiret bygges gjerne på fjellhyller, i toppen av store trær og småøyer ved ferskvann. Eggene ruges i ca 35 dager, og ungene trenger 9 til 10 uker før de kan forlate reiret for første gang. Reiret deres er gjerne ikke vanskelig å få øye på da det består av store greiner, noe som er forståelig med tanke på at de kan bli opptil 70 cm og veie fra 1 til 2 kilo. Fiskeørnen er i Norge fra april til september og legger fra 2 til 4 egg, mens vinteren tilbringes i Afrika.

fiskeorn-03

 

fiskeorn-05

 

fiskeorn-07

 

 

 

Fasan – Phasianus Colchicus

Fasan ble første gang satt ut i Norge for over 100 år siden, og ignoreres ofte av fugletittere fordi den er importert fra fuglens hjemland Asia. Ved hjelp av senere utsettinger av fuglen har den overlevd blant annet i Rogaland og på Østlandet. En virkelig vakker fugl som kan bli ganske tam hvis den får være i fred for jakt og andre forstyrrende momenter i hekketiden, som forøvrig foregår på bakken, i høyt gress eller annet buskas. Fasanen blir 53-90 cm og veier fra 750-1800 gram. Hanen som her er avbildet, er den som har mest farger, og er mørk rustbrun med en glinsende purpurfarge, grønne eller lilla og svarte flekker og bånd. Mange av fasanene har hvit ring rundt halsen og alle er røde rundt øyet. Fasanhøna er lysebrun med mørke flekker og bånd på halsen, og er ikke lett å få øye på i naturen.

fasan

 

fasan-2

 

 

 

 

Dompap – Pyrrhula pyrrhula

En fargesprakende og flott fugl som ofte er å se på fuglebrett, og i hekken på jakt etter frø, bær og knopper. Sommerstid spiser den også insekter som den finner i trær og busker. Dompapen er en streifefugl, men det er ikke uvanlig at den overvintrer i Norge. De hekker både i barskog og blandingsskog, men barskogen er å foretrekke sies det, og de lager oftest reir av kvist og mose, godt gjemt. De rekker i snitt 2 kull i sesongen som kan bestå av 4–5 egg i hvert kull. Eggene ruges i 10-14 dager og ungene er flygeklare ette 10-15 dager.

dompap-aug11-08

dompap-aug-08

dompap-22mai-08

dompap-03

 

 

 

Bokfink – Fringilla coelebs

Bokfinken trives godt i løvskog hvor den lager små reder av kvist, som blir tildekket med mose og løv oppe i trærne. Bokfinken trekker sør og vestover i vintersesongen, de returnerer alltid til samme hekkeplass og gjerne til samme rede hvert år. Den er tilbake i Norge i mars-april og legger ofte to kull med egg i sesongen, 4-5 hver gang som klekkes etter 10-12 dager. Ungene er flyvedyktige etter omtrent 14 dager. Fuglen er en livlig kar som spiser insekter og edderkopper i hekkeperioden, og den går ikke av veien for en matbit fra oss i form av brødsmuler og solsikkefrø på fuglebrettet, eller på bakken i parken.

bokfink-hann

 

 

Bjørkefink – Fringilla mantifringilla

Bjørkefinken er en vakker liten fugl som kan være vanskelig å få øye på, men på en fjelltur kan man nesten si at alle har hørt den, en eller annen gang. Den er veldig sky men vi kan treffe den her fra april til oktober, den er i hovedsak i høyereliggende strøk, men forekommer tidvis også i lavlandet. Dette regulerer de om det er tidlig eller sen vår, er det sen vår blir den å finne i lavlandet der den legger 5 til 7 egg som klekkes etter 12 til 14 dager. Ungene forlater redet for sin første flytur etter ca 2 uker. Når høsten kommer samles det et utall som flyr samlet rundt og spiser bøkenøtter fra bøkeskoger, før trekket går mot kontinentet. Ikke mange, men noen av dem overvinter også i Norge. Bjørkefinken kan observeres på fuglebrettet hvis det står åpent og fredelig plassert, den livnærer seg på vinteren av frø fra trær og busker, ellers i året spiser den innsekter og edderkopper som den finner i trærne.

bjorkefink01

bjorkefink

Les om fuglebrett og fuglemat her…

Noen tips til fuglekasse finner du her…

Ærfugl – Somateria mollissima

Ærfuglen kan observeres langs hele norskekysten, og de aller fleste overvintrer ved kysten vår, men noen få overvintrer i Danmark. Ærfuglen er en fenomenal dykker som kan være under vann opptil halvannet minutt, og kan nå dybder på 30 meter. De nærer seg med blåskjell, sjøstjerner, snegler, kråkeboller og krabber. Maten hentes langt nede og fraktes till overflaten for bearbeiding og bespisning. Reirene bygges ofte nær vann, og gjerne der flere par holder til. Eggene ruges i 26-28 dager og ungene er flygedyktige etter ca 24 dager.

