Februar 2023 i Nevlunghavn
Kategori: Arkitektur – Design
Berg
Nevlunghavn – Flyfoto
Nevlunghavn
Nevlunghavn
.
.
.
Fritzøehus
Fritzøehus er Larviks eneste slott og Norges største privateide bolig, det ble i sin tid tegnet av Jacob Wilhelm Nordan og bygget av Michael Treschow i årene 1863–1865 og det ble utvidet i 1885–1889 og i tidsrommet 1897–1898. Slottet med tilhørende eiendom på ca 1700 mål eies av Mille Marie Treschow.
Samlet gulvflate er på 2302 m² og inneholder 75 rom og 21 kjellerrom.
Slottet er rikt på utsmykking og spennende arkitektur.
Den ca. 1700 mål store eiendommen er et landskapsvernområde.
Parken ble anlagt i engelsk stil i 1860-årene.
I parken er det bøkeskog, valnøttgran, slangegran og en kryp-Korea gran med lilla kongler.
Det er frittgående dåhjort og muflon i parken, samt et rikt fugleliv.
Inntil parkens nedre del med nydelig utsikt ut mot Larviksfjorden ligger Fritzøe golfbane
og Fritzøe gård som eies av Mille-Maries søster, Scilla Treschow.
Adgang til parken får du ved å henvende deg til Treschow Fritzøes hovedkontor.
Stavernsodden fyr
Stavernsodden fyr fikk sitt første lyspunkt i 1855,da med en langt mindre lykt enn dagens og det var bare en liten vaktstue der. I 1874 ble det første bygget oppført på øya i forbindelse med fyrdriften, og selve fyrtårnet ble oppmurt. Under krigen ble det oppført ytterligere ett hus, maskinhus og redskapsbod. Fra 1945 til 1960 var det også ni måneder i året en reservebetjent på fyret. Fram til 1945 var fyret enmannsbetjent med tilhørende husstand. I 1960 ble fyret løftet til nye høyder med elektrisitet og fra 1984 ble fyret vært automatisert og ubemannet. En liten nydelig perle i skjærgården rett på utsiden av sommerbyen Stavern.
Fyrets nettside finner du her!
Drikkevannet
Allerede i 1869 kom den første organiserte vannleveringen i Larvik. Det ble da tappet vann fra Kleivervannet, fraktet i rør ned til Farriseidet, så videre ned til Langestrand og derfra til dampskipsbrygga ved Storgata. På disse stedene var det oppført vannposter. Fra starten og fram til rundt 1900 da produksjonen av støpejern på Treschow Fritzøe startet, ble vannet fraktet i trerør.
Nå viste det seg tidlig at Kleivervannet ikke hadde så høy kvalitet som ønsket og påkrevd av en drikkevannskilde, og ganske tidlig fikk det tilnavnet ”Kleiverakevitt” på grunn av myrsmaken. Dette til tross for at Norges første vannbehandlingsanlegg ble laget nettopp til Kleivervannet. Vannrensingen var så enkel som at vannet ble filtrert gjennom et sandfilter før det ble sendt ut i vannledningsnettet. Smaken var nok ikke like enkel å rense, slik man kan med dagens teknologi.
Langestrand får snart en av vannpostene sine tilbake etter utbyttingen av vann- og kloakkledninger i bydelen. Vannposten blir da å finne i sin opprinnelighet ved Brønngata 6. De eldste rørledningene i støpejern ble fjernet herfra i 2007 i forbindelse med oppgraderingen.
Ulfsbakk ble i 1885 tatt i bruk som drikkevannskilde, og i 1925 ble også Langevann koblet sammen med Ulfsbakk via Langevannstunnelen. Vannpumpene og tunnelen ble driftet av Larvik brannvesen.
Farriseidet og noen andre områder rundt Langestrand, hadde vann fra Ulfsbakk fram til 1985/86, før de ble koblet på vannledningen fra Farris. Øvre Langestrand og øvre del av Farriseidet, samt Veldre, får i dag vann som først er innom styrebassenget på toppen av Tvetenebakken, altså 125 m.o.h. Et høydebasseng er under bygging på Ra, som skal være på 3000 m3, slik at også Veldre får bassengvann. Den praktiske forskjellen på bassengvann og vann som går gjennom pumpe, er at vannet ikke blir berørt dersom strømforsyningen blir borte.
Hovedvannledningen fra Gopledal og ut til Dolvenhøyda vannbasseng fraktes i dag via 500 mm vannrør, som forsyner Tvedalen, Helgeroa, Nevlunghavn og Stavern med vann fra Farris. Totalt finnes det ca 500 kilometer med vannrør i Larvik kommune!
