Byggherren var ingen ringere enn isbreen som da dekte Norge. For 18-20 000 år siden lå det et 1 kilometer tykt islag over ytre Oslofjord. 7000 Ãr senere hadde den smeltet litt, og da lå isfronten omtrent her i Brunlanes. Les mer her…
Husk å ta en tur innom geoparkens utstilling på Mølen
Stavern
Fargerike og spennende skyformasjoner durer forbi Stavern i stor fart
Nevlunghavn
.
.
.
Fritzøehus er Larviks eneste slott og Norges største privateide bolig, det ble i sin tid tegnet av Jacob Wilhelm Nordan og bygget av Michael Treschow i årene 1863–1865 og det ble utvidet i 1885–1889 og i tidsrommet 1897–1898. Slottet med tilhørende eiendom på ca 1700 mål eies av Mille Marie Treschow.
Samlet gulvflate er på 2302 m² og inneholder 75 rom og 21 kjellerrom.
Slottet er rikt på utsmykking og spennende arkitektur.
Den ca. 1700 mål store eiendommen er et landskapsvernområde.
Parken ble anlagt i engelsk stil i 1860-årene.
I parken er det bøkeskog, valnøttgran, slangegran og en kryp-Korea gran med lilla kongler.
Det er frittgående dåhjort og muflon i parken, samt et rikt fugleliv.
Inntil parkens nedre del med nydelig utsikt ut mot Larviksfjorden ligger Fritzøe golfbane
og Fritzøe gård som eies av Mille-Maries søster, Scilla Treschow.
Adgang til parken får du ved å henvende deg til Treschow Fritzøes hovedkontor.
Stavernsodden fyr fikk sitt første lyspunkt i 1855,da med en langt mindre lykt enn dagens og det var bare en liten vaktstue der. I 1874 ble det første bygget oppført på øya i forbindelse med fyrdriften, og selve fyrtårnet ble oppmurt. Under krigen ble det oppført ytterligere ett hus, maskinhus og redskapsbod. Fra 1945 til 1960 var det også ni måneder i året en reservebetjent på fyret. Fram til 1945 var fyret enmannsbetjent med tilhørende husstand. I 1960 ble fyret løftet til nye høyder med elektrisitet og fra 1984 ble fyret vært automatisert og ubemannet. En liten nydelig perle i skjærgården rett på utsiden av sommerbyen Stavern.
Fyrets nettside finner du her!
Våren er på vei, og fargene kommer på nytt fram i skog og mark. Fuglene sang i kor da turen gikk fra Gopledalsbukta og ut til Larvik padleklubb sin hytte ved Farrisvannet. På vei utover passerer man Farris naturskole, en liten herlig perle i skogen.
Det er god avkobling å oppleve stillheten og roen man får i natur som dette. Vinden suser i trærne og solen gløtter fram fra en ellers grå himmel, hva mer kan man ønske seg langt borte fra by-sus og larm. Det er ustoppelig å beskue hvis man lar øynene vandre fritt, man kjenner lukter og lengter etter sommer der vi går i hvitveiskledd mark. På Farris Naturskole kan man ta en rast, eller som vi gjorde, lekte oss litt med huskene og utfordret balansen. At balansen faktisk var så god som den var overrasket meg litt, til tross for høydeskrekk og mange års inaktivitet med den slags, så klarte jeg å stable meg over stokkene uten å falle ned. Det var ikke høyt, men høydeskrekken min fortalte meg at dette faktisk var litt i høyeste laget, og den største skrekken var at jeg kunne bli ”tante” hvis jeg datt litt forkjært ned fra stokken. Men frykten ble overvunnet og kunststykket ble utført med en svak nier på poengskalaen etter egenvurdering. Rart hva naturen gir oss av pågangsmot og glede hvis man tillater å være i nuet. Om Bjørn på Naturskolen liker at vi voksne bruker lekene skal være usagt, men jeg håper han tilgir to relativt voksne barn på tur. Og vi var forsiktige med utstyret altså!
