Drikkevannet

Allerede i 1869 kom den første organiserte vannleveringen i Larvik. Det ble da tappet vann fra Kleivervannet, fraktet i rør ned til Farriseidet, så videre ned til Langestrand og derfra til dampskipsbrygga ved Storgata. På disse stedene var det oppført vannposter. Fra starten og fram til rundt 1900 da produksjonen av støpejern på Treschow Fritzøe startet, ble vannet fraktet i trerør.

farris-vannverket-02

Nå viste det seg tidlig at Kleivervannet ikke hadde så høy kvalitet som ønsket og påkrevd av en drikkevannskilde, og ganske tidlig fikk det tilnavnet ”Kleiverakevitt” på grunn av myrsmaken. Dette til tross for at Norges første vannbehandlingsanlegg ble laget nettopp til Kleivervannet. Vannrensingen var så enkel som at vannet ble filtrert gjennom et sandfilter før det ble sendt ut i vannledningsnettet. Smaken var nok ikke like enkel å rense, slik man kan med dagens teknologi.

gopledalvv-gammeltfoto

gopledalvv-gammeltegning1

gopledalvv-gammeltegning2

Langestrand får snart en av vannpostene sine tilbake etter utbyttingen av vann- og kloakkledninger i bydelen. Vannposten blir da å finne i sin opprinnelighet ved Brønngata 6. De eldste rørledningene i støpejern ble fjernet herfra i 2007 i forbindelse med oppgraderingen.

Ulfsbakk ble i 1885 tatt i bruk som drikkevannskilde, og i 1925 ble også Langevann koblet sammen med Ulfsbakk via Langevannstunnelen. Vannpumpene og tunnelen ble driftet av Larvik brannvesen.

ulfsbakk-pumpehus

Farriseidet og noen andre områder rundt Langestrand, hadde vann fra Ulfsbakk fram til 1985/86, før de ble koblet på vannledningen fra Farris. Øvre Langestrand og øvre del av Farriseidet, samt Veldre, får i dag vann som først er innom styrebassenget på toppen av Tvetenebakken, altså 125 m.o.h. Et høydebasseng er under bygging på Ra, som skal være på 3000 m3, slik at også Veldre får bassengvann. Den praktiske forskjellen på bassengvann og vann som går gjennom pumpe, er at vannet ikke blir berørt dersom strømforsyningen blir borte.

vannverket-tvetene

Hovedvannledningen fra Gopledal og ut til Dolvenhøyda vannbasseng fraktes i dag via 500 mm vannrør, som forsyner Tvedalen, Helgeroa, Nevlunghavn og Stavern med vann fra Farris. Totalt finnes det ca 500 kilometer med vannrør i Larvik kommune!

vannbassengdolven

Kjose har siden slutten av 80-tallet hatt egen pumpestasjon på Omsland for øvre del av Kjosebygda, mens nedre del av Kjose får vann fra en pumpestasjon som ligger ved Tyskhusbakken, og har vært driftet siden tidlig på 80-tallet. Før den tid fikk beboerne vann fra egne brønner. Vassvik har fremdeles egne pumper eller brønner, og likeså den delen av Sky som ligger etter Sky skole.

Tvedalen hadde fram til 2003 bare tilgang på brønnvann, men ble så koblet til Farrisvannet.
Allerede fra 1894 hadde Stavern sitt eget lille vannforsyningsnett fra et støpt vannbasseng ved Varden. I 1937 ble dette erstattet med et nytt basseng på toppen av samme høyde. Under krigen gravde tyskerne ned vannledning fra Hallevannet og ut til Stavern, som dekket store deler av Stavern og deler av Brunlanes. Denne vannledningen ble i 1962 fornyet i samme rørgate. Rørgaten var i full drift frem til 1986/87, og fremdeles er korte strekk av denne ledningen i bruk.