Kjose har siden slutten av 80-tallet hatt egen pumpestasjon på Omsland for øvre del av Kjosebygda, mens nedre del av Kjose får vann fra en pumpestasjon som ligger ved Tyskhusbakken, og har vært driftet siden tidlig på 80-tallet. Før den tid fikk beboerne vann fra egne brønner. Vassvik har fremdeles egne pumper eller brønner, og likeså den delen av Sky som ligger etter Sky skole.
Tvedalen hadde fram til 2003 bare tilgang på brønnvann, men ble så koblet til Farrisvannet.
Allerede fra 1894 hadde Stavern sitt eget lille vannforsyningsnett fra et støpt vannbasseng ved Varden. I 1937 ble dette erstattet med et nytt basseng på toppen av samme høyde. Under krigen gravde tyskerne ned vannledning fra Hallevannet og ut til Stavern, som dekket store deler av Stavern og deler av Brunlanes. Denne vannledningen ble i 1962 fornyet i samme rørgate. Rørgaten var i full drift frem til 1986/87, og fremdeles er korte strekk av denne ledningen i bruk.
Hallevannet fungerte som drikkevannskilde for Stavern fram til 1997 gjennom vannstasjonen på Åres, men fikk da vannet via vannposten på Dolvenhøyda. Etter dette tok Larvik og Omlands Vannverk over vannforsyningen for hele storkommunen. Larvik og Omlands Vannverk er et samarbeid mellom kommunene, Larvik, Brunlanes, Hedrum og Tjølling. Dette samarbeidet startet så tidlig som i 1949, og fra 1952 forsynte de alle de tilknyttede kommunene med drikkevann – med unntak av deler av Brunlanes, som var tilknyttet Brunlanes sitt eget vannverk fra sørvest siden av Hallevannet, og Stavern. Først i 1986 gikk BSA og BSV (Brunlanes og Stavern Avløp, og Brunlanes og Stavern Vannverk) inn i Larvik og Omlands Vannverk, da høydebassenget på Dolvenhøyda kom i drift.
Vannverket på Gopledal ble fornyet og modernisert i år 2000 og leverer nå vann til alle tilkoblede husstander i Larvik kommune.
_________________________________
Vestfold Interkommunale Vannverk
Farrisvannet har et stort nedbørsfelt som Vestfolds største innsjø, og det er ikke bare Larviks befolkning som får vannet sitt herfra. Vestfold Interkommunale Vannverk leverer vann til ti kommuner: Sandefjord, Tønsberg, Horten, Holmestrand, Stokke, Re, Hof, Andebu, Nøtterøy og Tjøme. Dette betyr at Farris er drikkevannskilde for omkring 200.000 mennesker i Vestfold og deler av nedre Telemark. Det er altså et enormt nettverk av rørledninger som er strukket ut i hele fylket, for å skaffe innbyggere og næringsdrivende kvalitetsvann. Bare hovedledningen fra Farris til Horten er på vel 50 kilometers lengde, og har avgreininger til blant annet Sandefjord, Nøtterøy, Våle og Ramnes.
Den største pumpemotoren pumper over tusen liter i sekunder, og gir cirka 90.000 kubikkmeter vann i døgnet. Som Gopledal vannverk, henter Vestfold Interkommunale Vannverk vannet på rundt 40 meters dybde, og det fraktes herfra uten pumper eller hjelpemidler opp til VIV, via 2 rør på 1000 mm til inntakskammeret. Derfra går vannet inn i en 3,6 kilometer lang fjelltunnel. Ved tunnelens uttak ved Lågendalen, føres vannet igjen inn i 2 GRP-rør (glassfiber) på 1000 mm, som ender opp hos VIV på østsiden av Lågen. De store vannledningene er altså gravd ned under Lågen. Det finnes også en pumpestasjon ved elvebredden som kan hente vann direkte fra Lågen, som skal fungere som er reservevannskilde ved behov. Så langt har ikke behovet meldt seg, men løsningen er intakt og klar til bruk.
Gopledal Vannbehandlingsanlegg
Som nevnt i Drikkevannet ble Gopledal Vannbehandlingsanlegg ferdigstilt i år 2000. Bygget ligger nokså godt gjemt ved vannkanten av Farris, Larviks drikkevannskilde, og som årstallet for byggingen tilsier, er det et moderne bygg med avansert datastyring og oversikt. Utvendig er bygget dekorert av billedkunstner Grete Lis Bibalo, og fasadeplatene er av lys larvikitt. Anlegget eies av kommunen, og driftes av vannverket.
Vannverket må hele tiden forholde seg til forskrifter, lover og direktiver, for eksempel Drikkevannsforskriften av 2002. Den har til formål ”å sikre forsyning av drikkevann i tilfredsstillende mengde og av tilfredsstillende kvalitet, herunder å sikre at drikkevannet ikke inneholder helseskadelig forurensing av noe slag og for øvrig er helsemessig betryggende.”