aerfugl-svenner-01

 

aerfugl-svenner-02

 

 

Blåmeis – Parus caeruleus

Blåmeisen er i hovedsak en standfugl, og den kan vi møte på stort sett overalt hvor vi ferdes. Vanlig i hele Sør-Norge, noe i Nordland og ellers i store deler av Europa.  Den er egentlig ikke så sky, og bygger gjerne rede i hagen din hvis forholdene ligger til rette for det. En veldig vanlig art å se på fuglebrettet, men den livnærer seg også med små insekter, bær og frø. Reiret lager den i hovedsak i gamle spetthull, eller en og annen tom fuglekasse som den finner for godt å innrede med mose, dyrehår og fjær. Blåmeisen legger alt fra 7-14 egg, som klekkes etter ca 14 dager. Ungene er klare for sin første flygetur etter ca 19 dager.

 

blaameis01

Les om fuglebrett og fuglemat her…

Langestrand kirke

Det var mye diskusjon rundt den nye kirken som skulle reises på Langestrand, og først i 1818 ble den innviet. Tomten ble gitt av Joseph Ottersen Steen og byggmesteren var Hans Christian Lind. Byggmesterens originale tegninger finnes fremdeles bevart, selv om det kom til en del endringer underveis. Navnet ble Enighets kirke, og nå skulle de rundt 600 innbyggerne på Langestrand endelig få ny kirke.

langestrand-kirkebak

Dette er en nokså uvanlig oktogen (åttekantet) trekirke fra 1818, i empirestil. Kirken har sakristi og inngang i to tilbygg, og har plass til 220 sognebarn på de originale benkeradene. Interiøret er vakkert marmorert, og de noe mørke fargene går i mellomblått, koksgrått og gull.

langestrand-kirke-midtgang

Kirken fikk helvalmet tak med vipp, som også finnes på Gumserød gård, og gotiskinspirerte sprosser i vinduene. Den har blitt restaurert og ombygd i flere omganger – 1903, 1906 og 1910, blant annet ble prekestolen flyttet fra over alteret til venstre side, noe som gjorde at man ikke lenger kunne se presten fra galleriet.
En annen detalj som gjør kirken spesiell, er at den mangler klokketårn, men ved hovedinngangen har det blitt oppført et frittstående klokkehus, eller støpul som det også kalles. 

langestrandkirketaarn

Av innvendige severdigheter er altertavlen som er en kopi det verdenskjente maleriet ”Nattverden”, malt av Leonardo Da Vinci. Altertavlen er malt av Christian Krogh, som svært sjelden gjorde kunst av religiøs art. Det antas at Krogh har vært venn av Treschow og malte altertavlen på oppdrag eller som en tjeneste til familien.

langestrandkirke-01

Det vakre katolske døpefatet er også unikt og stammer fra den gamle kirken som sto lengre nede på Langestrand, men selve døpefonten er fra 1903. Flere av maleriene fra samme kirke er også flyttet hit. Se Langestrand gamle kirke. 

langestrandkirke-14

Kirken har et flott votivskip (ofte feilaktig kalt ”kirkeskip”), som for anledningen var dekorert med et papirfly. Votivskipene var gjerne gitt i gaver til kirkene, og særlig i sogn hvor det var mye sjøfart, som takk for at en hendelse hadde gått bra eller for å beskytte sjømenn mot farene på havet. Langestrand kirke har en modell av skonnerten Magdalena Sophie fra 1836 hengende mellom altanene.

langestrand-kirke-votivskip

Langestrands Enighets kirke er vernet, som alle kirker bygd mellom 1650 og 1850, de som er oppført før dette er fredet. Kirkens arkitektoniske form gjør at benkene kommer tett på alterringen, noe som gjør at det ikke er mye plass til å bruke kirken til andre formål som man i dag gjerne gjør, for eksempel konfirmasjonsundervisning og andre tiltak som engasjerer barn og unge. Det har vært søkt om endringstillatelse på galleriet for litt mer tumleplass for lekende barn, men dette ble avslått.

langestrandkirke-08

 

Det var prost Sartz som innviet kirken i 1818, og i dag er det Oddrun Pedersen som forretter her.
Takk til Nini Borch-Jenssen for hennes imøtekommenhet.