gopledalvv-gammeltrorhele

Hallevannet fungerte som drikkevannskilde for Stavern fram til 1997 gjennom vannstasjonen på Åres, men fikk da vannet via vannposten på Dolvenhøyda. Etter dette tok Larvik og Omlands Vannverk over vannforsyningen for hele storkommunen. Larvik og Omlands Vannverk er et samarbeid mellom kommunene, Larvik, Brunlanes, Hedrum og Tjølling. Dette samarbeidet startet så tidlig som i 1949, og fra 1952 forsynte de alle de tilknyttede kommunene med drikkevann – med unntak av deler av Brunlanes, som var tilknyttet Brunlanes sitt eget vannverk fra sørvest siden av Hallevannet, og Stavern. Først i 1986 gikk BSA og BSV (Brunlanes og Stavern Avløp, og Brunlanes og Stavern Vannverk) inn i Larvik og Omlands Vannverk, da høydebassenget på Dolvenhøyda kom i drift.

vannverket5

 
Vannverket på Gopledal ble fornyet og modernisert i år 2000 og leverer nå vann til alle tilkoblede husstander i Larvik kommune.

_________________________________

Vestfold Interkommunale Vannverk
Farrisvannet har et stort nedbørsfelt som Vestfolds største innsjø, og det er ikke bare Larviks befolkning som får vannet sitt herfra. Vestfold Interkommunale Vannverk leverer vann til ti kommuner: Sandefjord, Tønsberg, Horten, Holmestrand, Stokke, Re, Hof, Andebu, Nøtterøy og Tjøme. Dette betyr at Farris er drikkevannskilde for omkring 200.000 mennesker i Vestfold og deler av nedre Telemark. Det er altså et enormt nettverk av rørledninger som er strukket ut i hele fylket, for å skaffe innbyggere og næringsdrivende kvalitetsvann. Bare hovedledningen fra Farris til Horten er på vel 50 kilometers lengde, og har avgreininger til blant annet Sandefjord, Nøtterøy, Våle og Ramnes.

vestfoldinterkommunalevannverk-01

Den største pumpemotoren pumper over tusen liter i sekunder, og gir cirka 90.000 kubikkmeter vann i døgnet. Som Gopledal vannverk, henter Vestfold Interkommunale Vannverk vannet på rundt 40 meters dybde, og det fraktes herfra uten pumper eller hjelpemidler opp til VIV, via 2 rør på 1000 mm til inntakskammeret. Derfra går vannet inn i en 3,6 kilometer lang fjelltunnel. Ved tunnelens uttak ved Lågendalen, føres vannet igjen inn i 2 GRP-rør (glassfiber) på 1000 mm, som ender opp hos VIV på østsiden av Lågen. De store vannledningene er altså gravd ned under Lågen. Det finnes også en pumpestasjon ved elvebredden som kan hente vann direkte fra Lågen, som skal fungere som er reservevannskilde ved behov. Så langt har ikke behovet meldt seg, men løsningen er intakt og klar til bruk.

 

 

Kjose Airport

På Trane gård på Omsland i Kjose finner man Kjose Airport. Klubben ble stiftet i 1979 og har i dag i overkant av 100 medlemmer. Med flystripe belagt med plastgress, klubblokale og egen damegruppe, plassert i de mest idylliske omgivelser kan man ikke annet enn å kose seg her.

kjoseair

kjoseairklubbhus2

Områdene rundt Trane gård og rundt flystripen bærer preg av godt vedlikehold og godt samhold. Klubben flyttet til Kjose i 1995 etter diverse flyplassopphold i Brunlanes. Damegruppa med det tiltalende navnet ”Flyfillene” drives selvstendig av damene, og inngår ikke i selve klubbdriften. Damene steller i stand kaffe, brus og noe godt å tygge på under tilstelninger og andre sammenhenger.