Det vil si at vannverkseier skal påse at drikkevannet tilfredsstiller kravene til kvalitet, mengde og leveringssikkerhet når det leveres til mottaker. Forskriftene angir visse parametere som skal sikre vannkvaliteten, og disse skal kontrolleres og vurderes kontinuerlig.
Vannverkseier skal også gjennomføre nødvendige beredskapsforberedelser og utarbeide beredskapsplaner, for å sikre levering av tilstrekkelig mengder drikkevann også under kriser og katastrofer i fredstid, og ved krig. Innunder dette med vannkvalitet, kommer selvfølgelig skadelige mikroorganismer, parasitter, virus og bakterier, samt kjemisk forurensing. Vannverket forsøker å jobbe etter føre-var-prinsippet og har allerede to barrierer hvor disse ikke skal kunne slippe igjennom. I tillegg tester de stadig ut nye metoder for å sikre god vannkvalitet til forbruker, i disse dager prøves det ut en tredje barriere ved et UV-filter, hvor vannet belyses av UV-stråler før det passerer ut.
En gang i uka sendes vannprøver til analyse ved et laboratorium i Larvik, men hele tiden foregår det såkalte ”online-målinger” av vannet. Både ved bassengene og på det interne laboratoriet. Dette gjelder for eksempel fargetall og surhetsgrad. Ph-verdien på vannet er 8 når det forlater behandlingsanlegget, og vannets turbiditet (klarhet) den dagen vi var på besøk, var helt nede på 0,02. Kravet er under 0,4, men enkelte ganger slår ikke engang fargetallene ut på måleinstrumentet på Gopledal. Når det gjelder koliforme bakterier, altså bakterier som stammer fra avføring fra mennesker eller dyr, ligger målingene på 0 pr 100 ml.
Gopledal Vannbehandlingsanlegg er som eneste norske vannverk ISO-sertifisert, i to kategorier: ISO 9001:2000 (kvalitet) og ISO 14001 (miljø). Dette forteller oss at drikkevannet som kommer gjennom kranene våre fra Farris har god kvalitet. Faktisk vant vannverket 1. plass i regionskonkurransen for Buskerud, Vestfold, Telemark, Aust-Agder, Vest-Agder, Rogaland og Hordaland, i 2003 for beste drikkevann.
Vi som får levert vann i springen, enten hjemme eller på arbeidsplassen, er forbrukere. Som ved alle andre forbrukerkjøp, gjelder også her Forbrukerkjøpsloven av 2002. Forbrukerombudet har faktisk slått fast at de som er misfornøyde med kvaliteten på drikkevannet, kan stevne kommunen for Forbrukertvistutvalget. Heldigvis ligger Gopledal vannverk langt foran sine konkurrenter når det gjelder levering av god kvalitet på drikkevannet.
Vannproduksjonen
42 meter under Farrisvannets overflate ligger inntaksrøret til Gopledal vannbehandlingsanlegg. Herfra fraktes råvannet inn til en grovsiler, deretter pumpes det 8 meter opp av 3 pumper. På dette tidspunktet har vannet en surhetsgrad på 6,5 og kravet til drikkevann er ph-verdi 7,5-8.
Når vannet er vel inne i det nye vannbehandlingsanlegget, tilsettes jernklorid for å surne vannet, slik at de ørsmå partiklene av humus-stoffer skal klumpe seg sammen og bli lettere å fjerne.
Deretter strømmer vannet til 6 basseng bestående av to-media filtre. Her skal det igjennom et 50 centimeter tykt sandlag, 70 centimeter tykt lag av kull og 1600 dyser i hvert basseng. For å illustrere mengden utgjør det 25 tonn sand, 15 tonn kull (antrasitt), i tillegg kommer 15 tonn støttelag. I denne renseprosessen blir de små klumpene som består av organisk materiale, partikler og humus, fjernet, slik at vannet blir fargemessig rent.
Hver tiende time settes det full sirkulasjon av luft i filtrene, og vannet pumpes opp slik at filtrene renses for partikler. Dette vannet føres så til et slamvannssystem.
Når det rene vannet kommer ut i bunnen av filteret, går vannet videre til et nytt filter, denne gangen 2 basseng med marmor, på veien blir vannet tilsatt Co2. Bassengene er til sammen 70 kvm, har 6000 dyser, 250 tonn med marmor, samt 54 tonn støttelag. Vannet tar til seg ca 40 gram av filtermassen pr 1000 liter vann og marmorgrusens høye kalsiuminnhold sørger for at vannet igjen får riktig ph-verdi (surhetsgrad). Dette gjør også at vannet ikke tærer på vannledningene. Disse bassengene har renner for slamvann, som føres til rensesystemet for slamvann.
I slamvannssystemet tilsettes 0,02 gram polymer pr kubikk vann, for at humus igjen skal klumpe seg sammen og derfor være lettere å fjerne. Deretter går vannet gjennom 3 meter lange filterplater, som fanger opp urenhetene og skiller ut vannet. Overløpsvannet går tilbake igjen til Farris og begynnelsen av renseprosessen. Slammet går ut i egne rør og føres rett til renseanlegget på Lillevik.
