Om sommerfugler

Sommerfuglene kan deles inn i to grupper – dagsommerfugler og nattsommerfugler. Man skulle jo anta at de flyr i hver sin halvdel av døgnet, men noen nattsommerfugler flyr også på dagen for å gjøre forvirringen komplett. Det som enklest skiller disse to typene fra hverandre, er de klare og gjerne flotte fargene på dagsommerfuglene. I tillegg hviler de med vingene klappet sammen loddrett over kroppen, og de har kølleformede antenner.

vanlig-blaavinge-dobbel

Sommerfugler har 4 vinger – altså en forvinge og en bakvinge på hver side av kroppen, eller brystet, som det kalles. Når den er i flukt vil de likevel se ut som bare én vinge. Vingene er ikke døde flater som man kanskje skulle tro, både oksygen og blod transporteres i disse vakre kunstverkene. Overflaten er dekket av flate hår eller skjell, hvor det sitter fargestoffer, og hos hannen også duftskjell.

neslesommerfugl-sittende

Visste du at sommerfuglene faktisk har både luktesans, smak, syn og hørsel? Ja, faktisk kan de også skjelne farger, på grunn av fasettøynene som består av mange tusen enkeltøyne.

vanlig-blaavinge-sittende-n

De legger ½-1 mm store egg, som ofte skifter farge etter hvert som de modnes. Ut krabber til slutt en larve med 3 par bein, 5 par gangvorter, kjever og en spinnvorte til å lage tråd til for eksempel bolig eller sikring av seg selv. Den skifter hud fire ganger i larvestadiet, før den forvandler seg til en puppe som gjerne henger fritt etter vegetasjon. Herfra klekker den voksne og vakre sommerfuglen, slik vi oftest ser den. Etter alt dette strevet, er det nesten litt trist å tenke på at når de først er voksne, lever de i gjennomsnitt en uke… På denne tiden skal de suge nektar og sukkerstoffer, parre seg, finne vertsplante for eggene sine og føre generasjonen videre. Det er altså ingen spøk å være sommerfugl, og kanskje kan det også være til ettertanke for oss når vi ser et av disse naturens kunstverk, at de er like forgjengelig som det skjøreste papir.

 

 

Fredriksvern kirke

Denne kirken – som kanskje oftere kalles Stavern kirke på grunn av beliggenheten – er antagelig den kirken som skiller seg mest fra de andre i distriktene rundt. Det er en korskirke i rokokkostil, bygget med hollandsk murstein og den sto ferdig i 1756 med 400 sitteplasser. Men så var det jo også garnisonskirken for Fredriksvern Verft og forbeholdt disse fram til 1799, da også den sivile befolkning i Stavern fikk innpass. Arkitekten var kommandøren selv, Michael Johan Herbst, og han sto også ansvarlig for oppføringen av det utradisjonelle og vakre kirkebygget, som var Norges første marinekirke.

stavernkirke-18

Over inngangsdøra finner vi Fredrik 5. speilmonogram, rett under den gamle klokka som fremdeles teller tid. Mot tradisjonen vender inngangen mot øst. En lang periode var kirken hvitkalket, men etter en omfattende restaurering i 2004, fikk den tilbake sine originale farger i rødt, gult og grønt med gamle kalkemetoder. Taket i korsform fikk vipp og glassert, mørkeblå takstein og et klokketårn som rager i midten. At inngangen er østvendt er antagelig mest av makelighetshensyn, slik at menigheten skulle slippe å gå den lange omveien rundt kirken for å komme inn.

stavernkirke-11

Kirken ble bygget med flatt tak innvendig, noe som er svært sjelden i slike bygg. Men kommandøren var praktisk anlagt, og planla å bruke det rommelige loftet til lagring av korn i tilfelle ufredstider. Den blåmalte himlingen er intet annet enn spektakulær! På den er det festet forgylte metallstjerner i forskjellige størrelser, som blant annet viser stjernebildene Orion og Karlsvogna. Kanskje symboliserer ”himmelen” gamle sjøfolks navigasjonsmetoder. I midten, rett under kirkespiret, henger en gedigen klokke formet som en kongekrone, og under den svever en engel som med sin nå halve pekefinger viser tiden.

