Cirrostratus

Cirrostratus (Cs) er av typen slørskyer. De dannes også av iskrystaller i høyder over 6000 meter. Skyene er meget tynne og kan faktisk være så tynne at man så vidt kan skimte dem der oppe. Bygger dette skylaget seg opp fra en retning på himmelen, kan de fortelle at en værfront er i vente og høyst sannsynlig med nedbør, det neste døgnet. Dette blir kalt opptrekksskyer. Cirrostratus-skyene skaper en lett turbulens i atmosfæren, men er stort sett ikke til sjenanse for flytrafikken.

Skinner solen gjennom en Cirrostratus-sky, blir lyset brutt og det kan oppstå en lysende ring rundt solen. Man kan også i noen tilfeller observere flere slike ringer rundt solen som er større en hoved haloen (den ringen som lyser sterkest), som kalles for sekundær haloer.

 

 

 

 

 

 

Cirrus

Cirrus (Ci) er hvite skyer som er fjæraktige. Fjærskyer som de kalles, finnes i høyder 4-6000 meter opp i troposfærens høyder. Skyene har nærmest et slør av tynne fibre som henger sammen, de er litt pistrete og det henger ofte lange tynne slør ned fra dem. Slørene er formet ettersom iskrystaller faller ned fra hovedskyen ned til et luftlag med litt større hastighet i vinden. Slik blir formen dannet på fjærskyene. Ser du en slik sky som brer seg utover store områder i forskjellige formasjoner og kanskje litt forskjellige høyder, er den dannet av vindens retning og fuktbestand i atmosfæren. Skyene kan også indikere på at tyngre skyer som regn, er på vei mot stedet du befinner deg, eller de kan være en rest av et tordenvær som har funnet sted kort tid i forveien.

Fjærskyene ses som oftest på klar, blå himmel, og styrken og formen i skyen kan gi oss en indikasjon på hvor sterk og i hvilken retning vinden har gått oppe i disse høydene. Disse skyene gir aldri fra seg noen form for nedbør, som mange av våre andre skytyper gjør.

Som oftest er gradene nede i -40o C i dette skylaget, og skyene består av meget små iskrystaller, ikke vanndråper som er vanlig for mange skytyper i lavere høyder.

I forhold til klima så vet man ikke om fjærskyen varmer eller kjøler Jorden, men den medvirker i atmosfærens drivhuseffekt og Jordens albeno, altså hvor mye sollys Jorden reflekterer.

 

 

 

 

 

 

 

 

Cumulonimbus

Cumulonimbus (Cb), dette er bygeskyer som kan strekke seg 12 000 meter rett til vers. I ytterst spesielle forhold kan de nå helt opp til 20 000 meters høyde og komme inn i stratosfæren. Skyen inneholder vanndråper i lave høyder, mens den øverste består av iskrystaller. Dette er en skytype som skaper vind, regn, lyn og torden og på det mest ekstreme kan den utvikle tornadoer også. Finnes over hele verden med unntak av arktiske strøk. Det er tre faktorer som må til for at denne skytypen skal etableres; høy fuktighet, varm og turbulent luft, og en energikilde til å løfte lufta raskt opp.

Kan oppstå på varme sommerdager med mye fuktighet eller over fjell der lufta blir presset oppover. På våren og sommeren oppstår denne skyen vanligvis på ettermiddagen på grunn av jordoverflatens oppvarming.

 

 

 

 

Cumulus

Cumulus (Cu), bygeskyer eller haugskyer som ofte blir brukt som navn på denne skytypen, ser ut som hvite bomullsdotter, eller blomkål, og er stort sett enkeltstående tett skyer med skarpe konturer og skyggelagt underside. De finnes stort sett over hele verden med unntak av over Antarktis, dette på grunn av den kalde værtypen og overflate-temperaturen man finner der. Skyene dannes på grunn av rask oppstigende luftstrøm og gir ikke fra seg nedbør. Faktisk kalles de minste av disse skyene for godværsskyer, og har navnet Cumulus humilis. Oppstår fra 500-1500 meters høyde.