Nå er vannet nesten klart, men det gjenstår en hygienisk barriere. Fordi Farrisvannet er såpass rent, trenger man bare å tilsette en liten mengde med klor (natriumhypokloritt, 0.5 gram pr kubikk vann) for å sikre at bakterier og virus ikke følger med ut i ledningsnettet.
I neste steg møter vannet på 3 pumper som løfter det 85 meter opp til Fagerliåsens 3 høydebasseng. Disse rommer til sammen 20.000 m3 vann.
På veien hit forsvinner noe av vannet direkte til Dolven høydebasseng (115 m.o.h.) gjennom forgreininger i rørnettet. Dette høydebassenget rommet 8500 m3. For å finne ut hvor ditt vann kommer fra, les historien om drikkevannet.
Et normalt døgns produksjon på Gopledal vannbehandlingsanlegg gir ca 25.000 m3 vann, som tilsvarer ca 280 liter pr sekund. Produksjonskapasiteten har en øvre grense på 580 liter i sekundet. Total årsproduksjon er ca 9 millioner m3 krystallklart og hygienisk rent vann. For å få til dette går det med 345 tonn marmor og 3.900.000 kWh pr år. Strømmen alene koster 2 millioner, men likevel utgjør ikke driftskostnadene mer enn 34 % av utgiftene forbruker betaler i vanngebyr. En tankevekker er det kanskje at 23 % går vekk til merverdiavgift til staten, mens bare 4 % går til administrasjon. En gjennomsnittsfamilie i Larvik betaler omtrent 1450,- pr år i vanngebyr.
Vi takker Einar for hans bruk av fritiden til omvisning, og for en vel gjennomført og lett forståelig innføring i vannbehandlingsprosessen.
Tur til Svenner
Dagen (09.05.08 )startet med tykk tåke, men dyktige kaptein Svenn Dvergastein navigerte oss trygt til Svenner. Den tykke tåka ga oss et perspektiv fra tiden de brukte svartkrutt i salutten for navigering. Kan umulig se at dette var en genial løsning, for lyden går ikke spesielt langt i tåka, ei heller spesielt lett å vite hvor den kommer fra. Og ikke om vi hadde tatt sjansen på å navigere etter en lyd i ny og ne heller tror jeg, det ville vært langt mer enn hva landkrabber kan tåle av spenning.
Da vi kom til brygga ble vi fortøyd på utsiden av en rekke båter som allerede var på plass, velvilje og blide fjes møtte oss, og ønsket oss velkommen på Svenner. Pinsehelgen var til for vedlikehold og stell på Korpekollens bygninger. Det ble malt, pusset, vasket og stellet i alle kroker og kriker. Hele gjengen var i sving, alle med sitt, og med et stort smil. En stor oppgave som absolutt så ut til å bli uført med stor glede og iver, og det kan man forstå når man tar seg en runde og opplever stedet. Her er man på en måte ”hjemme”.
Kort tid etter at vi var i land, lettet tåka, og solen kom fram på blå himmel. Vi vandret litt rundt, spiste den første nistepakka og koste oss i sommervarmen. Mange bilder ble tatt i løpet av dagen, og ikke minst ble sanser fylt opp med inntrykk, glede og energi. For man skal lete lenge etter et mer behagelig sted å nyte vårsolen.
Tåka lå lavt da vi ankom Svenner
Mange hadde funnet veien hit, både med og uten seil.
Velkommen til VÅR egen omvisning!
Noen av dugnadsgjengen i sving
Under en matpause etter første turmål var nådd, dukket solen opp
Fiskehuset ligger i le for vær og vind
Og ikke lenge etterpå, så var det en liten pause til, stressfaktoren var 0.0 i dag.
Zanzibar – Svenners cateringplass for hungrige gjester
Tung bør for en kystfotograf
Båtene beskues og solen nytes på brygga
Svenn og noen fra dugnadsgjengen slår av en prat i solen
Neste opplevelse denne dagen var fyrtårnet, og trappa var seig etter timers vandring
«Toppen er nådd» og en avslappet kystfotograf nyter utsikten og atmosfæren
Utsikten er upåklagelig
Visst bevitner rødskillet i nakken at solen tok godt i dag
Nymalte vinduer til tørk, snart klare til mange nye års tjeneste
Her lages strømmen til fyret og bebyggelsen på Svenner av et dieselaggregat
Og her er dieseltankene til aggregatet
Etter x antall timer setter vi kursen til brygga for hjemturen
Nesten litt vemodig å forlate denne perlen i havgapet, men fulle av glede, inspirasjon og ro navigerte Svenn oss trygt til Stavern havn og fastlandet igjen. Vel viten om vår glede over en fabelaktig og uforglemmelig dag, langt til havs. En stor takk til Svenn som gjorde denne dagen mulig, og for hans behagelige nærvær i disse timer.