Fuglesangen fulgte oss hele veien, og noen ender hadde funnet gleden i hverandre, og så ut til å gjøre seg klare for å sette noen nye fugleborgere til verden innen kort tid. Vi så også at beveren hadde tatt seg til rette og felt noen trær, den hadde kost seg med barken på ”byttet” sitt.
Når man kommer helt ut på Framnesodden har man vann i nesten alle retninger, hytta til padleklubben ligger så perfekt til at man overhodet ikke har lyst til å forlate stedet, nesten som et lite eventyr å sitte det å beskue Farrisvannet som skvalper på tre sider av hytta. Sola sender ned noen varme stråler til oss og gjør det hele enda mer behagelig. Å sitte slik kan by på mange tanker, og følelser. Dette store vannet vi har rundt oss er drikkevannet til over 200.000 mennesker i Vestfold og Telemark, og bare i Larvik er det over 500 kilometer med vannrør som frakter vannet til innbyggerne. Det er stort på så mange måter, og samtidig så utrolig sårbart. Håper alle bidrar til å ta vare på både vannet og naturen slik at de neste generasjoner kan oppleve det samme, og ikke minst drikke det samme gode vannet.
Framnesodden og Larvik padleklubb sin hytte ligger utrolig flott til ved Farrisvannet
Gopledalsbukt, og Tyskeråsene ser man til venstre i bildet
Denne artikkel er republisert!
At ”Fram” er bygget i 1892 er nesten litt fjernt å tenke på, for her finnes utstyr, løsninger og dimensjoner som man ikke trodde de hadde på den tiden, det er jo tross alt noen år siden. Når man ser selve bygget fra utsiden så er det høyt og smalt, det er mange vinduer, og det er så det vekker nysgjerrigheten, selv for dem som har vært her tidligere.
Når man kommer innenfor døren så forstår man dimensjonene på ”Fram”. For den virker gedigen der man spaserer rett mot kjølen av skipet, som måler 117.7 fots lengde og 36 fots bredde.
Man blir ganske liten når man spaserer rundt skipet i kjølhøyde, rundt ”Fram” er utstyr, utstoppede dyr og illustrasjoner fra ekspedisjoner og epoken som båten var i drift utstilt.
I annen etasje på bygget kan man komme om bord i skipet, og det var høyt ned fra rekka til kjølen, etter hva jeg har funnet ut er det 16.2 fot.
Kontranstene blir store når man ser Color Magic fra «Fram»
Om bord i båten kommer man nært på alt, man ser alt fra legeutstyr, kabinen til Nansen, hvordan de levde og laget mat til hvordan de underholt seg selv under sine seilinger.
Og tar man seg tid når man spaserer rundt der kan man nesten føle hvordan de hadde det, for det må jo ha vært en del spenning rundt den første ekspedisjonen til Nordpolen. En tremasters Skonnert med dieselmotor skulle sette kursen mot skruisen som hadde tatt kål på alle de andre som hadde forsøkt seg tidligere, og som de fleste sikkert vet og forstår, besto skipet med glans både til Nordpolen og Sydpolen. Og tenk at den er bygget i Larvik av Colin Archer! Det er nesten så man kan føle litt stolthet over skipet, for det er ingen tvil om at dette er en perle av en skute!
Folk vandret med minst like store blikk og med et smil om munnen som oss, det var like spennende og givende som sist tur på ”Fram”, og turister fra mange verdenshjørner var å treffe under dekk som rundt skroget. Og har du ikke vært på museet kan det trykt anbefales for alle aldre, en stor viktig bit av norsk historie presenteres og dokumenteres på en verdig måte.