fred-kirke-engleklokke

Nils Kristian forteller at klokka periodevis har vært ute av stand, og at han for en stund siden ville forsøke å få den i gang igjen. Han smurte opp urverket og trakk den opp, men det så ikke ut til at engelen var villig til å telle flere timer. Under neste søndagsgudstjeneste ombestemte den seg tydeligvis, for midt under prekenen slo klokka til med elleve slag. Man kan vel anta at presten var fornøyd med at klokka fungerte igjen, men kanskje også noe misfornøyd med tidspunktet. Klokka ble laget av Peter Mathisen i København året 1757, og trekkes to ganger i uka av kirketjener Randi. Dersom uret hadde vært i kontinuerlig drift i alle disse 250 årene, så hadde engelen pekt på 2 190 000 timer!

fred-kirke-urverk

Den flotte altertavlen sto ikke ferdig til innvielsen av kirken, men kom på plass ikke så lenge etter. Den går over to etasjer og peker mot vest. Maleriet viser korsfestelsen og oppstandelsen, og er flankert av vakre engler i hvitt og gull. Alterstakene er originale fra innvielsen. Bak altertavlen er inngangen til sakristiet, som ble bygd i 1760.

fred-kirke-altertavle

Fredriksvern var som sagt garnisonskirke for verftet, og der rådet et strengt delt klassesamfunn. Således måtte det også bli i kirken, og innredningen preges av dette. Enkelte benker var ”mer verdt” enn andre for man måtte selvsagt sitte slik det passet seg i den stand man tilhørte. De vanlige benkene ble bygd slik at de på en lettvint måte kunne gjøres om til sykesenger for skadde i krigstid, de er atskilt av de høye benkeryggene og med dører inn til hver benk. De med høyest rang fikk kjøpe seg de beste benkene, mens de med lavest status ble henvist til de uanselige plassene på galleriet. Prestene var storfornøyd når noen kjøpte de dyreste benkeplassene, for det betydde at han fikk tilhørere til prekenen sin – dersom plassen sto tom to ganger, mistet nemlig kjøperen benken sin.

De aller beste plassene var likevel godt atskilt fra de andre i egne avlukker lengst vekk fra alter og prekestol. Her hadde de som var øverst på rangstigen flere fordeler – om vinteren ble det satt inn bøtter med koks, slik at rommet var oppvarmet da de kom, og dessuten var halve forveggen vindusglass. Disse vinduene kunne til prestens forargelse lukkes opp og igjen etter eget forgodtbefinnende, ved å hekte dem løs og slippe dem ned i et hulrom i nederste del av veggen. Var prekenen lang og kjedelig, hørte presten gjerne det smalt i vinduer fra bakerste del av kirken. Rangstigen avgjorde også hvor man ble begravd, de med høyest status fikk plass under kirkegulvet eller ute nærmest kirken.

stavernkirke-19

Den flotteste og kanskje mest spesielle detaljen vi finner i interiøret er kongestolen. Det er et eget avlukke oppe på galleriet, på motsatt side av organisten. Den er rikt dekorert og har kong Christian 7. bokstaver og våpen påmalt. Kongen har også mulighet for å lukke opp og igjen vinduene. Kongestolen ble laget før et annonsert besøk av Christian 7., men på grunn av en ”epidemi” i nærheten ble besøket avlyst. Stolen har faktisk stått uten kongebesøk før kong Harald 5. satt der under jubileumsgudstjenesten i 2000. Det har også blitt laget fire stoler til kongens avlukke, som i dag står ved siden av alteret og brukes av brudepar.