Langestrand kapell

På toppen av Veldrebakken finner vi ”Skauløkka” og her ligger Langestrand kapell med den nyeste delen av kirkegården. Da det begynte å bli trangt om plassen rundt Enighets kirke nede på Langestrand og det var lite utvidelsespotensiale her, begynte kommunen å lete etter løsninger på tomteproblemet.

langestrandkapell-ute

Skauløkka ble en mulighet, men denne tomta lå i Brunlanes og det var derfor litt diskusjoner rundt dette. Til slutt ble det enighet om at til tross for at tomta lå over grensa, ville kapellet og kirkegården uansett ha tilhørighet til Langestrand. Treschow-Fritzøe solgte velvillig tomta, og for den nette kjøpesum av hele kr 1,-.

langestrand-kapell-ute

Byggingen ble påbegynt i 1897 og antas å være ferdigstilt senest i 1898. Kapellet er et stilrent og enkelt hvitmalt bygg. I de senere årene har det kommet til en liten kjøkkenkrok og kontorpult i bakkant av kapellet. På høyre side av inngangen står det et relativt uvanlig ”klokketårn”, jamfør Langestrand kirkes støpul.

langestrkap1

 

langestrand-kapell-klokke

Et kapell defineres som et kristent hellig rom eller bygning. Og hvis det er satt av til en begrenset form for gudstjenester, er det vanlig å regne bygget som et kapell isteden for kirke. Det eneste som er av kristne symboler i Langestrand kapell, er korset på taket over inngangen og noen enkle kors på vegglampene inne. Dette gjør at også andre menigheter har brukt kapellet til gudstjenester og samvær.

langestrand-kapell-kors

Også inne finner vi igjen den samme enkelheten. Interiøret er holdt i hvitt, gult og mørk blått med innslag av messing. Gulvene er lakkert furu og midtgangen er dekket av løper i samme blåfarge som benkene. Kapellet er ofte i bruk, og nettopp enkelheten er det som tiltrekker mange av de som ønsker å ta et siste farvel her – det er ikke så mye som tar oppmerksomheten fra seremonien. I dag er det bare urnenedsettelser her oppe på Veldrebakken, men kapellet mye i bruk og kirkegården alltid velstelt.

langestrand-kapell-motalter

 

Vi retter en takk til Åge for hans meningers mot, gjestfrihet og engasjement.

Langestrand gml kirke

 

 langestrand-gamle

Den eldste kirken på Langestrand finner vi dessverre ikke andre spor etter enn noe av interiøret i den nye kirken. Etter all sannsynlighet var den plassert til venstre for verksporten, under det som i dag er parkeringsplass. Nils Lange fikk tillatelse til å oppføre kirken på grunnen til Damsbakken gård i 1642 for den voksende menigheten, eller også for at Langefamilien skulle ha et huskapell. Enken etter Nils Lange, Merete, skal etter sigende ha blitt gravlagt under alteret i 1656.

I 1692 fikk Gyldenløve utbedret kirken, men allerede i 1730-årene skal den ha vært i svært dårlig stand, selv om noen utskiftninger allerede var gjort. Blant annet skal det innvendige tregulvet i kirken ha blitt byttet ut med teglstein. Et klokketårn var også kommet til, samt et sakristi på venstre side av bygningen. I storflommen året 1653, som gjorde store ødeleggelser for bedriften på Verket, sies det at Farriselva tok med seg kirkegården natt til 3. september. Samme natt forsvant for øvrig også Fresjeborgen.

Selve kirkebygget var bygget i samme stil som Larvik kirke, med rektangulært langhus og et lavere og smalere kor. Bygningen var laftet. I gamle papirer står det at kirken var omtrent 32 meter lang, 9 meter bred og 4,5 meter høy, og at taket var bordkledd. Klokketårnet skal ha vært kvadratisk på 4,5 meter x 4,5 meter, og nesten 9 meter høyt, og utvendig hvitmalte bord med pyramideformet tak, tekket med stein. Det sies at interiøret var marmorert, som i den senere kirken, og at både dekoren og malingen ble fornyet i 1758 av malermester Koch. Rundt 20 år senere ble interiøret lysnet for å følge trenden. Døpefatet fra katolismens høytid, står nå i den nye kirken og vitner om sotingenes lange tradisjoner med kirkebygg. Sokkelen fatet opprinnelig sto på står i dag på Larvik Museum og er støpt i jern.

langestrand-gamle-dopefat

I 1811 var kirken i elendig forfatning, og lå dessuten i veien for bedriftens behov. Det ble derfor besluttet at den skulle rives samme år.

Under er tre av maleriene avbildet som i dag henger i den nye Langestrand kirke: Pasjonsviser fra 1752 – skjenket av forvalter Knut Mørch, Christian IV’s syn fra 1625 som er maken til maleriet i Kjose kirke fra samme årstall, og en allegorisk fremstilling av dåpen fra 1706, som er skjenket kirken av Edler og frue.

langestrand-gamle-maleri1

På en av portbygningene til Verket henger gravplaten til minne om Niels Friis Pedersen, som var ”OberMarsMæster” og på den andre bygningen kan vi se hans hustru Elisabeth Friis’ minneplate. Ellers er det ikke mye som vitner om at det på Langestrand har ligget en utsmykket kirke, omtrent der museets sørvestre hjørne er i dag.