I år 1200 stod Domkirken på Hamar klar etter omkring 48 års hardt arbeide. Og tar man ruinene i nærmere ettersyn så forstår man fort at dette må ha tatt sine år å få gjennomført. For det er et mesterverk som står igjen, byggmessig er ingen ting overlatt til tilfeldighetene når man ser på buer og utforminger. Men under syvårskrigen i 1567 ble Domkirken utsatt for brann, og etter det ble den overlatt til seg selv i århundrer, før den i 1998 fikk sitt verdige glassbygg omkring seg. Da hadde ruinene stått i mange år med presenning over som beskyttelse for vær og vind. Vegger og tårn har gjennom tiden falt ned og blitt borte. Det fortelles at lokalbefolkningen brukte plassen hvor ruinen står til et slags steinbrudd. Så mang en grunnmur i nærområdene har kanskje steiner fra Domkirken. Heldigvis er en del av Domkirken bevart så langt det lar seg gjøre. Glassbygget har 4800 kvm glassflater og en grunnflate på omkring 2600 kvm. Konstruksjonen er av stål og skal visstnok ha en vekt på over 150 tonn. Så et verdig bygg til et stort stykke historie er det ingen tvil om at det er. Når man kommer inn i selve glassbygget, får man en fornemmelse av ro, og med store øyne går man rundt. For det er spennende og samtidig flott at det faktisk går an å gå inne mellom ruinene. Bare fantasien setter grenser for hvordan dette i sin tid har sett ut. Det fortelles at akustikken er enormt bra her inne, og det skal ikke rare fantasien til å forstå at når rommet er fylt med lyd under de skre glassveggene og lyssettingen er på, må det være en opplevelse av de sjeldne å ta del i en konsert her. Men det var det selv uten lys og lyd utover det normale.
I 2004 dro den 251 meter lange flotte båten MSC Opera ut på sin første tur, med plass til snaue 2000 passasjerer. Det er visst 800 ansatte om bord i båten, som nok gjør servicen høy og komfortabel for de reisende. Det skal være treningssenter, sauna, boblebad (og andre bobler antar jeg), teater, shoppinggate og en hel masse fasiliteter som sikkert gjør turen full av opplevelser om bord i skipet. Men det å se denne store kolossen seile inn Oslofjorden, var i seg selv en opplevelse. Det er virkelig fascinerende å se at de faktisk klarer å håndtere 59 tusen tonn med relativt små marginer i både innseilingen, og siste bit helt inn til kaia.
Vågal kar ute i kano, og liten ble han…
Endelig helt inne til kaien… et godt stykke arbeide utført.
Dagen (09.05.08 )startet med tykk tåke, men dyktige kaptein Svenn Dvergastein navigerte oss trygt til Svenner. Den tykke tåka ga oss et perspektiv fra tiden de brukte svartkrutt i salutten for navigering. Kan umulig se at dette var en genial løsning, for lyden går ikke spesielt langt i tåka, ei heller spesielt lett å vite hvor den kommer fra. Og ikke om vi hadde tatt sjansen på å navigere etter en lyd i ny og ne heller tror jeg, det ville vært langt mer enn hva landkrabber kan tåle av spenning.
Da vi kom til brygga ble vi fortøyd på utsiden av en rekke båter som allerede var på plass, velvilje og blide fjes møtte oss, og ønsket oss velkommen på Svenner. Pinsehelgen var til for vedlikehold og stell på Korpekollens bygninger. Det ble malt, pusset, vasket og stellet i alle kroker og kriker. Hele gjengen var i sving, alle med sitt, og med et stort smil. En stor oppgave som absolutt så ut til å bli uført med stor glede og iver, og det kan man forstå når man tar seg en runde og opplever stedet. Her er man på en måte ”hjemme”.
Kort tid etter at vi var i land, lettet tåka, og solen kom fram på blå himmel. Vi vandret litt rundt, spiste den første nistepakka og koste oss i sommervarmen. Mange bilder ble tatt i løpet av dagen, og ikke minst ble sanser fylt opp med inntrykk, glede og energi. For man skal lete lenge etter et mer behagelig sted å nyte vårsolen.
