Slåpetorn – Prunus spinosa

Dette er en tettgrenet busk i rosefamilien – Rosaceae – med sprikende kvister og korte, spisse vedtorner. Bladene er nokså smale og eggformede. De er runde i spissen og lodne under. Slåpetorn blomstrer om våren, før løvsprett, og enkelte steder kan buskene utgjøre ”vegger” av hvite blomster. Selve blomstene er små, kortskaftet, og vokser i klynger på kvistene. Kronbladene er hvite med gule støvbærere. Fruktene blir blådugget og runde, med en litt ”snerpete” smak. For øvrig i slekt med både kirsebær og plomme. Størrelse: 2-5 meter Utbredelse: Omkring Oslofjorden og langs kysten til Hordaland, i skogkanter og på tørt berg.

slaapetorn-flere

slaapetorn-enkelt

slaapetorn-baer

slaapetorn-modne

 

 

 

Einer – Juniperus communis

Denne busken har stikkende nåler, og stamme som enten vokser opprett eller liggende, og på den måten danner hele kratt. Det skilles mellom hann- og hunnplanter, men faktisk finnes det også planter som er begge kjønn på samme busk. Hannbusken har ca 15 pollenbærere som sitter tett sammen, og bare på hunnbusken danner det seg blomster som kjennes som einerbær. I begynnelsen er disse grønne, deretter blåduggede og etter et par år er de nærmest blåsorte.

einer-flere

Familie: Sypressfamilien – Cupressaceae
Størrelse: Inntil 17 meter høyt, men vanligst inntil 2 meter
Utbredelse: Vanlig i hele Norge

einer-baer

einer-gren

 

 

 

Berberiss – Berberis vulgaris

Berberiss er en flerårig sommergrønn busk med lange, buede greiner. Bladene er enkle, og det er skarpe torner nedenfor bladfestet. Torner er omdannede blad. Busken har blomster i klaser, gyllengule og skålformede, og har en sterk honninglignende duft. Bærene som følger etter avblomstring er røde og avlange, og ca 1 cm store. Planten er trolig innført til landet, muligens så tidlig som på 1600-tallet. I mange landbruksområder er Berberissen utryddet fordi det lever en sykdomsframkallende sopp på den som angriper korn.  

berberis-busk
Familie: Berberisfamilien – Berberidaceae
Størrelse: ca 100-300 cm
Utbredelse: Vanlig nord til Trøndelag.
Arter som ligner: Berberis vulgaris er den eneste viltvoksende i Norge av de 450 Berberis-artene som finnes.

berberis-gren

berberis-macro

berberis-baer 

roed-berberis

 

 

 

Humlebille – Trichius fasciatus

Denne flotte krabaten tilhører skarabidene, som er en billefamilie med enorme variasjoner mellom artene. En ting de alle har felles er antennene med mellom åtte og ti ledd, som ender i en vifteformet kølle. Skarabidene er svært viktige insekter i resirkulerings-prosessen – de rensker vekk og graver ned enorme mengder møkk, og gir på den måten jorda tilbake næringen.

humlebille

Humlebillen har lange hår på hele kroppen, unntatt på vingene og beina. De kan være gulere enn vår venn her, men har alltid disse svarte tegningene på vingene. Billen lurer fiendene (tror den) ved å imitere humle – derav navnet humlebille. Denne er ganske ufarlig, men enkelte skarabider kan være farlige skadedyr.

 

 

 

Skorpionflue – Panorpa communis

Her ser du en vanlig skorpionflue – Panorpa communis – som akkurat har landet etter en tur på flystripa i Kjose. Disse fluene som hører til ordenen nebbfluer og familien Panorpidae, har et nebb med bitende munndeler på det forlengede hodet. Fluene er brune og gule stripete, og vingene har oftest mørke tegninger. Beina er gulaktige og antennene er nokså lange i forhold til kroppen. De er 0,9 til 2,5 centimeter store, og lever av døde eller døende insekter, men koser seg også med nektar og honningdogg. Dette er harmløse insekter som lever på fuktige, kjølige steder i lavtvoksende vegetasjon på skyggefulle steder som skog. Larvene til skorpionflua kan minne om sommerfugllarver, og har åtte par korte vorteføtter og ofte pigger.

skorpionflue

På bildet ses skorpionflue av hannkjønn, som også har gitt arten sitt navn. Det er hannens store og godt synlige kjønnsorgan som minner om en skorpionhale, og er oppadbøyd på samme måte. Hunnens bakkropp smaler mer av mot bakenden.