gravplater-01-tf

 

gravplater-02-tf

Kirkehistorie 

Kristningen av det norske folk startet på slutten av 900-tallet, da Olav Tryggvason lot holde den første gudstjeneste i Norge ved Moster på Bømlo, og deretter bygget den første kirken på samme sted. Våre første misjonærer var munker, vikinger som var blitt omvendt til kristendommen i utlandet, og biskoper som fulgte sine konger. Men det er slaget på Stiklestad i 1030 som står frem som det endelige skillet mellom hedendom og kristendom her til lands. Faktisk er det funnet kors-symboler i graver som er datert til år 700, så det må ha vært en viss kontakt med kristendommen i Europa, før den ble innført til Norge. Det ble jobbet både utrettelig og nokså brutalt, og i løpet av 1100-tallet var de fleste nordmenn døpt.

bibelpaavann

De første kirkene ble reist på av lokale stormenn på deres egne gårder eller landområder, for eksempel Berg steinkirke, som ble bygget av lensherrene på Manvik.

bergsteinkirke-nattkirke1

For folk i det daglige fikk også kristendommen en påvirkning – de hedenske skikkene ble forbudt (som for eksempel å spise hestekjøtt eller legge ut barn for å dø), og nye seder ble innført – faste og påbud om ølbrygging før høytider, og skjenken skulle gis til Jomfru Maria og Kristus. I tillegg ble det helt nye regler og ritualer rundt begivenheter som bryllup, fødsel og død. Strenge straffer ventet de som ikke fulgte de nye lovene.

På 1500-tallet kom den lutherske reformasjon fra katolske til protestantiske gudstjenester, slik at folk kunne følge med i det som ble sagt da prekenen ikke lenger ble utført på latin. Dessuten ble det en forandring i kirkens innvendige og utvendige form. Blant annet kom prekestolen i sentrum, slik vi kjenner den i dag, og bruken av røkelseskar og andre katolske rekvisitter forsvant. De størst forandringene kom kanskje i forhold til eiendom. Nå var det kongen som overtok jordegodset som kirkene før hadde hatt i sitt eie, og åndelig sett klarte ikke folk flest å henge med i utviklingen som fant sted hos overklassen på grunn av slitet med å mette alle familiens sultne munner og mager.

På slutten av 1600-tallet begynte kongen å selge kirker til privatpersoner på grunn av pengemangel, mot at de påtok seg vedlikehold og driftsutgiftene til kirkene. Den første som kjøpte opp var faktisk grev Gyldenløve, som overtok alle kirkene i grevskapet i 1671. Kirkene var interessante salgs- og kjøpsobjekter på grunn av mye jordegods og de faste inntektene de ga. I løpet av få år ble så mange som 620 kirker i Norge solgt til private.

Rundt 1740 ble konfirmasjon innført i den norske kirken, og dette var jo også en del av skoleopplæringen – og i en periode nærmest den eneste grunnen til at barna fikk undervisning.  Grunnloven i 1814 fastsatte at den evangelisk-lutherske tro skal være kongerikets offisielle religion.

katekismushimmel

Når det gjaldt prestene i Brunlanes, vet man faktisk en hel del. Det går et skille mellom de katolske og de lutherske, og den første katolske presten i bygda nevnes i historien allerede før svartedauen, Viking Torgeirsson, eller Sira Viking, som han skulle tituleres, prest på Berg i 1335. Det antas at Brunlanes bare hadde en prest i virke etter den voldsomme minkingen i folketallet etter pesten som raste, og i Tanum finner vi Audun Labbason i 1376. Det finnes også nevnt flere huskapellaner, blant annet hos sognepresten på Tanum og hos storfolket på Manvik og Brunla (for eksempel Aasmund Torgeirsson). Det er flere hull i dokumentasjonen over prestene her ute, men fra 1419 til 1429 finner vi Helge Sveinsson på Tanum. Deretter Torgeir Halbjørnsson fra 1440 til 1452. Den siste katolske presten vi kjenner navnet på var prest på Neset i 1474, Dominikus Mikkelson.

Etter reformasjonen finner vi de lutherske prestene i Brunlanes, og av disse er Nils nevnt som den første i 1538 og i 1549 finner vi Torger som sogneprest samme sted. Deretter finner vi Jakob Villassøn i 1549, og så 4 generasjoner i samme slekt; Jens Mogenssøn i fram til 1592 og Nils Jenssøn til 1600, deretter sønnen Peder Nilssøn fra 1600 til 1614, og neste ledd Kristoffer Pedersssøn fra 1614 til 1656. Sistnevnte var faktisk prest i Brunlanes i 44 år og fikk gode skussmål av biskopen. I tillegg var han bygdas største jordbruker og fikk lagt begge Hvatum-gårdene under prestegården. Til sammen hadde denne slekta prestesetet i minst 80 år og satte utvilsomt sitt preg på Neset.