stavernkirke-06

Orgelet er også spesielt her i Fredriksvern kirke, eller kanskje aller mest, orgelfasaden. Den ble skjenket av enkefru Backer i 1911. De utallige pipene er skåret i tre, og ser svært virkelighetstro ut. De egentlige pipene er gjemt i et rom bak fasaden, og har vært byttet ut 3 ganger, sist i 1961. Fasaden har også vært flyttet et par meter framover, slik at organisten bedre skal høre hva han spiller og for at det skulle bli plass til de nye pipene.

stavernkirke-08

Det har vært gjort flere restaureringer i kirken, særlig i 1938 hvor grunnmuren måtte skiftes på grunn av store fuktskader. En periode var også benkedørene brukt som brystpanel bak alterpartiet, men disse er i dag på plass der de hører hjemme. Kirken har bilder og notiser av restaureringsarbeidet i en monter i et av avlukkene, sammen med flere gamle ting fra kirkens lange historie, blant annet Christian 5. bibel og kopi av de originale arkitekttegningene.
Kirkegården har ikke mange muligheter for utvidelse, og Fredriksvern kirke har derfor opprettet en ny gravlund på Torsrød. Dette har blitt et vakkert og åpent sted, med et frittstående klokketårn midt i.

torsroedgravplass

Takk til Randi og Nils Kristian for deres kunnskap, tid, historier og gjestfrihet.

Tamfe – Bos taurus

Tamfe går også under navnet ku, kveg og storfe. Fargene varierer og kan være sorte, hvite, røde og brune eller gjerne en blanding av disse. Hårene til kua er korte, men kan variere i tykkelse og lengde med årstiden.
Kuer har fire mager og de kalles vom, nettmage, bladmage og løypemage. Maten svelges etter en kort tygging og går rett i vomma, deretter ned i nettmagen for så å bli gulpet opp igjen. Deretter tygges maten en gang til, denne gangen tygger kua maten sidelengs og oppnår da at maten ”males” før den skal ned i bladmagen. Matens siste reise går til løypemagen hvor den for første gang møter på fordøyelsesvæsker, og hvor det så blir av maten kjenner sikkert de fleste til.

ku-08

Disse drøvtyggende og planteetende pattedyrene mangler fortenner i overkjeven, men det hindrer dem ikke i å oppnå vekt helt opp til gode 1300 kilo. Dyrene holdes for melken, kjøttet og skinnet sin del, i det hele tatt er det ikke mye som går til spille når storfe slaktes. Og dyrene har gitt mat, drikke og klær til oss mennesker i generasjoner, og fremdeles er det mennesker ute i den store verden som bruker tamfe som trekkdyr til plog og lignende redskaper. Kua går normalt drektig i ca 300 døgn, og kalven som da blir født betegnes som kalv til ett års alder.

ku-07

ku-06

ku-04

ku-03

ku-02

ku-01

ku-05

 

 

 

Geit Capra hircus

Geita brukes som melkedyr, matdyr og kjæledyr. Geitas balansekunster har gjort at dyret kan holdes på små og store gårder med mye ulendt terreng, ei er den kresen i matveien og anses for et rimelig dyr å eie, og har gått under navnet ”fattigmanns ku” i sin tid. Geitemor kalles for geit, mens far kalles bukk og deres barn går under navnet kje eller kid. Og artig nok blir en brunstig bukk kalt for grabukk. Fra gammelt av var geitas beosar (harde hårballer som dannes i magen) ettertraktet som motgift og til ”magisk” medisin. Geita er drøvtygger og foretrekker løv, gress og bark til alle måltider, og med deres klatreegenskaper klarer de å komme til maten på de mest utrolige steder.

geitebukk-6

Klovene deres har myke puter som gjør at de får godt feste på fjell og i trær. Geita leverer alt fra 600 til 1500 liter melk i året og er i vår tid mest holdt av den grunn. Geita er et meget klokt dyr og kan skoleres til flere av andre dyrs oppgaver på gården – trekke vogner, lære seg å sitte på kommando og å trekke redskaper.