Bærtege – Dolycoris baccarum

Til de fleste ungers store fornøyelse kalles denne breitegen også for ”bærfis”, og det er kanskje det navnet den er best kjent under. Disse har en skjoldformet kropp, og enkelte av breitegene kan utsondre kraftige forsvarsdufter, og kalles derfor også stinkteger. Det lille hodet kan nesten se ut som om det går i ett med ryggplaten, som oftest er bred med kantete hjørner. Antennene har ofte 5 tydelige ledd, gjerne tofarget. Scutellum (den trekantede platen på ryggen) når halvveis ned på kroppen, og er et godt kjennetegn på teger. En annen morsom detalj er at dette nærmest er det eneste insektet som det er vanskelig å riste av seg hvis det først har bestemt seg for å sitte på deg. Føttene med 3 ledd gjør at den virkelig klynger seg til sitteverten.

baertege

Bærtegen har hvite og svarte tverrbånd på bakkroppssidene, noe som kan ses best på høyre side på eksemplaret under. På nært hold ser kroppen faktisk ganske hårete ut. Den beiter på hagtorn, slåpetorn, bringebær og andre busker i rosefamilien, særlig på frukten og blomstene. Breitegene kan være fra 0,5-2,5 cm lange. De legger eggene sine i små, regelmessige eller sekskantede klaser, og hos mange arter vokter hunnen over både egg og nymfer dersom det er farer som truer.

 

 

Hagtorntege – Acanthosoma haemorrhoidale

Dette er en torntege, eller rettere sagt, èn av de 250 artene som finnes av tornteger – Acanthosomatidae – i ordenen nebbmunner. Dette er harmløse insekter, selv om noen enkelte andre teger faktisk kan angripe nyttevekster som kornavlinger eller annet. Hagtorntegen har skarpe farger i grønt og rødbrunt, med en kledelig gulfarge på undersiden, og er lett å gjenkjenne med sine spisse hjørner på ryggplaten. Føttene har 2 ledd, antennene 5, og insektet er fra 0,8 til 1,3 cm langt. Hovedsakelig lever den på hagtorn (derav navnet), der den beiter knopper og bær. Kan også gå på hassel og andre løvtrearter.

hagtorntege-oven

 

 

 

Stor Blåvannymfe – Enallagma cyathigerum

Dette er et helt harmløst flygende kunstverk i smalvingevannymfe-familien – Coenagrionidae. Her ser du en hann, farget vakkert blå, hunnen kan variere fra blå til brun i fargen. Det som er karakteristisk for akkurat denne, er den ene svarte stripen på hver side av forkroppen, samt at den har to blå ledd på bakkroppen. Det er lett å forveksle denne og asurvannymfe, men stor blåvannymfe har et sort merke ytterst på ’haletippen’.

Faktisk er de nokså svake flygere, disse insektene, og man finner dem derfor ofte hvilende i vannrett stilling på blader, med vingene sammenfoldet over kroppen. Vingespennet kan variere fra 2-5 cm. Kikk etter vannymfer ved tjern, stillestående dammer, i sumpområder, og ved bekker og elver.

storblaavannymfe

 

 

 

Vanlig tordivel – Geotrupes stercorarius

Tordivler er robuste insekter med hvelvet, nærmest oval kropp. De er svarte eller brune, skinnende blanke, og glinser ofte i metallisk grønt, blått eller fiolett. Noen av artene har tannlignende utvekster, og horn på hodet og forkroppen. Kjevene er store og klart synlige, og de kølleformede antennene har 11 ledd og en slags vifte ytterst. Dekkvingene har tydelige, langsgående furer, og leggen på de hårete forbeina har tannete utvekster til å grave med. Hører du en brummende summing i luften forbi deg, kan det gjerne være en tordivel som er ute på flygetur.

Voksne tordivler graver flere centimeter dype ganger under dyremøkk, og tar med seg møkkbiter ned i gangene som mat til larvene sine, som er lyse og c-formede. Larveutviklingen kan ta mange måneder der nede i gangene, og mens de venter på å bli «voksne» (imago) lager de lyder ved å gni beina mot hverandre.
Det finnes rundt 600 arter i tordivelfamilien – Geotrupidae – fra 1-2,5 cm lange, men bare 4 av disse artene finnes i Norge. De lever under all slags gjødsel, råtnende treverk, sopp og i åtsel, og spiser larver, åtsel og gjødsel.
Denne lille fyren ble funnet på skogbunnen ved Sørskogen, nyvasket av regnværet.

tordivel

 

 

 