I 1659 ble det ordinert ny sogneprest, Jens Erikssøn Bugge, som forble sogneprest til sin død i 1679. Han hadde tidligere vært kapellan hos forrige sogneprest, og fortsatte i sin læremesters fotspor når det gjaldt dyrking av jorden, også på Berg, samt handel med trelast og leie av Halle sag. Denne sognepresten foretok den aller første folketellingen for Brunlanes i 1665. Gregers Borgessøn kom så til Neset fra Kragerø i 1670 etter en lite heldig episode med menigheten, her ble han bruker på Østre Hvatum, sogneprest og prost. En nokså bemidlet prest som også ga lysekrone til Tanum kirke før han døde i 1712.

gmlbibel

Fra 1712 til 1726 var Hans Anderssøn Mow sogneprest her ute og var den første som fikk bygd skolehus i Brunlanes, og i 1726 overtok Peder Humble, som innen han ga kallet videre i 1741, titulerte seg prost. Han samlet inn penger til skolehus på Tanum. Deretter fikk vi en dansk prest på Neset – Carl Ferdinand Treu fra 1741 til 1765, med grev Danneskjold Laurvigs hjelp. Han fikk mye ros av biskopen for sitt arbeid med undervisning av ungdommene, og ble også utnevnt til garnisonsprest i Fredriksvern. Det står å lese at han i sine siste år strevde med oppbyggingen av ny prestegård. Etter hans død hersket det en stund full forvirring om dokumentasjonen han hadde etterlatt seg, eller rettere sagt, mangelen på dokumentasjon. Det ble til sist antatt at Treu ikke engang hadde ført kirkebøker, og at han dessverre hadde gjort kort prosess med en del av forgjengernes notater og bøker, så disse ble tapt for framtiden. Brunlanes har derfor i dag ikke kirkebøker lenger tilbake enn til 1766.

Etterfølgeren i dette rotet, og den som måtte ta tak i alt som under Treu var blitt en smule uryddig, var Christian Henrik Nordborg som tro til i 1765. Han hadde vært skipsprest til Kina og sogneprest i Jylland før han kom hit. I tillegg til prestestilllingen hadde han også embed ved Fredriksvern. Nordborg var den første presten som flyttet inn i den nye prestegården, men alt i 1771 dro han hjem til sin himmelske far rett før en gudstjeneste. Det spesielle er at han på forhånd må ha visst sitt dødsår, for ved hans død var gravplaten allerede ferdig støpt med blant annet riktig årstall:

”1771. Læser. Den du er var jeg. Den jeg er bliver du.
Betænk derfor de sidste Ting. Christian Nordborg.”

I 1772 kom Andreas Christian Henne, og var sogneprest her i 25 år. Det sies om ham at han var arbeidslysten, men også at han hadde lett for å miste motet. Straks etter ankomst ville han reformere skoleverket, men kom på kant med bygdas innbyggere, og da særlig helgeroingene. Dennes sønn, Christian Conrad Henne, overtok i 1799, og fikk Brunlanes kald som 25-åring. Han hadde tuberkulose og døde allerede i 1800.

Den neste presten er fremdeles godt kjent her ute – Jens Clemmetsen Samsing – sogneprest i Brunlanes fra 1800 til 1829. Han var en nokså uvanlig prest med et stort hjerte for de mindre heldige stilte og kanskje var han også en smule mer klarsynt enn de fleste av oss. I alle fall kommer man stadig over historier som både forskrekket, moret og forundret hans sognebarn. Det sies om ham at på prestegården går han igjen med hodet under armen, men den samme historien fortelles om flere av prestene. Alt i alt var nok ikke Samsing den som hadde de strammeste tøylene om menigheten. Den triste historien om neste etterfølger, Christen Smith Bugge, forteller også noe om at arbeidsforholdene ikke alltid var så mye å skryte av den gangen. Han holdt sin tiltredelsestale i Berg og pådro seg lungebetennelse i den kalde og trekkfulle kirken. Etter 8 dagers forløp døde han, og var altså bare prest i Brunlanes i 14 dager.

paul-winsnes

En av de mest kjente prestene her ute var nok kanskje Paul Winsnes, som tiltrådte i 1830. Han ble også valgt til bygdas ordfører da Formannskapsloven ble vedtatt for økt lokalt selvstyre i 1837. Han var jo den eneste med høyere utdanning, sogneprest fra 1835, og hadde i flere år vært en selvfølgelig og sentral person i Brunlanes, både som leder og veileder i moralske og medmenneskelige relasjoner. Han fikk igjen dreisen på konfirmantundervisning og noe av det ”vanstyret” som hadde vært under Samsing. Han overlot både prekestolen og ordførersetet til Hans Cato Aall i 1845, da Winsnes selv ble prost i Vang.