Kystfotografen Svenn Dvergastein sin nettside finner dere her.
Svenner fyr
Svenner fyr ble 22. oktober 1874 lyssatt for første gang, og dagens tårn i støpejern ble satt opp i 1900. Opprinnelig var Svenner fyr bygget av stein, av fanger på Akershus festning. Svenner har siden 1700-tallet vært en viktig havn for fiskere, og fra rundt 1794 ble det fast los på Svenner. Fyret var bemannet fram til 2002, og siden den gang har fyret vært automatisert. Svenner er nå åpent for publikum og det er mulighet for å leie overnatting på stedet. Skyss fram og tilbake fra Stavern havn på sommeren er også mulig.
Øygruppen kan man fritt besøke med egen båt, det er mange fine plasser og steder for fortøyning, bading og andre hyggelige opplevelser. Flere av øyenes bygninger er bygget av fiskere og losmannskap (heriblant undertegnedes egen oldefar som var kystskipper). Disse bygningene, samt selve fyret, ble fredet i 1997.
På Norsk sjøfartsmuseum kan man beskue kanonen som ble brukt som tåkekanon på Svenner fyr, det ble i tykk tåke avfyrt et skudd hvert tiende minutt. På denne måten kunne fiskere og andre sjøfarende navigere seg ”trygt” i havn. Tåkekanonen viste seg tidlig å være lite egnet for sitt bruk, det fortelles om båter som fremdels gikk på grunne, og at man kunne være relativt nære Svenner uten å høre skuddene som ble avfyrt. Det rapporteres at man kunne se lysglimtet fra kanonen, men ikke høre den, så da var hensikten mer eller mindre borte for tåkeskuddene. I 1931 fikk Svenner sitt første diafon tåkesignalapparat på plass, signalets dype bass rakk godt inn på land og langt ut på havet, denne ble byttet ut med mer moderne utstyr tidlig på 80-tallet.
I 1904 ble det forsøkt å få telefonisk forbindelse med fastlandet, men telegrafdirektøren hadde ingen mulighet til å innfri ønsket på grunn av økonomiske vanskeligheter. Midlene rakk ikke til, og saken ble derfor liggende i mange år. Først i 1929 ble det fart i sakene. Sjømannsforeningen fikk klarsignal fra telegrafdirektøren, hvis de bekostet det hele selv. Komiteen som påtok seg dette oppdraget fikk inn midler fra blant annet Redningsselskapet og Larviksrederiet A/S Norge. Resterende ble betalt av Sjømannsforeningens egne midler. Svenner var den gang det første fyret i Øst-Norge med et telefonanlegg av dette slaget. Det som var drivkraften bak telefoniønsket, var at fiskere som kom i havn i uvær eller tåke ofte ble liggende opp til ei uke på Svenner uten å kunne kommunisere med fastlandet, og dette skapte mye uro for de som satt hjemme å ventet. Så gleden og tryggheten har garantert vært stor da Telefunkens trådløse telefonanlegg ble montert.
Det er et rikt og variert fugle- og floraliv ute på Svenner, som ligger ”rett ut for” Stavern i Larvikfjordens munning. Selve fyret ligger på Korpekollen ute i øygruppen, tårnet er 18,7 meter høyt og har en lysvidde på 17,8 nautiske mil. Fyrets hvite sterke lys er ikke til å ta feil av når man ferdes i Larvik eller Stavern, det blinker jevn og trutt hele døgnet året rundt. Lysstyrken ble vesentlig forbedret i 1961 da Svenner fyr fikk eget dieselaggregat til strømproduksjon.
Bebyggelsen på Svenner (med unntak av selve fyret) drives nå av Gokstad kystlag og Kystlaget Fredriksvern, som har sikret videre drift og allmenn bruk av naturperlen i havgapet.
Fredriksvern kirke
Denne kirken – som kanskje oftere kalles Stavern kirke på grunn av beliggenheten – er antagelig den kirken som skiller seg mest fra de andre i distriktene rundt. Det er en korskirke i rokokkostil, bygget med hollandsk murstein og den sto ferdig i 1756 med 400 sitteplasser. Men så var det jo også garnisonskirken for Fredriksvern Verft og forbeholdt disse fram til 1799, da også den sivile befolkning i Stavern fikk innpass. Arkitekten var kommandøren selv, Michael Johan Herbst, og han sto også ansvarlig for oppføringen av det utradisjonelle og vakre kirkebygget, som var Norges første marinekirke.