geitebukk-7

geitebukk-4

geitebukk-3

geitebukk-1

geitebukk

geitebukk-8

 

 

 

Dåhjort Dama dama

Dåhjorten er ikke en hjort du møter i den frie natur i Norge, den er importert til landet og er stort sett bare å finne i natur- og dyreparker.  Dåhjorten har rødbrun pels med hvite flekker langs siden og på ryggen. Fargen varierer noe i styrke etter årstiden, og mange av dem har en sort hårstripe langs ryggen og opp i nakken, denne forekommer også i helt lyse farger. Hind eller kolle er kallenavnet på dåhjorthunnen, og hannen går under navnet dåbukk. Dåhjorthunnen er fullvoksen i en alder av tre år og hannen ca fem år, og de veier da alt fra 40 til i overkant av 100 kilo. De går drektige i ca åtte måneder og sjelden får de mer enn en kalv.

Hannen får sine horn i ettårs alderen, dog uten forgreninger, bare helt rette horn. Disse feller han rundt mai måned året etter, og kort tid etter det starter veksten av nye flotte horn som denne gangen får forgreninger, og er ferdig hardnet og utvokst i september.

daahjort-1

Dåhjorten livnærer seg i hovedsak av gress og løvblader om sommeren, og på vinteren går den over til nøtter og bark. Den beiter tidlig om morgenen og sent om ettermiddagen. Etter at maten er inntatt går de inn i tettere skog. Dåhjorten er ganske sky og er ikke lett å komme innpå, de beiter i flokk og er nokså regelmessige i sine beiteturer morgen som kveld.

daahjort

I Brunlanes finner vi disse flotte dyrene i parken til Treschow.

 

 

Ekorn- Sciurus vulgaris

Ekornets farge varierer etter hvor i Norge vi treffer på den – nord i landet er den mer grå i pelsen mens i sør er den rødbrun. Om vinteren vil den også bli mer gråaktig i Sør-Norge, dette fordi den tilpasser seg årstidene. Undersiden av ekornet er hvit hele året, og på vinteren får den små dusker på ørene sine. Størrelsen på ekornet varierer i voksen alder også, men vil normalt være fra 18-24 cm, mens halen alene måler helt opp til 20 cm. Ekornet veier fra 200 til 400 gram og trives godt i barskog, men finner seg også til rette i fjellbjørkskog. Den livnærer seg av gran- og furufrø, samt at den forsyner seg med hasselnøtter, eikenøtter, sopp, fugleegg og fugleunger. Og som mange sikkert har oppdaget går den ikke av veien for litt solsikkefrø, brød og meiseboller heller.

ekorn-11

Ekornet kan sette til verden opptil tre kull med unger i året, da med 3-7 unger i hvert kull. De går drektige i ca 40 dager, og de blir kjønnsmodne etter ett år. De første ungene kommer som regel så tidlig som i mars måned, og det antas at ekornet kan ha en levealder på opp mot 12 år, men normalen ligger på ca 5-6 år. De bygger kuleformede reir helst i ei gran, men benytter også hule trær. Reiret lages av kvist og løv, innvendig blir de kledd med mose. Og det er ganske vanlig at ekornet har 2-3 reir, et til vinter og sommer, samt et som ungene fødes i og fores opp i.

ekorn-14

ekorn-09

ekorn-06

ekorn-10

ekorn-0058

galleri-ekorn-04

galleri-ekorn-01

Les om fuglebrett og fuglemat her…

Noen tips til fuglekasse finner du her…

Bilder fra Kjosetreffet 2008

Noen bilder fra Kjosestreffet 2008.