Men sogneprestene hadde mange oppgaver og man kan nær bli ledet til å tro at forrettinger og andre kirkelige handlinger bare var en bi-gesjeft. Som leder for fattigkommisjonen tok han ansvar for foreldreløse barn, uføre, syke, fattige og gamle. For presten spilte det ingen rolle om det var selvforskyldt eller medfødt, alle hadde krav på beskyttelse, hjelp og bønn. I Brunlanes var presten leder av fattigstyret fram til 1885, da prost Klem overlot vervet til Thor Anvik. Men selvskrevne i styret var de likevel fram til 1964. At prestene også hadde ansvar for det første skolevesenet i bygda kan du lese om i skolehistorien. Sogneprest Aall jobbet iherdig for å anskaffe orgel til Berg kirke, og både orgel og klokke til Kjose, i tillegg ønsket han fast ansatt organist i begge kirkene. Selv hadde han samlet inn 55 spesidaler til Kjose og 47 spesidaler til Berg, og fikk tillatelse til å kjøpe orgel for 25 spesidaler av skolelærer Thoresen, som måtte repareres og males før det kunne settes inn i Kjose kirke. Kirkeklokken på 100 pund kom fra støper Olsen i Sem sogn. Orgelet til Berg kirke ble kjøpt fra enkemadam Falckenberg for 45 spesidaler, men dette måtte også flikkes litt på. Organister til begge kirkene fikk han også innvilget.

Etter sogneprest Aall fulgte Mouritz Gleerup Klem fra 1863, og Th. Crøger fra 1887 til 1901. Dette var perioden da Den evangelisk-lutherske Frikirke i Brunlanes ble grunnlagt, og disse to kjempet harde åndelige kamper for å beholde menighetene sine, men dette la likevel grunnlaget for at de begge søkte avskjed fra embetet ute på Neset. Klem fikk imidlertid gjennomført flere av sine hjertebarn, blant annet kom det faste skoler i hele bygda.

prostklem2

Mouritz Gleerup Klem
 

Både de geistlige og andre måtte ta sin skjerv når det kom epidemier til bygda, som for eksempel i 1853 da kolera-epidemien kom med et hollandsk skip som la inntil i Larvik. På det verste tok koleraen 10 ofre pr døgn, og prost Münster reddet livsmotet til mange syke fordi han snakket med pasientene uten å frykte for sin egen sikkerhet. I denne perioden ble de døde begravd allerede dagen etter, og det fortelles historier om folk som har hørt banking i kistelokkene under bortkjøring, noe som kan tyde på en nokså hastig prosess…

Prestene med sin noe strenge moral og sjelesørging, fikk nok et par motstandere i bygda også. Sogneprest Fredrik Thomassen (prest her ute fra 1902 til 1922) henvendte seg i 1913 til formannskapet etter at ”Amtstidende” i flere uker hadde kommet med angrep på ham og da disse også ble gjengitt i blant annet Aftenposten, spurte han i skriftlig henvendelse om formannskapet delte denne oppfatningen av ham. Til svar fikk han at han var særdeles avholdt i Brunlanes, både som prest og menneske, og at det var et ualminnelig godt forhold mellom ham og menigheten.

katekismus-inni

Andreas Fleischer fulgte etter Thomassen som sogneprest her ute, og ble etterpå utnevnt til biskop i Bjørgvin. Halfdan Riiser overtok deretter, og var her de vanskelige årene fram til 1948, da Sigfred Andreas Sigurdson ble sogneprest i Brunlanes. Christoffer Knudsen Kobro overtok embetet i 1955 og ble til pensjonsalder, da Sigurd Viking Laland overtok fram til 1984. Leif Isachsen ble da prest her ute til Kjartan Almås videreførte det åndelige ansvaret i 1992.

riiser2

Halfdan Riiser

Hadde det ikke vært for prestene, hadde nok neppe poteten opptatt så mye oppdyrket areal i Brunlanes. Fra 1760, omtrent fra Treus tid, har den vært dyrket i Norge, etter at flere prester fikk menighetene til å innse hvor ernæringsmessig riktig denne ukjente og ”eksotiske” planten var. Det er ikke få sognebarn disse prestene har hjulpet og samtalet med i alle disse årene, og livet her ute hadde nok sett helt annerledes ut i dag om vi ikke hadde hatt prestenes påvirkning når det gjelder distriktets utvikling – både ved åndelig og praktisk lærdom.

bergstienkirke-bautasteinernatt1

Et tiår etter krigens slutt ble det reist minnesmerker over bygdas falne, slik at disse kunne bli hedret og minnet for all tid. Bautasteiner står ved sognets tre kirker – Kjose, Tanum og Berg. Steiner til ettertanke for både ung og gammel, og absolutt et sted man bør ta lua i hånda.

I dag er Asle Zimmermann sogneprest i Brunlanes, eller riktigere; sogneprest i Larvik prosti med tjenestested Kjose og Tanum sogn. Han har tidligere vært kapellan i Østfold og sogneprest i Ofoten, så han har lang erfaring i å lede menigheter både i glede og sorg. I hele landet er omtrent 83 % av innbyggerne medlem av Den norske kirke, og til sammen holdes det rundt 70.000 gudstjenester i de 1600 kirkene, så kirken er fremdeles en stor og viktig institusjon i Norge. En ting som er sikkert – brunlanesinger er stolte av kirkene sine!
 