Over inngangsdøra finner vi Fredrik 5. speilmonogram, rett under den gamle klokka som fremdeles teller tid. Mot tradisjonen vender inngangen mot øst. En lang periode var kirken hvitkalket, men etter en omfattende restaurering i 2004, fikk den tilbake sine originale farger i rødt, gult og grønt med gamle kalkemetoder. Taket i korsform fikk vipp og glassert, mørkeblå takstein og et klokketårn som rager i midten. At inngangen er østvendt er antagelig mest av makelighetshensyn, slik at menigheten skulle slippe å gå den lange omveien rundt kirken for å komme inn.
Kirken ble bygget med flatt tak innvendig, noe som er svært sjelden i slike bygg. Men kommandøren var praktisk anlagt, og planla å bruke det rommelige loftet til lagring av korn i tilfelle ufredstider. Den blåmalte himlingen er intet annet enn spektakulær! På den er det festet forgylte metallstjerner i forskjellige størrelser, som blant annet viser stjernebildene Orion og Karlsvogna. Kanskje symboliserer ”himmelen” gamle sjøfolks navigasjonsmetoder. I midten, rett under kirkespiret, henger en gedigen klokke formet som en kongekrone, og under den svever en engel som med sin nå halve pekefinger viser tiden.
Nils Kristian forteller at klokka periodevis har vært ute av stand, og at han for en stund siden ville forsøke å få den i gang igjen. Han smurte opp urverket og trakk den opp, men det så ikke ut til at engelen var villig til å telle flere timer. Under neste søndagsgudstjeneste ombestemte den seg tydeligvis, for midt under prekenen slo klokka til med elleve slag. Man kan vel anta at presten var fornøyd med at klokka fungerte igjen, men kanskje også noe misfornøyd med tidspunktet. Klokka ble laget av Peter Mathisen i København året 1757, og trekkes to ganger i uka av kirketjener Randi. Dersom uret hadde vært i kontinuerlig drift i alle disse 250 årene, så hadde engelen pekt på 2 190 000 timer!
Den flotte altertavlen sto ikke ferdig til innvielsen av kirken, men kom på plass ikke så lenge etter. Den går over to etasjer og peker mot vest. Maleriet viser korsfestelsen og oppstandelsen, og er flankert av vakre engler i hvitt og gull. Alterstakene er originale fra innvielsen. Bak altertavlen er inngangen til sakristiet, som ble bygd i 1760.
Fredriksvern var som sagt garnisonskirke for verftet, og der rådet et strengt delt klassesamfunn. Således måtte det også bli i kirken, og innredningen preges av dette. Enkelte benker var ”mer verdt” enn andre for man måtte selvsagt sitte slik det passet seg i den stand man tilhørte. De vanlige benkene ble bygd slik at de på en lettvint måte kunne gjøres om til sykesenger for skadde i krigstid, de er atskilt av de høye benkeryggene og med dører inn til hver benk. De med høyest rang fikk kjøpe seg de beste benkene, mens de med lavest status ble henvist til de uanselige plassene på galleriet. Prestene var storfornøyd når noen kjøpte de dyreste benkeplassene, for det betydde at han fikk tilhørere til prekenen sin – dersom plassen sto tom to ganger, mistet nemlig kjøperen benken sin.
De aller beste plassene var likevel godt atskilt fra de andre i egne avlukker lengst vekk fra alter og prekestol. Her hadde de som var øverst på rangstigen flere fordeler – om vinteren ble det satt inn bøtter med koks, slik at rommet var oppvarmet da de kom, og dessuten var halve forveggen vindusglass. Disse vinduene kunne til prestens forargelse lukkes opp og igjen etter eget forgodtbefinnende, ved å hekte dem løs og slippe dem ned i et hulrom i nederste del av veggen. Var prekenen lang og kjedelig, hørte presten gjerne det smalt i vinduer fra bakerste del av kirken. Rangstigen avgjorde også hvor man ble begravd, de med høyest status fikk plass under kirkegulvet eller ute nærmest kirken.
Den flotteste og kanskje mest spesielle detaljen vi finner i interiøret er kongestolen. Det er et eget avlukke oppe på galleriet, på motsatt side av organisten. Den er rikt dekorert og har kong Christian 7. bokstaver og våpen påmalt. Kongen har også mulighet for å lukke opp og igjen vinduene. Kongestolen ble laget før et annonsert besøk av Christian 7., men på grunn av en ”epidemi” i nærheten ble besøket avlyst. Stolen har faktisk stått uten kongebesøk før kong Harald 5. satt der under jubileumsgudstjenesten i 2000. Det har også blitt laget fire stoler til kongens avlukke, som i dag står ved siden av alteret og brukes av brudepar.
Orgelet er også spesielt her i Fredriksvern kirke, eller kanskje aller mest, orgelfasaden. Den ble skjenket av enkefru Backer i 1911. De utallige pipene er skåret i tre, og ser svært virkelighetstro ut. De egentlige pipene er gjemt i et rom bak fasaden, og har vært byttet ut 3 ganger, sist i 1961. Fasaden har også vært flyttet et par meter framover, slik at organisten bedre skal høre hva han spiller og for at det skulle bli plass til de nye pipene.