Les om Larvik modellflyklubb og flystripa i Kjose her

 

 

 

 

Kjose Airport

På Trane gård på Omsland i Kjose finner man Kjose Airport. Klubben ble stiftet i 1979 og har i dag i overkant av 100 medlemmer. Med flystripe belagt med plastgress, klubblokale og egen damegruppe, plassert i de mest idylliske omgivelser kan man ikke annet enn å kose seg her.

kjoseair

kjoseairklubbhus2

Områdene rundt Trane gård og rundt flystripen bærer preg av godt vedlikehold og godt samhold. Klubben flyttet til Kjose i 1995 etter diverse flyplassopphold i Brunlanes. Damegruppa med det tiltalende navnet ”Flyfillene” drives selvstendig av damene, og inngår ikke i selve klubbdriften. Damene steller i stand kaffe, brus og noe godt å tygge på under tilstelninger og andre sammenhenger.

kjoseairklubbhus

Selve flystripen er belagt med plastgress, og måler hele 170 meter i lengde og har 14 meters bredde. Gresset har en evne til å rense seg selv ved nedbør, og det blir ikke glatt ved innflygning som vått gress i blanding med flybensin vanligvis ville blitt. Plasten gjør vedlikeholdet enklere for klubben og sparer dem for mye klipping sommerstid. Og det geniale er jo at det er klart til flyving til enhver tid.

kjoseairfulllengde

Vindmåler som på en ekte flyplass, egne mekkebord og sikkerhetssone for småfly og helikoptre finner man tett inntil flystripen. Det er benker og bord for besøkende og medlemmer, det er bord og stoler på klubbhusets veranda som ivrig benyttes av medlemmer som trenger hjelp eller har en knallgod historie på lager. Lagånden og viljen til å dele kunnskap og erfaring er stor, og sikkerheten står alltid i høysetet. Alle medlemmer har enkle, men viktige regler å forholde seg til gjennom medlemskapet og oppholdet på flyplassen. Sunn fornuft og bevaring av miljø og nærområder er viktige faktorer.

kjoseairbekk

Klubbhuset på 50 kvm har det meste av fasiliteter, og gjør klubbmøter og annen innendørs aktivitet hyggelige og praktiske. Det finnes anneks, toalett og lagerbrakke i ”samme” bebyggelse.

kjoseairwc

Så bor det en liten pilot i deg, bør du absolutt ta turen til skjønne Kjose og deres egen flyplass. Det er stadig noen piloter på flyplassen, som enten ”juger” eller flyr. Det arrangeres flystevner og årlige happeninger. Følg med på Larvik modellfly klubb for oppdateringer. Og her finner du dem på Facebook

kjoseairgulstripe

Minnehallen

Minnehallen er opprinnelig reist som et monument for falne sjøfolk fra 1. verdenskrig, men det minner også falne fra 2. verdenskrig. Tårnet finnes den dag i dag på Krutthuskollen rett syd for Stavern. Den 22 meter høye pyramiden som Stavern er alene om å ha som et unikt minnesmerke i Norge, ble bygget i 1924–1926 etter en arkitektkonkurranse i 1923. Arkitekt Andr. H. Bjercke og Georg Eliassen vant denne arkitektkonkurransen. I 1926 var Håkon den syvende i Stavern og innviet Minnehallen.

 

Minnehallen Stavern

 

minnehallen-front

Inne i Minnehallen finnes det tavler med 1892 navn etter falne i 1. verdenskrig, det finnes også tavle over 3456 falne etter 2. verdenskrig. Minnebøkene som ligger tilgjengelig for alle, viser navn over omkommede sjøfolk i innenriksfart under 2. verdenskig, samt andre nordmenn på utenlandske skip og norske sjøfolk som under 2. verdenskrig døde av andre årsaker enn direkte krigshandling. Til sammen 2214 navn finnes i disse bøkene.

minnehallen-bok

Initiativet for å bygge dette minnesmerket kom fra den engelske regjeringen som hadde en helt spesiell kullfraktavtale med den norske regjeringen, hvor overskuddet skulle settes av til et fond, ”Køla fondet av 1971”. Dette skulle komme norske sjøfolk til gode etter krigen, og det gjorde det mulig å få finansiert bygget. Det var et kostbart prosjekt som hadde en kostnadsramme på hele kroner 500 000,-.