 

 

 

 

 

 

Nimbostratus

Nimbostratus eller nedbørskylag som dette kalles. Skyene danner et mørkegrått skylag og gir oftest langvarig nedbør og er en nedbørsky enten i form av regn eller snø, som hører til gruppen Stratus. Skyen dannes stort sett under 2500 meter og er heldekkende for solen med sin tykkelse på opp til 3000 meter. Skylaget kan strekke seg over store horisontale områder. Inneholder både vanndråper og iskrystaller.

 

 

 

 

 

 

 

Stratocumulus

Stratocumulus (Sc), bukleskyer, er mørke skyer med skyggelegging og er blant de mest vanlige skyene over hele verden. Stratocumulus tilhører den lave skytypen og blir til i høyder fra 600-2000 meter, og består av skydotter i flak eller valker. Oftest er de flate på undersiden, men har mer ujevn overflate og kan strekke seg over flere hundre kvadratkilometer. De består hovedsakelig av vann, men kan ved lave temperaturer inneholde iskrystaller og snø. Dette skylaget kan utvikle seg til flere skytyper i løpet av dagen og har de ikke utviklet seg innen 15-16.00 tiden når bakketemperaturen er høyest, pleier skyene å løse seg opp slik at himmelen er skyfri om kvelden.

Skytypen gir fra seg lite nedbør, men er de tykke nok kan de slippe ned litt lett regn, dusk og yr, samt litt snø hvis temperaturen er lav nok for den type nedbør. Men skyene er mest sett i forbindelse med oppbygging til dårligere vær, eller i etterkant av dårlig vær.

 

 

 

 

 

Stratus

Stratus (St), eller tåkeskyer, er et lavt skylag som er forholdsvis tett og jevn i utførelsen. Den kan dannes veldig nært bakken, faktisk så nært som et par meter fra bakken og opp til 2500 meter. Fargen varierer fra hvit til grå, og tykkelsen varierer stort sett fra et par meter og opp til 500 meter, mens horisontalt kan den strekke seg uendelig langt. Stratus kan gi fra seg lett yr eller regn, eller lett snø hvis gradene tillater det. Tåken gir meget sjeldent haloer med mindre det er iskrystaller i skyen.

Når tåken blir varmet opp av solen og starter oppstigningen, dannes noe som kalles tåkestratus.

 

 

 

 

 

 

 

Månen – Luna

På grunn av små variasjoner av banen rundt Jorden kan vi bare se omtrent 59 % av månen. Så månen har faktisk en side vi ikke kan se her fra Jordens overflate. Det har vært mang en diskusjon og årlange forskninger på hvordan månen egentlig ble til, men det som imidlertid nå i vår tid ser ut til å stemme ”best” ut fra dagens forskningsresultater, er at to planeter kolliderte i solsystemet for ca fire og en halv milliard år siden. Den ene menes å være Jorden, og den andre ble da til månen. Visstnok skal det da i smellet ha vært starten på Jordens opprinnelse – Jorden sprutet ut mengder med flytende masse som på grunn av gravitasjonskraften skal ha samlet seg i bane rundt Jorden og dannet månen over tid. Avstanden fra Jordens overflate og opp til månen er ca 38 4000 kilometer. Så om oldtidens meninger om at månen døde hver natt, eller at solen jaget månen bort, vites ikke med sikkerhet, men det er store antagelser om at dette er feil. Steinprøver som ble hentet fra Apolloferdene i 1969 – 72 viser at månen har mange likhetstrekk i den kjemiske sammensettningen som Jorden, så hvem vet, kanskje er månen en del av Jordens «avfall».

Måneformørkelser forårsakes av at Jordens skygge treffer månen. På grunn av at Jorden og Jordens skygge er langt større enn månen, varer måneformørkelsen lenge, gjerne opp mot fire timer. Den neste måneformørkelsen er 21. desember 2010.