Tåka lå lavt da vi ankom Svenner
Mange hadde funnet veien hit, både med og uten seil.
Velkommen til VÅR egen omvisning!
Noen av dugnadsgjengen i sving
Under en matpause etter første turmål var nådd, dukket solen opp
Fiskehuset ligger i le for vær og vind
Og ikke lenge etterpå, så var det en liten pause til, stressfaktoren var 0.0 i dag.
Zanzibar – Svenners cateringplass for hungrige gjester
Tung bør for en kystfotograf
Båtene beskues og solen nytes på brygga
Svenn og noen fra dugnadsgjengen slår av en prat i solen
Neste opplevelse denne dagen var fyrtårnet, og trappa var seig etter timers vandring
«Toppen er nådd» og en avslappet kystfotograf nyter utsikten og atmosfæren
Utsikten er upåklagelig
Visst bevitner rødskillet i nakken at solen tok godt i dag
Nymalte vinduer til tørk, snart klare til mange nye års tjeneste
Her lages strømmen til fyret og bebyggelsen på Svenner av et dieselaggregat
Og her er dieseltankene til aggregatet
Etter x antall timer setter vi kursen til brygga for hjemturen
Nesten litt vemodig å forlate denne perlen i havgapet, men fulle av glede, inspirasjon og ro navigerte Svenn oss trygt til Stavern havn og fastlandet igjen. Vel viten om vår glede over en fabelaktig og uforglemmelig dag, langt til havs. En stor takk til Svenn som gjorde denne dagen mulig, og for hans behagelige nærvær i disse timer.
Kystfotografen Svenn Dvergastein sin nettside finner dere her.
Svenner fyr ble 22. oktober 1874 lyssatt for første gang, og dagens tårn i støpejern ble satt opp i 1900. Opprinnelig var Svenner fyr bygget av stein, av fanger på Akershus festning. Svenner har siden 1700-tallet vært en viktig havn for fiskere, og fra rundt 1794 ble det fast los på Svenner. Fyret var bemannet fram til 2002, og siden den gang har fyret vært automatisert. Svenner er nå åpent for publikum og det er mulighet for å leie overnatting på stedet. Skyss fram og tilbake fra Stavern havn på sommeren er også mulig.
Øygruppen kan man fritt besøke med egen båt, det er mange fine plasser og steder for fortøyning, bading og andre hyggelige opplevelser. Flere av øyenes bygninger er bygget av fiskere og losmannskap (heriblant undertegnedes egen oldefar som var kystskipper). Disse bygningene, samt selve fyret, ble fredet i 1997.
På Norsk sjøfartsmuseum kan man beskue kanonen som ble brukt som tåkekanon på Svenner fyr, det ble i tykk tåke avfyrt et skudd hvert tiende minutt. På denne måten kunne fiskere og andre sjøfarende navigere seg ”trygt” i havn. Tåkekanonen viste seg tidlig å være lite egnet for sitt bruk, det fortelles om båter som fremdels gikk på grunne, og at man kunne være relativt nære Svenner uten å høre skuddene som ble avfyrt. Det rapporteres at man kunne se lysglimtet fra kanonen, men ikke høre den, så da var hensikten mer eller mindre borte for tåkeskuddene. I 1931 fikk Svenner sitt første diafon tåkesignalapparat på plass, signalets dype bass rakk godt inn på land og langt ut på havet, denne ble byttet ut med mer moderne utstyr tidlig på 80-tallet.