Den 4. juni 1924, ble den første grunnsteinen lagt på Krutthuskollen. Steinene som er hugget ut med slegge og bor er hentet fra nærområdet i Skråvika. De ble så fraktet til Krutthuskollen med hest og slede. Herfra ble steinblokkene vinsjet opp til sin posisjon, en trekonstruksjon innvendig holdt blokkene på plass til de nådde toppen og konstruksjonen sto på egenhånd. Sjømannshjemmet i Stavern har guider i Minnehallen hele sommeren, og kan gi deg mer informasjon, eller om du bare vil inn for å finne slektningers eller venners navn og minne dem med stille takksomhet. I fremmedboken som ligger i hallen, står det med gylden skrift følgende vakre linjer av Wildenvey:

”Vandrer som stanser her
husk sjømandens vei og maal
og hans hvile!

Husk hans vei
den er som havet
solbeskinnet, stormende og atter stille
men bestandig ledet av stjerner.

Husk hans maal
en havn nær eller fjern
hvor han henter håb om at vende tilbake.

Husk hans hvile og hans hvilesteder:
Havet, himlen og vort hjerte.

Som morild efter et skib
skinner og slukner hans vei,
men hæder og mot følger han til maalet,
og der hvor han hviler
velsignes hans navn.”

 

minnehallen-fjell

Samme minneord finner vi på vei opp til pyramiden, risset inn i fjellet.

 

Mindehallen
Alterinskriptionen, forfattet av Herman Wildenvey
Landets egne, mand og kvinne,
Konge, folk og raad,
reiste dette æresminde
over sjømænds daad.
Her hvor hav og land som brødre
deler storm og sol
samles søsken, fædre, mødre,
om et stort symbol.

Og symbolet, pyramiden,
med dens flammetop, sten og ild
som trodser tiden, gror av fjellet op.
Her hvor sjømansminder værnes
trygt mot tidens vold,
straaler nu en mindestjernes
lys til alle hold.

Sjømænd eiet altid havet
skrev sitt navn i vand,
levde, døde, blev begravet,
ofte langt fra land.
Da var bølgen eventyret
om den vide jord.
Da var landets blink fra fyret
som et blikk fra mor.

Krigen kom og havet stængtes,
trods vor tro paa fred.
Alt som silet, sporløst sænktes
folk og flagg gikk ned.
Fyrer sluktes, taakeluren taug,
der miner sprang.
Ble det ikke sidste turen
kom den næste gang.

Uten værge, uten vaapen,
uten avinds agg,
holdt de vei paa bølgen aapen
for det norske flagg.
Uten nogen bøn om naade,
men i trofast tross
bar de gjennem kampens fraade
daglige brød til oss.

Ingen bad om mindeborge blant vor helteflok.
Kun det ene ordet: Norge var dem mindre nok.
Men la hallens tavler tale fra vor egen slegt,
la os alle mand befale i Guds varetægt:
Fred med Eder faldne frænder, tak for trofast vakt.

Vit: Det er av broderhænder sten paa sten er lagt.
For at Eders daad skal leve,
som var landets trygd,
er med aand og arbeidsnæve
denne bauta bygd.

Hvil i fred hver fredens kriger i din vaate grav.
Taus du sank, men mindet stiger her som sol av hav.
Atter blir mot dagen hævet alt som havet tok.
Og vi vet ditt navn er skrevet i en evig bok.

minnehallen-minnestein

minnehallen-kis

Nic Schiølls skulptur ”Mot Dypet” (som sees i bakgrunnen), viser en druknende sjømann og bølgen som trekker ham mot dypet.

minnehallen-utsikt

Utsikt mot havet fra Minnehallen

Minnehallen Stavern

 

Blokkhusene i Stavern

Staverns opprinnelse vet man ikke med sikkerhet, men man kan lese om Stavern fra 1200-tallet, da kjent som et fiskersted med god havn. I 1788 til 1790 ble det bygget blokkhus på de høyeste punktene rundt Stavern, disse blokkhusene ble bygget som utkikksposter og skytestillinger og inngikk i forsvarsannlegget rundt Fredriksvern og Stavern.