Dagpåfugløye – Nymphalis io

Denne vakre sommerfuglen er helt unik og tilhører Flikvingene på grunn av sitt flikete omriss av vingene. Det er en streifsommerfugl, og kan derfor ses overalt så langt som til Jotunheimen. Dagpåfugløye har rødbrune vinger med nyanser av blått, svart, gult og hvitt, og fire store øyeflekker som den viser fram hvis den blir truet av rovdyr. Faktisk kan den også lage en hvesende lyd ved å gnisse vingene mot hverandre, dersom den blir forstyrret. De samles ofte i grupper i skogkanter med tistler, brennesler og hjortetrøst, men treffes også på i myrlandskap og i hager.

dagpaafugloeye

Undersiden av vingene er mørkt brun med grove tegninger, og er en slående kontrast til den vakre oversiden.
Larvene er hårete og sorte, og fôrplanten er nesle der man kan finne opptil 300-500 egg på samme sted. De er tønneformede og ribbete. Vertsplanten er nøye utvalgt – den skal stå skjermet for vind og bør ha full sol midt på dagen. Der blir de til de har spist det som spises kan, deretter flytter de til en ny plante. På sensommeren klekkes puppene, og da leter de etter et sted de kan overvintre, helst under bark eller i hull i trærne, men før dette gjelder det å spise seg opp i vekt, slik at de kan overleve den kalde årstiden.

dagpaafugloeye-under

Når våren endelig kommer lager hannene territorier hvor de jager etter alt som er mørkt – faktisk også fugler. Og som det også er i menneskenes verden, kaster de seg nærmest over hunner når de kommer inn i deres territorium. Dersom hun allerede er paret, må hun gjøre de underligste krumspring for å slippe unna, som å lede ham til en rivals territorium eller plutselig forvinne inn i en busk. For mange er dette den vakreste sommerfuglen vi har i Norge, og et umiskjennelig tegn på at sommeren nærmer seg.

Størrelse: Opp til 60 millimeter
Flygetid: Mars til september
Forvekslingsarter: Ingen andre sommerfugler ligner denne.

I Norge er det funnet ca 2200 sommerfugl arter, av ca 170.000 arter totalt verden over. Sommerfugler har det vitenskapelige navnet Lepidoptera.
 

 

Engsmyger – Ochlodes venatus

Denne smygeren er flott oransje på oversiden av vingene, og hannen på bildet har en karakteristisk mørk stripe på forvingene. Hunnen er mørkere og mangler den markerte stripen. Under går fargen over i et svakt grønnskjær, og prikkene er gulbrune. Hannene hos engsmygeren kan observeres i voldsomme luftkamper når de kjemper om territorier. Hunnene legger eggene sine på store gressarter, som hundegress og bergrørkvein. 

engsmyger-hann

engsmyger-hann-under

Du finner den på blomsterenger og i skoglysninger hele sommeren i hele Sør-Norge opp til Nordfjord.
Størrelse: Opp til 35 millimeter
Flygetid: Slutten av mai til september
Forvekslingsarter: Kommasmyger

 

 

Blåvinger

Denne gruppen av dagsommerfugler består av noen små skapninger. De tilhører familien Glansvinger – Lycaenidae. Som navnet tilsier er mange av dem blå – spesielt hannene. Mange av hunnene er mer brune enn blå, noen har også oransje flekker i sømfeltet. Blåvingene er nok den gruppen sommerfugler som er vanskeligst å artsbestemme, uten å studere dem både fra over- og undersiden i lengre tid. Det lille som skiller dem fra hverandre, er mønsteret av prikker på undersiden av bakvingene. Fargene eller skjellene kan ofte være slitt, noe som gjør det enda mer vrient å finne ut hvilken gruppe de tilhører.

Eggene legges enkeltvis på eller i nærheten av fôrplanter, og kan nærmest ligne små, hvite knapper. Flere av artene er helt avhengige av maur, og har en gjensidig ”avtale” med disse – larvene blir beskyttet mot fiender, og i gjengjeld får de små sukkerholdige dråper av larvene. Sommerfuglpuppen vil man som oftest finne i maurtuer.

vanlig-blaavinge-hann-straa
 Vanlig blåvinge – Polyommatus icarus
 

Dette er som navnet tilsier, den vanligste blåvingen i Norge, og finnes opp til 1300 m.o.h. Hannen har gjerne en sterk blåfarge, med tynn svart søm og lys forvingekant.  Hunnen kan variere fra blå til helt brun, men har som oftest noe blått innerst ved kroppen. I tillegg kan hunnen ha oransje sømflekker.

vanlig-blaavinge-hunn

Undersiden hos vanlig blåvinge varierer fra lys brun til gråbrun, og kjennetegnet er en hvit kileformet flekk på bakvingen, i det ytre mellomfeltet.

vanlig-blaavinge-sittende

Vanlig blåvinge liker seg på steder med mye blomster, særlig erteplanter som harekløver og tiriltunge, der den også legger eggene sine. De observeres også svært ofte sittende på strå. Man tenker kanskje ikke over at også sommerfugler må hvile, men når det nærmer seg ”sengetid” samler de seg i grupper og hviler med hodet ned på blomster eller strå. Når morgenen kommer flyr de igjen i rask flukt i lav høyde for å finne en partner å pare seg med. Vanlig blåvinge har to til tre generasjoner pr år.