kjoseairklubbhus

Selve flystripen er belagt med plastgress, og måler hele 170 meter i lengde og har 14 meters bredde. Gresset har en evne til å rense seg selv ved nedbør, og det blir ikke glatt ved innflygning som vått gress i blanding med flybensin vanligvis ville blitt. Plasten gjør vedlikeholdet enklere for klubben og sparer dem for mye klipping sommerstid. Og det geniale er jo at det er klart til flyving til enhver tid.

kjoseairfulllengde

Vindmåler som på en ekte flyplass, egne mekkebord og sikkerhetssone for småfly og helikoptre finner man tett inntil flystripen. Det er benker og bord for besøkende og medlemmer, det er bord og stoler på klubbhusets veranda som ivrig benyttes av medlemmer som trenger hjelp eller har en knallgod historie på lager. Lagånden og viljen til å dele kunnskap og erfaring er stor, og sikkerheten står alltid i høysetet. Alle medlemmer har enkle, men viktige regler å forholde seg til gjennom medlemskapet og oppholdet på flyplassen. Sunn fornuft og bevaring av miljø og nærområder er viktige faktorer.

kjoseairbekk

Klubbhuset på 50 kvm har det meste av fasiliteter, og gjør klubbmøter og annen innendørs aktivitet hyggelige og praktiske. Det finnes anneks, toalett og lagerbrakke i ”samme” bebyggelse.

kjoseairwc

Så bor det en liten pilot i deg, bør du absolutt ta turen til skjønne Kjose og deres egen flyplass. Det er stadig noen piloter på flyplassen, som enten ”juger” eller flyr. Det arrangeres flystevner og årlige happeninger. Følg med på Larvik modellfly klubb for oppdateringer. Og her finner du dem på Facebook

kjoseairgulstripe

Kjose kirke

 

kjosekirke-frasidenute

Dette er en langkirke i tre med 200 plasser, innviet av biskop Arup i 1850. Arkitektur utført av Gustav A. Lammers, sogneprest i Bamble og Skien. Bygget ligger på samme sted som de to foregående kirkene i Kjose, på en høyde med flott utsikt over Farrisvannet.

Den aller første av kirkene som ble bygget her, var stavkirken som man antar var fra 1300-tallet og viet til St. Bartholomæus. Det fortelles at det var en usedvanlig vakker kirkebygning, men den ble dessverre plyndret for uerstattelige verdisaker i reformasjonstiden. Den ble revet etter lang tids forfall, og i 1606 ble den nye tømmerkirken oppført. Kirken sies å være uten tårn og med kirkeklokker på loftet. Taket var tekket med trespon og inngangen fra vest hadde en liten svalgang foran, men kirken fikk våpenhus i 1626. På innsiden var koret avdelt fra kirkerommet med skranken foran første stolrad, den var uten galleri og hadde gulver av tre. To firkantede vinduer, et på hver langside, slapp lyset inn.

kjosekirke-gmlprekestol

En del av inventaret fra de gamle kirkene finnes fremdeles i den nye kirken, blant annet prekestolen, som nå er plassert i sakristiet, og døpefonten som antagelig ble laget av ”Anders snekker” i rundt 1617. Omtrent samtidig fikk kirken sine første benker. Det er også bevart et døpefat av bronse fra 1641, og kirkeskipet fra 1700-tallet. Et røkelseskar fra den katolske perioden i Kjose kirke er i dag utstilt i Vestfold Fylkesmuseums middelalderavdeling.

kjose-kirke-dopefat

Altergruppen fra ca 1260 er også bevart, men Norsk Folkemuseum har overtatt denne. En kopi av korsfestelsesgruppen er imidlertid på plass. Den viser Jesus på korset med Jomfru Maria og apostelen Johannes på hver sin side, er laget i gotisk stil og man antar at den er utført av selveste ”Balkemesteren”, som også har skåret Olavsfiguren i Tanum kirke, og som gjorde andre slike arbeider i eik i samme periode.