Det har vært gjort flere restaureringer i kirken, særlig i 1938 hvor grunnmuren måtte skiftes på grunn av store fuktskader. En periode var også benkedørene brukt som brystpanel bak alterpartiet, men disse er i dag på plass der de hører hjemme. Kirken har bilder og notiser av restaureringsarbeidet i en monter i et av avlukkene, sammen med flere gamle ting fra kirkens lange historie, blant annet Christian 5. bibel og kopi av de originale arkitekttegningene.
Kirkegården har ikke mange muligheter for utvidelse, og Fredriksvern kirke har derfor opprettet en ny gravlund på Torsrød. Dette har blitt et vakkert og åpent sted, med et frittstående klokketårn midt i.
Takk til Randi og Nils Kristian for deres kunnskap, tid, historier og gjestfrihet.
Kjose Airport
På Trane gård på Omsland i Kjose finner man Kjose Airport. Klubben ble stiftet i 1979 og har i dag i overkant av 100 medlemmer. Med flystripe belagt med plastgress, klubblokale og egen damegruppe, plassert i de mest idylliske omgivelser kan man ikke annet enn å kose seg her.
Områdene rundt Trane gård og rundt flystripen bærer preg av godt vedlikehold og godt samhold. Klubben flyttet til Kjose i 1995 etter diverse flyplassopphold i Brunlanes. Damegruppa med det tiltalende navnet ”Flyfillene” drives selvstendig av damene, og inngår ikke i selve klubbdriften. Damene steller i stand kaffe, brus og noe godt å tygge på under tilstelninger og andre sammenhenger.
Selve flystripen er belagt med plastgress, og måler hele 170 meter i lengde og har 14 meters bredde. Gresset har en evne til å rense seg selv ved nedbør, og det blir ikke glatt ved innflygning som vått gress i blanding med flybensin vanligvis ville blitt. Plasten gjør vedlikeholdet enklere for klubben og sparer dem for mye klipping sommerstid. Og det geniale er jo at det er klart til flyving til enhver tid.
Vindmåler som på en ekte flyplass, egne mekkebord og sikkerhetssone for småfly og helikoptre finner man tett inntil flystripen. Det er benker og bord for besøkende og medlemmer, det er bord og stoler på klubbhusets veranda som ivrig benyttes av medlemmer som trenger hjelp eller har en knallgod historie på lager. Lagånden og viljen til å dele kunnskap og erfaring er stor, og sikkerheten står alltid i høysetet. Alle medlemmer har enkle, men viktige regler å forholde seg til gjennom medlemskapet og oppholdet på flyplassen. Sunn fornuft og bevaring av miljø og nærområder er viktige faktorer.
Klubbhuset på 50 kvm har det meste av fasiliteter, og gjør klubbmøter og annen innendørs aktivitet hyggelige og praktiske. Det finnes anneks, toalett og lagerbrakke i ”samme” bebyggelse.
Så bor det en liten pilot i deg, bør du absolutt ta turen til skjønne Kjose og deres egen flyplass. Det er stadig noen piloter på flyplassen, som enten ”juger” eller flyr. Det arrangeres flystevner og årlige happeninger. Følg med på Larvik modellfly klubb for oppdateringer. Og her finner du dem på Facebook
Minnehallen
Minnehallen er opprinnelig reist som et monument for falne sjøfolk fra 1. verdenskrig, men det minner også falne fra 2. verdenskrig. Tårnet finnes den dag i dag på Krutthuskollen rett syd for Stavern. Den 22 meter høye pyramiden som Stavern er alene om å ha som et unikt minnesmerke i Norge, ble bygget i 1924–1926 etter en arkitektkonkurranse i 1923. Arkitekt Andr. H. Bjercke og Georg Eliassen vant denne arkitektkonkurransen. I 1926 var Håkon den syvende i Stavern og innviet Minnehallen.
Inne i Minnehallen finnes det tavler med 1892 navn etter falne i 1. verdenskrig, det finnes også tavle over 3456 falne etter 2. verdenskrig. Minnebøkene som ligger tilgjengelig for alle, viser navn over omkommede sjøfolk i innenriksfart under 2. verdenskig, samt andre nordmenn på utenlandske skip og norske sjøfolk som under 2. verdenskrig døde av andre årsaker enn direkte krigshandling. Til sammen 2214 navn finnes i disse bøkene.
Initiativet for å bygge dette minnesmerket kom fra den engelske regjeringen som hadde en helt spesiell kullfraktavtale med den norske regjeringen, hvor overskuddet skulle settes av til et fond, ”Køla fondet av 1971”. Dette skulle komme norske sjøfolk til gode etter krigen, og det gjorde det mulig å få finansiert bygget. Det var et kostbart prosjekt som hadde en kostnadsramme på hele kroner 500 000,-.