I tillegg til disse prestene, har vi hatt en rekke prester både i Berg og på Langestrand, samt kapellaner, hjelpeprester, klokkere, organister og kirkegårdsarbeidere ved alle kirkene. Disse er ikke tatt med, men er like fullt en viktig del av tradisjonen og historien.

Kjose kirke

 

kjosekirke-frasidenute

Dette er en langkirke i tre med 200 plasser, innviet av biskop Arup i 1850. Arkitektur utført av Gustav A. Lammers, sogneprest i Bamble og Skien. Bygget ligger på samme sted som de to foregående kirkene i Kjose, på en høyde med flott utsikt over Farrisvannet.

Den aller første av kirkene som ble bygget her, var stavkirken som man antar var fra 1300-tallet og viet til St. Bartholomæus. Det fortelles at det var en usedvanlig vakker kirkebygning, men den ble dessverre plyndret for uerstattelige verdisaker i reformasjonstiden. Den ble revet etter lang tids forfall, og i 1606 ble den nye tømmerkirken oppført. Kirken sies å være uten tårn og med kirkeklokker på loftet. Taket var tekket med trespon og inngangen fra vest hadde en liten svalgang foran, men kirken fikk våpenhus i 1626. På innsiden var koret avdelt fra kirkerommet med skranken foran første stolrad, den var uten galleri og hadde gulver av tre. To firkantede vinduer, et på hver langside, slapp lyset inn.

kjosekirke-gmlprekestol

En del av inventaret fra de gamle kirkene finnes fremdeles i den nye kirken, blant annet prekestolen, som nå er plassert i sakristiet, og døpefonten som antagelig ble laget av ”Anders snekker” i rundt 1617. Omtrent samtidig fikk kirken sine første benker. Det er også bevart et døpefat av bronse fra 1641, og kirkeskipet fra 1700-tallet. Et røkelseskar fra den katolske perioden i Kjose kirke er i dag utstilt i Vestfold Fylkesmuseums middelalderavdeling.

kjose-kirke-dopefat

Altergruppen fra ca 1260 er også bevart, men Norsk Folkemuseum har overtatt denne. En kopi av korsfestelsesgruppen er imidlertid på plass. Den viser Jesus på korset med Jomfru Maria og apostelen Johannes på hver sin side, er laget i gotisk stil og man antar at den er utført av selveste ”Balkemesteren”, som også har skåret Olavsfiguren i Tanum kirke, og som gjorde andre slike arbeider i eik i samme periode.

kjose-kirke-alterfigurer

I distriktet var det store og mektige eiendomsbesittere på denne tiden, og det var populært å gi gaver til kirkene. Blant annet finner vi gamle våpenskjold fra denne storhetstiden etter gravferdene til to av grevene, og kopi av altertavlen fra 1606, som viser nattverden, gitt i gave av Peder Iverssøn Jernskjegg. Originalen befinner seg i Norsk Folkemuseums varetekt.

kjose-kirke-gmlaltertavle

Da byggingen av den nye Kjose kirke ble vedtatt, ble den gamle solgt til nedriving. Tømmeret ble hugget opp til ved og har nok for lengst gått tilbake til naturen, men et vindu ble bevart og satt inn i et av gårdshusene på Bjørnø, der det fremdeles er. Den nye og staselige kirken ble bygd på dugnad, eller pliktarbeid, som det var den gangen. I 1856 ble det besluttet å bygge ny vei fra kirken til Bærug gård. Treschow avsto fra grunnen uten godtgjørelse, og ga også trematerialene og sand som behøvdes. Menigheten måtte også utføre pliktarbeid ved bygging og vedlikehold av veien. Først i 1863 ble pengene til veien innvilget av formannskapet.

I 1911 kom sakristiet til i østenden. Under påbyggingen gjorde man også andre forandringer som ville gjøre kirken mer bruksvennlig, blant annet fikk benkene nye rygger med bedre helling bakover, og de gamle ryggene ble brukt som brystning langs veggene. For ordens skyld kan vi nevne at kirken fikk lysanlegg i 1930 og samtidig fikk den de vakre lysekronene, og flombelysningen av den vakre trekirken ble tatt i bruk i 1963. Vann kom det først i 1973.

kjose-kirke-lys

Et av de gamle orglene står nå på Telemark Museum, laget i Skien av sokneprest Stub og hans gårdsgutt. Den nåværende kirken kan takke sogneprest Aall for sitt aller første orgel, han samlet egenhendig inn de 25 spesidalene det kostet å kjøpe orgelet fra skolelærer Thoresen. Det måtte riktignok repareres og males før det kunne settes inn, men enda var det penger til overs til en organist. Da kirken gjennomgikk restaurering og sakristiet ble bygget, byttet Kjose kirke ut det gamle orgelet med et som ble kjøpt fra Tanum kirke og flyttet hit. Dessverre ble det raskt oppdaget at orgelet var nokså tjenesteudyktig, så nytt og moderne orgel ble satt inn i kirken i 1935. Siste tilskudd på orgelstammen kom i 1979 – et helmekanisk orgel med 12 stemmer.