I 1904 ble det forsøkt å få telefonisk forbindelse med fastlandet, men telegrafdirektøren hadde ingen mulighet til å innfri ønsket på grunn av økonomiske vanskeligheter. Midlene rakk ikke til, og saken ble derfor liggende i mange år. Først i 1929 ble det fart i sakene. Sjømannsforeningen fikk klarsignal fra telegrafdirektøren, hvis de bekostet det hele selv. Komiteen som påtok seg dette oppdraget fikk inn midler fra blant annet Redningsselskapet og Larviksrederiet A/S Norge. Resterende ble betalt av Sjømannsforeningens egne midler. Svenner var den gang det første fyret i Øst-Norge med et telefonanlegg av dette slaget. Det som var drivkraften bak telefoniønsket, var at fiskere som kom i havn i uvær eller tåke ofte ble liggende opp til ei uke på Svenner uten å kunne kommunisere med fastlandet, og dette skapte mye uro for de som satt hjemme å ventet. Så gleden og tryggheten har garantert vært stor da Telefunkens trådløse telefonanlegg ble montert.
Det er et rikt og variert fugle- og floraliv ute på Svenner, som ligger ”rett ut for” Stavern i Larvikfjordens munning. Selve fyret ligger på Korpekollen ute i øygruppen, tårnet er 18,7 meter høyt og har en lysvidde på 17,8 nautiske mil. Fyrets hvite sterke lys er ikke til å ta feil av når man ferdes i Larvik eller Stavern, det blinker jevn og trutt hele døgnet året rundt. Lysstyrken ble vesentlig forbedret i 1961 da Svenner fyr fikk eget dieselaggregat til strømproduksjon.
Bebyggelsen på Svenner (med unntak av selve fyret) drives nå av Gokstad kystlag og Kystlaget Fredriksvern, som har sikret videre drift og allmenn bruk av naturperlen i havgapet.
På Trane gård på Omsland i Kjose finner man Kjose Airport. Klubben ble stiftet i 1979 og har i dag i overkant av 100 medlemmer. Med flystripe belagt med plastgress, klubblokale og egen damegruppe, plassert i de mest idylliske omgivelser kan man ikke annet enn å kose seg her.
Områdene rundt Trane gård og rundt flystripen bærer preg av godt vedlikehold og godt samhold. Klubben flyttet til Kjose i 1995 etter diverse flyplassopphold i Brunlanes. Damegruppa med det tiltalende navnet ”Flyfillene” drives selvstendig av damene, og inngår ikke i selve klubbdriften. Damene steller i stand kaffe, brus og noe godt å tygge på under tilstelninger og andre sammenhenger.
Selve flystripen er belagt med plastgress, og måler hele 170 meter i lengde og har 14 meters bredde. Gresset har en evne til å rense seg selv ved nedbør, og det blir ikke glatt ved innflygning som vått gress i blanding med flybensin vanligvis ville blitt. Plasten gjør vedlikeholdet enklere for klubben og sparer dem for mye klipping sommerstid. Og det geniale er jo at det er klart til flyving til enhver tid.
Vindmåler som på en ekte flyplass, egne mekkebord og sikkerhetssone for småfly og helikoptre finner man tett inntil flystripen. Det er benker og bord for besøkende og medlemmer, det er bord og stoler på klubbhusets veranda som ivrig benyttes av medlemmer som trenger hjelp eller har en knallgod historie på lager. Lagånden og viljen til å dele kunnskap og erfaring er stor, og sikkerheten står alltid i høysetet. Alle medlemmer har enkle, men viktige regler å forholde seg til gjennom medlemskapet og oppholdet på flyplassen. Sunn fornuft og bevaring av miljø og nærområder er viktige faktorer.
Klubbhuset på 50 kvm har det meste av fasiliteter, og gjør klubbmøter og annen innendørs aktivitet hyggelige og praktiske. Det finnes anneks, toalett og lagerbrakke i ”samme” bebyggelse.
Så bor det en liten pilot i deg, bør du absolutt ta turen til skjønne Kjose og deres egen flyplass. Det er stadig noen piloter på flyplassen, som enten ”juger” eller flyr. Det arrangeres flystevner og årlige happeninger. Følg med på Larvik modellfly klubb for oppdateringer. Og her finner du dem på Facebook