Størrelse: Opp til 36 millimeter
Flygetid: Mai til september
Forvekslingsarter: Rødrandet blåvinge, Rødflekket blåvinge og Sølvblåvinge
  __________

Rødflekket blåvinge – Aricia artaxerxes
roedflekket-blaavinge

Denne arten har brune vinger med oransje flekker, og kan ligne hunnen hos vanlig blåvinge – uten de blå skjellene innerst ved kroppen. Dette er en sommerfugl som er svært vanlig i Brunlanes. Den liker seg best i nærheten av lysninger med lyng og osp, og flagrer gjerne over svabergene. De legger eggene til sin ene generasjon på storkenebb og solrose.
Størrelse: Opp til 28 millimeter
Flygetid: Juni og juli
Forvekslingsarter: Vanlig blåvinge
 ________

 

Idasblåvinge – Plebeius idas
idasblaavinge-hann

Hannene hos Idasblåvingen har helt blå vinger med en smal, svart søm ytterst. Den er gråbrun på undersiden, mens hunnen er klarere brun. På oversiden av vingene ligner hunnen Argusblåvinge, brun med gjerne blått støv innerst ved kroppen. Det som skiller denne fra Argusblåvinge, er at hannen mangler piggen på forskinnebeina. Larven grønn med mørkere, hvitkantet ryggstripe og hvit sidelinje, og lever på røsslyng og erteplanter.
Størrelse: Opp til 30 millimeter
Flygetid: Juli til august
Forvekslingsarter: Lakrismjeltblåvinge og Argusblåvinge
 _______

 

Engblåvinge – polyommatus semiargus

engblaavinge-hunn 

Denne lille sommerfuglen har enklere tegninger på den brune undersiden enn de andre blåvingene og har bare en mørk, tynn linje på oversiden av forvingene. Hannen er blåfiolett med smal, hvit sømkant, hunnen er jevnt brun med noe blått støv på kroppen (bildet) og den samme smale, hvite kanten langs sømmen. Den har ingen flekker i sømfeltet.
Engblåvingen har rask flukt med korte svev og trives ved sjøer og vannløp så langt som til Dovre, men dog ikke der det er for fuktig. Fôrplanter er rødkløver og rundskolm, samt øvrige erteplanter.

Størrelse: Opp til 35 millimeter
Flygetid: Juni til august
Forvekslingsarter: Dvergblåvinge

 

 

Vipe – Vanellus vanellus

Vipen finnes i størstedelen av Europa og her i Norge er den mest utbredt i Sør-Norge. Vipen foretrekker i første rekke våtmarksområder, områder med jordbruksarealer, myrer og beitemark, men er også å se på fjellet i åpent terreng rundt bjørkeskog og ved saltenger langs kysten. Eggene legges og ruges stort sett rett på bakken i nærhet av kort gress. Vipen legger i snitt 4 olivenbrune egg i mars-april som ruges i 26-29 dager. Etter ca 40 dager er de flyveklare. Vipen overvintrer i liten grad i Norge, de aller fleste trekker vestover langs Atlanterhavskysten og sørover mot Spania og Portugal.

vipe-05

vipe

vipe-2

 

 

 

Gråtrost – Turdus pilaris

Gråtrosten livnærer seg av bær, insekter og mark fra åkre og plenbelagte områder. Mange av dem overvintrer i Norge, mens noen trekker sørover i Europa i oktober-november. Gråtrosten er å finne i hele Norge både langs kysten og i fjellområder. Den foretrekker å lage sitt rede i trær, gjerne i områder hvor det finnes flere gråtroster. Det legges ca 4 egg og de ruges i ca 14 dager, ungene er flygedyktige etter ca 14-16 dager.

graatrost-aug08

graatrostrede-08

Ruging pågår

galleri-trost-sveisenkar-28508

Og slik ble en av den seende ut.

galleri-trost-vingeslag2-28508

galleri-trost-vingeslag-28508

Første forsøk på å fly var ikke så lett…

 trost-liten