kjose-kirke-alterfigurer

I distriktet var det store og mektige eiendomsbesittere på denne tiden, og det var populært å gi gaver til kirkene. Blant annet finner vi gamle våpenskjold fra denne storhetstiden etter gravferdene til to av grevene, og kopi av altertavlen fra 1606, som viser nattverden, gitt i gave av Peder Iverssøn Jernskjegg. Originalen befinner seg i Norsk Folkemuseums varetekt.

kjose-kirke-gmlaltertavle

Da byggingen av den nye Kjose kirke ble vedtatt, ble den gamle solgt til nedriving. Tømmeret ble hugget opp til ved og har nok for lengst gått tilbake til naturen, men et vindu ble bevart og satt inn i et av gårdshusene på Bjørnø, der det fremdeles er. Den nye og staselige kirken ble bygd på dugnad, eller pliktarbeid, som det var den gangen. I 1856 ble det besluttet å bygge ny vei fra kirken til Bærug gård. Treschow avsto fra grunnen uten godtgjørelse, og ga også trematerialene og sand som behøvdes. Menigheten måtte også utføre pliktarbeid ved bygging og vedlikehold av veien. Først i 1863 ble pengene til veien innvilget av formannskapet.

I 1911 kom sakristiet til i østenden. Under påbyggingen gjorde man også andre forandringer som ville gjøre kirken mer bruksvennlig, blant annet fikk benkene nye rygger med bedre helling bakover, og de gamle ryggene ble brukt som brystning langs veggene. For ordens skyld kan vi nevne at kirken fikk lysanlegg i 1930 og samtidig fikk den de vakre lysekronene, og flombelysningen av den vakre trekirken ble tatt i bruk i 1963. Vann kom det først i 1973.

kjose-kirke-lys

Et av de gamle orglene står nå på Telemark Museum, laget i Skien av sokneprest Stub og hans gårdsgutt. Den nåværende kirken kan takke sogneprest Aall for sitt aller første orgel, han samlet egenhendig inn de 25 spesidalene det kostet å kjøpe orgelet fra skolelærer Thoresen. Det måtte riktignok repareres og males før det kunne settes inn, men enda var det penger til overs til en organist. Da kirken gjennomgikk restaurering og sakristiet ble bygget, byttet Kjose kirke ut det gamle orgelet med et som ble kjøpt fra Tanum kirke og flyttet hit. Dessverre ble det raskt oppdaget at orgelet var nokså tjenesteudyktig, så nytt og moderne orgel ble satt inn i kirken i 1935. Siste tilskudd på orgelstammen kom i 1979 – et helmekanisk orgel med 12 stemmer.

kjosekirke-orgel-01

I ”Boken om Eidanger” av I.C. Ramberg, kan vi lese at ungdommene i Markefjerdingen fra gammel tid besøkte Kjose kirke et par ganger hver sommer, men helst ved konfirmasjon. Da valfartet de i flokk og følge gjennom Sollid- og Omslandskogene, gjennom ”den vakre Omslandsbygden” og til kirken. Man pleide ikke å ha med niste selv om man skulle være borte hele dagen, for stadig møtte man på såkalte kakekoner, og på hjemveien var de innom Lars Kortsen Omsland og kjøpte fløtemelk med smør og flatbrød, eller en kopp kaffe.
Fra Langangsbygda foregikk det lignende utflukter over Langangs- og Skjæggeheien, til Krogsengene og derfra ned gjennom ”Putlandsriket” til Kroken, tett ved klokkerboligen og Kjose kirke.

kjosekirke-02

Fremdeles ligger kirken og skuer ut over veier, vann og gårder i Kjose, på sin fredelige plett på kirkehøyden. Mangt har forandret seg her siden den første presten bosatte seg på prestegården Nes – man valfarter kanskje ikke til kirkene slik som før eller bruker hele dager på reisen, men den er fremdeles samlingspunkt i bygda både ved glade høytider og sorg. 

En stor takk rettes til Tor Johnsen for hans tillit og imøtekommenhet.