Blokkhusene er bygget av tømmer, og var mer eller mindre lenket sammen med doble palisader i 2-3 meters høyde av spisse tømmerstokker. Disse gikk mellom blokkhusene og hadde ganger ned til sjøen. Palisadene kom aldri til rette nytte, så forfallet startet raskt, og befolkningen antas startet nedrivingen tidlig på 1800-tallet. Siden den gang har et av blokkhusene forsvunnet, men det står fremdels to godt bevart igjen i Stavern. Fyrdirektøren og departementet mente at de ikke var så viktige som sjømerker, Oldermannen (los) protesterte på dette , og bevarte to av dem. Man kan se Blokkhusene når man nærmer seg Stavern, enten langs veien eller til vanns. Blokkhusene har også figuert på kommunevåpenet i Staverns historie som egen kommune, og er et symbol for Stavern den dag i dag.

stavern-blokkhus-4

stavern-blokkhusene-06

 

 

 

Signalen i Stavern

Varden i Stavern, også kalt Wabjerget ligger 75 meter over havet rett ved Stavern sentrum. Signalen har vært brukt som militært overvåknings- og varslingssted. Den optiske telegrafen kom som en erstatning for de tidligere flaggsystemer som ble brukt. Linjen ble satt i drift 1809-1810. Slike stasjoner ble bygget som utkikksposter over sjøen, og de lå alltid slik til at det var utsikt til de andre nabostasjonene i området. Som sjefer på hovedstasjonene ble det ansatt skippere eller styrmenn, som derpå kunne ansette en hjelpemann. På repeterstasjonene ble det ansatt loser, disse repeterstasjonene gjentok signalene fra post til post. Hovedoppgaven deres var å sende meldinger om observasjoner på havet, derfor var skippere og loser godt egnet i denne jobben.

Klafftelegrafen var et stativ på en åtte meter høy mast, med seks svartmalte klaffer som kunne settes opp, ned eller nøytralt. Hver stilling hadde sin kode, og på de mest mest brukte linjene ble det som regel satt opp to master på hver stasjon, slik at det skulle gå raskere å sende meldinger begge veier. Det sies at et signal ikke skulle vare lenger enn to minutter, så i teorien kunne de sende 30 signaler i timen.

signalen-juni08

Kopi av Signalen kom på plass i juni 2008

De nærmeste stasjonene til Stavern, som var det de kaller for repeterstasjoner, var på Anvik Varde, og Rauholmen i Viksfjord. Stasjonene kunne ha en avstand på inntil sju kilometer, og totalt skal det ha vært så mange som 227 stasjoner langs kysten fra svenskegrensen til Trondheim. Meldingene kunne faktisk komme opp i en hastighet av 100 kilometer i timen under svært gode forhold. Stasjonene ble rigget ned vinterstid.
Signalene ble rigget ned for godt kort tid etter Napoleonskrigens slutt i 1814.

stavern-signalen

Midlertidig løsning før kopien kom på plass juni 2008

 

 

Humle – Humulus lupulus

Dette er en klatrende og slyngende urt, flerårig, som har en veldig ru stengel. Bladene er som oftest store og trelappede, og har stive hår på undersiden som gjør at de ikke glir ned der den har klatret opp. Urten er enkjønnet, hanblomstene vokser i knipper med 5 lysegrønne blomsterblader. Hunblomstene er kongleaktige, tette skjell med gule kjerner. Frukten er en nøtt, ca 3 mm lang. Det lukter sterkt søtt av planten. Humlen blomstrer i juli til august i kratt og ur, og i skog langs vannløp.

I middelalderen var ølbrygging en del av husholdningen, og humlehager kunne ses på mange gårder. Faktisk påla Landkommisjonen i 1661 alle bønder som ikke dyrket humle om å gjøre det. Dette fungerte som smaksstoff ved ølbryggingen, samt at humle var bakteriedrepende.