Den 4. juni 1924, ble den første grunnsteinen lagt på Krutthuskollen. Steinene som er hugget ut med slegge og bor er hentet fra nærområdet i Skråvika. De ble så fraktet til Krutthuskollen med hest og slede. Herfra ble steinblokkene vinsjet opp til sin posisjon, en trekonstruksjon innvendig holdt blokkene på plass til de nådde toppen og konstruksjonen sto på egenhånd. Sjømannshjemmet i Stavern har guider i Minnehallen hele sommeren, og kan gi deg mer informasjon, eller om du bare vil inn for å finne slektningers eller venners navn og minne dem med stille takksomhet. I fremmedboken som ligger i hallen, står det med gylden skrift følgende vakre linjer av Wildenvey:
”Vandrer som stanser her
husk sjømandens vei og maal
og hans hvile!
Husk hans vei
den er som havet
solbeskinnet, stormende og atter stille
men bestandig ledet av stjerner.
Husk hans maal
en havn nær eller fjern
hvor han henter håb om at vende tilbake.
Husk hans hvile og hans hvilesteder:
Havet, himlen og vort hjerte.
Som morild efter et skib
skinner og slukner hans vei,
men hæder og mot følger han til maalet,
og der hvor han hviler
velsignes hans navn.”
Samme minneord finner vi på vei opp til pyramiden, risset inn i fjellet.
Mindehallen
Alterinskriptionen, forfattet av Herman Wildenvey
Landets egne, mand og kvinne,
Konge, folk og raad,
reiste dette æresminde
over sjømænds daad.
Her hvor hav og land som brødre
deler storm og sol
samles søsken, fædre, mødre,
om et stort symbol.
Og symbolet, pyramiden,
med dens flammetop, sten og ild
som trodser tiden, gror av fjellet op.
Her hvor sjømansminder værnes
trygt mot tidens vold,
straaler nu en mindestjernes
lys til alle hold.
Sjømænd eiet altid havet
skrev sitt navn i vand,
levde, døde, blev begravet,
ofte langt fra land.
Da var bølgen eventyret
om den vide jord.
Da var landets blink fra fyret
som et blikk fra mor.
Krigen kom og havet stængtes,
trods vor tro paa fred.
Alt som silet, sporløst sænktes
folk og flagg gikk ned.
Fyrer sluktes, taakeluren taug,
der miner sprang.
Ble det ikke sidste turen
kom den næste gang.
Uten værge, uten vaapen,
uten avinds agg,
holdt de vei paa bølgen aapen
for det norske flagg.
Uten nogen bøn om naade,
men i trofast tross
bar de gjennem kampens fraade
daglige brød til oss.
Ingen bad om mindeborge blant vor helteflok.
Kun det ene ordet: Norge var dem mindre nok.
Men la hallens tavler tale fra vor egen slegt,
la os alle mand befale i Guds varetægt:
Fred med Eder faldne frænder, tak for trofast vakt.
Vit: Det er av broderhænder sten paa sten er lagt.
For at Eders daad skal leve,
som var landets trygd,
er med aand og arbeidsnæve
denne bauta bygd.
Hvil i fred hver fredens kriger i din vaate grav.
Taus du sank, men mindet stiger her som sol av hav.
Atter blir mot dagen hævet alt som havet tok.
Og vi vet ditt navn er skrevet i en evig bok.
Nic Schiølls skulptur ”Mot Dypet” (som sees i bakgrunnen), viser en druknende sjømann og bølgen som trekker ham mot dypet.
Utsikt mot havet fra Minnehallen
Blokkhusene i Stavern
Staverns opprinnelse vet man ikke med sikkerhet, men man kan lese om Stavern fra 1200-tallet, da kjent som et fiskersted med god havn. I 1788 til 1790 ble det bygget blokkhus på de høyeste punktene rundt Stavern, disse blokkhusene ble bygget som utkikksposter og skytestillinger og inngikk i forsvarsannlegget rundt Fredriksvern og Stavern.
Blokkhusene er bygget av tømmer, og var mer eller mindre lenket sammen med doble palisader i 2-3 meters høyde av spisse tømmerstokker. Disse gikk mellom blokkhusene og hadde ganger ned til sjøen. Palisadene kom aldri til rette nytte, så forfallet startet raskt, og befolkningen antas startet nedrivingen tidlig på 1800-tallet. Siden den gang har et av blokkhusene forsvunnet, men det står fremdels to godt bevart igjen i Stavern. Fyrdirektøren og departementet mente at de ikke var så viktige som sjømerker, Oldermannen (los) protesterte på dette , og bevarte to av dem. Man kan se Blokkhusene når man nærmer seg Stavern, enten langs veien eller til vanns. Blokkhusene har også figuert på kommunevåpenet i Staverns historie som egen kommune, og er et symbol for Stavern den dag i dag.