Les om gamle værtegn her…

Halo og bisol

Iskrystaller i bevegelse virker som prismer og er grunnen til at vi får se optiske fenomener som bisoler og haloer på himmelen. Krystallenes tilfeldige orientering og solens skinn danner halo, og på bestemte plasser på haloen vil det danne seg bisoler, de ser vi som sterkt belyste områder til høyre og venstre i vanntrett posisjon for solen. Haloer har fra gammelt av blitt brukt som værtegn, og det viser seg faktisk at i etterkant av en halo så kommer det veldig ofte regn. Det er ikke garantert nedbør, men i stor prosentandel av tilfellene stemmer dette.

Les om gamle værtegn her…

Lysende nattskyer

Lysende nattskyer dannes på ca 80 000 meters høyde, lokalisert i mesosfæren. Det betyr at lysende nattskyer befinner seg høyt over alle andre skyer, og det hevdes og menes så mangt om årsaken til disse skyenes dannelse. Det menes blant annet at disse skyene dannes av forurensning etter vulkanutbrudd eller annen forurensning i atmosfæren, og noen mener at skyene trolig skyldes kondensasjoner på støvpartikler. Vanlige skyer blir mørke om natten, men de lysende nattskyene lyses opp av solen på grunn av deres enorme høyde. Skyene er bare observert og fortalt om i nyere tid så dette kan også være menneskeskapt forurensning, uten at man klarer å se mekanismen i hendelsen. For at de skal oppstå må solen stå 6-16 grader under horisonten, og Norge er et av landene hvor dette best kan observeres. Skyene beveger seg meget sakte og ses bare i klarvær, og fenomenet er klarest i juli.

 

 NLC  – Noctilucent clouds

 

 

 

 

Hvorfor har vi blå himmel?

Sollyset består av lys med forskjellige bølgelengder, eller farger, som vi ser det som. Regnbuen er et godt eksempel på fargespekteret i sollyset, det blå lyset har kortest bølgelengde og det rød har lengst bølgelengde. Når solen skinner gjennom vår atmosfære, blir sollys spredt av partikler som er i atmosfæren, og siden blåfargen har kortest bølgelenge blir det blå lyset spredt aller mest, som igjen vi ser som blå himmel. Uten atmosfæren ville himmelen vår sett sort ut!

 

 

 

 

 

 

Fargede skyer

De fleste har en eller annen gang sett en solnedgang eller soloppgang med flotte farger og sky-kombinasjoner. På vei gjennom atmosfæren blir noen av lysstrålene brutt, eller spredt av molekyler i lufta, dette gir opphav til blå himmel og spektakulære farger i solnedgangene. Det er solen i kombinasjon med vann og iskrystaller i skyene, som danner dette fenomenet med fargede skyer i forskjellige kombinasjoner og styrker. Ved en solnedgang eller soloppgang har solen opptil 30 ganger så lang lysavstand fra jorden i forhold til midt på dagen, og på vei møter solstrålen på alt fra menneskeskapt forurensning, vulkanutbrudd, aske fra branner og røyk, og forurensning fra ytre rom. Lyset som vi oppfatter som hvitt, er blandet sammen av fargene rødt, oransje, gult, grønt, blått, indigo og fiolett. Hver av fargene har i det synlige spekteret en bestemt bølgelengde, rødt og oransje har lengst bølgelengde, mens fiolett og indigo har de korteste. Ved en solnedgang møter solstrålen langt flere molekyler på grunn av lengre avstand, og sprer enda mer av fiolett, gult og grønt lys. Av denne grunn ses bare det røde og oransje lyset fra bakken, det samme skjer ved soloppgang. Først når solen er over horisonten kan vi se lyset som hvitt.

 

 

 

 

 

 

 

 

Her kan du se fler solnedganger hvis du ønsker!