Familie: Hampefamilien – Cannabidaceae
Størrelse: Kan bli alt fra 2 til 6 meter høy.
Utbredelse: Nokså vanlig helt nord til Lofoten.

humle

humle-makro

 

 

 

Rogn – Sorbus aucuparia

Tre i rosefamilien – Rosaceae. Oftest 6-8 par småblad som er dunet på undersiden. Dunhåret beger. Blomstrer rundt juni og frukten som kommer i august-september er oransje til røde, 6-10 millimeter store. Smaken er noe bitter, og bør fryses eller kokes før bruk, men da kan bærene gjerne brukes i for eksempel syltetøy. Jeg kan fremdeles huske min bestemors søndagsstek med rognebær- og eplegelè til, se oppskrift under.
Størrelse 3-10 meter, men kan også ses som busker hvor de står værhardt til.
Utbredelse: Skog og skogkanter i hele Norge.

rogn-blad

rogn

rogn-siste

__________

 

Oppskrift på rognebær- og eplegelè:

Ca 1 kilo (2 liter) rensede rognebær
Ca 1/2 kilo syrlige epler
5 dl vann
8-9 dl (750-800 g) farin pr liter avrent saft

Dersom man skal lage gelè, bør man bruke knapt modne eller akkurat passe modne bær og frukter. Ønsker man en gyllen gelè kan man bruke vanlige epler, mens paradisepler gjør geleen pent rød.

Skyll frukten og skjær vekk eventuelle skadede deler. Skjær epler i mindre biter, del paradisepler. Skall og kjernehus skal være med. Rognebærene skylles, men eventuelle stilker kan være på. Kok opp vannet, legg i frukt og bær, og kok under lokk i 10-15 minutter, eller til frukten er helt mør. Knus så de kokte rognebærene lett med en potetmoser, hell den kokte massen i et silestativ, og la det stå i 30-40 minutter.

Mål saften og sukkeret. Kok først opp saften og la den koke i 2-3 minutter uten lokk. Trekk så kjelen fra varmen, tilsett sukkeret, litt om gangen, og rør til det er oppløst. Kok opp og kok kraftig uten lokk i ca 10 minutter.

Ta eventuelt en gelèprøve: Avkjøl en skål, for eksempel i fryseren, øs litt av den kokende saften på skålen, lag en renne med en skje. Hvis geleen ikke flyter sammen igjen, er den ferdig kokt. Kok ellers i 3-5 minutter til.

Trekk kokekaret fra varmen, la det stå ca 5 minutter og fjern hinnen som har dannet seg. Øs opp geleen på rene, varme gelèglass eller små glass med lokk. Fyll dem helt opp til kanten, geleen krymper når den er avkjølt. Sett på lokk. Dersom du ikke har glass med lokk, avkjøl geleen litt i åpne glass, dekk deretter geleen med smeltet parafinvoks og legg over folie som lokk når parafinen har stivnet.

Oppskriften er hentet fra Cappelens kokebok

 

 

Bringebær – Rubus idaeus

Bringebærplanten bærer frukt i andreåret, de nyeste skuddene er opprette uten blomster og grenene har små torner. Bladene har markerte nerver, og er lysegrønne til hvite under, og filtaktige. Selve bæret er rosa til dyprødt, og en sjelden gang kan man finne planter med gule, modne bringebær. Plukkes når bæret løsner lett fra blomsterbunnen, oftest i juli og august. Vokser i veikanter, løv- og blandingsskog, gjerne i hogstfelt.

Familie: Rosefamilien – Rosaceae
Størrelse: Bringebærbusken er sjelden høyere enn 2 meter.
Utbredelse: Vanlig i hele Norge, men mindre utbredt i Finnmark.
Arter som ligner: Bjørnebær, før de er modne.

 

bringebaer-baer