kjosekirke-orgel-01

I ”Boken om Eidanger” av I.C. Ramberg, kan vi lese at ungdommene i Markefjerdingen fra gammel tid besøkte Kjose kirke et par ganger hver sommer, men helst ved konfirmasjon. Da valfartet de i flokk og følge gjennom Sollid- og Omslandskogene, gjennom ”den vakre Omslandsbygden” og til kirken. Man pleide ikke å ha med niste selv om man skulle være borte hele dagen, for stadig møtte man på såkalte kakekoner, og på hjemveien var de innom Lars Kortsen Omsland og kjøpte fløtemelk med smør og flatbrød, eller en kopp kaffe.
Fra Langangsbygda foregikk det lignende utflukter over Langangs- og Skjæggeheien, til Krogsengene og derfra ned gjennom ”Putlandsriket” til Kroken, tett ved klokkerboligen og Kjose kirke.

kjosekirke-02

Fremdeles ligger kirken og skuer ut over veier, vann og gårder i Kjose, på sin fredelige plett på kirkehøyden. Mangt har forandret seg her siden den første presten bosatte seg på prestegården Nes – man valfarter kanskje ikke til kirkene slik som før eller bruker hele dager på reisen, men den er fremdeles samlingspunkt i bygda både ved glade høytider og sorg.

En stor takk rettes til Tor Johnsen for hans tillit og imøtekommenhet.

 

 

St. Frans’ kirke

Oppe på Ra-ryggen troner distriktets eneste katolske kirke, St. Frans, med moderne teglsteinsvegger, men med alle tradisjoner bevart. Allerede i det 10. århundre ble den katolske kirken etablert i Norge og var eneste religion fram til Reformasjonen, se også kirkehistorien. Den ble da forbudt, men i 1843 fikk man igjen opprette katolske menigheter her i landet og i Larvik har menigheten vokst til rundt 300 på 20 år.

stfrans-inngang

Selve kirken er tegnet av et arkitektfirma i Oslo, har en grunnflate på 300 kvm og ble bygd rund i forhold til katolismens tidlige tradisjoner om runde kirkebygg. Byggingen av kirken tok bortimot et år, og et av høydepunktene fortelles å være den dagen den 20 tonn tunge takkonstruksjonen i bjørk, på omtrent 20 meter i diameter, ble løftet på plass som en gedigen puslebrikke i ett stykke. Grunnsteinen består av et skrin med 3 steiner fra Assisi, Umbria i Italia, og ble lagt ned under en seremoni i 2005. Kirkens patron er St. Frans fra Assisi (derav navnet selvfølgelig), og kirken ble vigslet på St. Frans dagen i oktober 2006.

stfrans-sal-01

 Når man kommer opp bakken til kirken, blir man møtt av de to høye pilarene som sammen danner klokketårnet og rammer inn inngangspartiet. Under byggingen lå det tre digre flyttblokker midt i det som skulle bli kirkerom, og disse ble delt i skiver og brukt i inngangspartiet. Inntrykket av selve kirkerommet kan best beskrives som andektig og nærmest katedralsk med den høye glasshimlingen som kroner verket, og som i sannhet knytter himmelen og jorden i mennesket. Lyset slipper også inn gjennom innfelte klare og fargede glass i hele veggens høyde på sidene. Alteret og døpefonten er laget i polert larvikitt, og Maria-statuen som står ved kirkens vestre vegg, er en kopi av Spydeberg-madonnaen fra 1250. Originalen befinner seg nå i Oldsaksamlingen i Oslo. Kirkens benker er av eik og gir en fin kontrast til de hvite veggene.

stfrans-sal-02

I dag holdes det gudstjenester norsk, polsk og vietnamesisk i St. Frans’ kirke, og kirken er åpen for alle.

___________________

Fredsbønnen
 
”Herre, gjør meg til et redskap for din fred.
Hjelp meg å spre kjærlighet der hatet hersker, tro der
tvilen råder, håp hvor der er angst og nød.
 
Hjelp meg å bringe forlatelse der urett er begått,
å skape enighet der det er strid, å spre lys hvor der
er mørke, å bringe glede der sorgen tynger.
 
Mester, hjelp meg å søke,
ikke så meget å bli trøstet som å trøste,
 
ikke så meget å bli forstått som å forstå,
ikke så meget å bli elsket som å elske.
 
For det er ved å gi at vi får, ved å tilgi at vi selv blir
tilgitt, ved å miste vårt liv at vi vinner det.
Og det er ved å dø at vi oppstår til evig liv”.
 
Frans av Assisi (1182-1226)

____________________

st-frans-alterbilde

 

 Bildegalleri