.
.
.
Riksen
Visste du at Nevlunghavn har en av de hundre
telefonkioskene av typen «Riks» som finnes i Norge?
I 1932 ble det utlyst en konkurranse for å
få laget en standardisert og billig telefonkiosk. 1000 kroner pr telefonboks
var maksbeløpet, og den skulle være lett å montere, samt solid. Kanskje ikke
rare kriteriene de satte, men samtidig garantert en utfordring på den tiden. 93
ivrige konstruktører meldte sin interesse, men kun èn dro av sted med seier, og
det var Georg Fredrik Fasting. Man må vel si at han lykkes med både kvalitet,
enkelhet og funksjonalitet, den godeste Georg, som har gitt de aller fleste av
oss et forhold til denne røde boksen med telefon i.
I 2007 ble det inngått en avtale med
Telenor, som er eier av telefonboksene, og Riksantikvaren om verning av 100
«Riks»-bokser av den gang 420 gjenlevende bokser. Totalt har det
blitt produsert mer enn 9000 telefonbokser av denne typen. I 1970 og 80-åra var det faktisk over 6000
fungerende utgaver som garantert veldig mange har observert vært plassert
«over alt». Ikke mange bygder, brygger eller byer som ikke har hatt
en av disse lett tilgjengelig.
Så fremdeles kan man ringe «Riks» hundre steder i Norge – og en av dem er i kystperlen Nevlunghavn.
Hedrum kirke
Hedrum kirke er fra middelalderen og oppført i stein i 1100. Den innehar 260 sitteplasser og har rektangulært skip, kvadratisk kor og apside. I følge historien kan det ha stått en trekirke i Hedrum allerede i 1060, men ingen ting kan sies med sikkerhet. I Borgarting kristenrett som ble skrevet i omkring 1080, er Hedrum kirke nevnt. Den var da en av seks fylkeskirker i området rundt Oslofjorden.
Hedrum kirke inneholder også mye verdifullt og spennende inventar – Jernskjeggslekten var kirkens mektige beskyttere fra 1550 til ca 1616 og en del av kirkens rike inventar stammer fra den tid. En korsfestelsesgruppe i tre, en Mariafigur fra 1300-tallet og en kirkeklokke fra 1100-tallet er kirkens eldste inventar. Kirken har også mange gamle gravsteiner i selve kirkegulvet.
I 2010 feiret kirken 950 år.
Hedrum har også et gravfelt fra jernalderen som ligger rett på nedsiden av kirken, ned mot Lågen. Feltet har ca 30 gravminner, og er et av de største i Larviksdistriktet.
Super Speed 2
Brunsnegle
Brunsneglen, også godt kjent som mordersneglen og Iberiaskogsnegle, formerer seg i rakettfart her i Norge på grunn av vårt fuktige klima og mangel på fiender i naturen, som den har i mange andre land. Sneglen forflytter seg og opptrer gjerne i store grupper, og en hageflekk er rensket på et blunk. Det er i hager med enten grevling eller pinnsvin langt mindre forekomster av denne sneglen, så har du et pinnsvin i nabolaget så spiser den som regel opp brunsneglen mens de enda er små og ikke har rukket å gjøre så mye skade.
Sneglen kan bli helt opp til 15 cm lang og er som oftest i den brunfargen som sneglen på bildet viser.
Brunsneglen foretrekker fuktige steder med skygge og er mest aktiv på sene kvelder og i nattetimene når luftfuktigheten er størst, på dagtid legger den seg i tett vegetasjon eller under steiner. Skulle været bli varmt og tørt over lenger tid lukker den kappehulen (hullet på siden) på denne måten bevarer den fuktigheten i kroppen langt lenger. Brunsneglen legger egg i grupper av 10-30 egg, eggene klekkes etter en til to uker.
Skylaget
Klassifiseringssystemet av skyer ble i 1803 lagt frem av kjemikeren Luke Howards. De latinske ordene som benyttes er Cirrus: hårlokk, Stratus: lag, Cumulus: haug, og Nimbus: regn.
Skylagene er delt opp i fire grupper og bestemmes av skyenes høyde over jorden. Høye skyer befinner seg fra 5000-13 000 meter over bakken, mellomhøye skyer befinner seg 2000-5000 meter over bakken og lave skyer fra 0-2000 meter over bakken. Gruppe fire er skyer som dannes vertikalt, og slike skyer er så tykke at de ikke kan sorteres etter høyde over bakken.
Det nederste laget i atmosfæren er troposfæren og deles i tre lag, nedre, midtre og det øverste. Høydegrensen endrer seg etter breddegradene man befinner seg på. Her i Europa er skyene i de laveste lagene på opp til 2000 meter, midtre opp til 6000 meter og de høyeste på opp til 12 000 meter over bakken
Cirrusskyer som er de høyeste skyene består av små iskrystaller. En gjennomsnitts iskrystall inneholder mellom 1016 og 1018 vannmolekyler. Selv om det ikke finnes to nøyaktig like iskrystaller finnes det flere forskjellige typer av dem, og formene på iskrystallene avhenger av temperaturen.
Stratus, stratocumulus, nimbostratus og tåke som er i kategorien lave skyer, oppstår som et resultat av vanndamp som kondenserer og blir til skyer. Stratusskyene produserer duskeregn som er regndråper mindre enn 0,5 mm i diameter, og som svever sakte ned mot jorden.
Les om skylagene og om himmelen vår her
Altocumulus
Altocumulus (Ac), eller rukleskyer som de også kalles, er bygd opp av oppblåste skydotter eller skyruller. De vanligste forekomstene av denne skytypen har oftest mørke skyggesider i underkant. Skyene finnes fra 2-5000 meters høyde og de kommer som regel i forkant av en kaldfront, eller de kan fortelle oss at det brygger seg opp til torden i løpet av dagen. Spesielt hvis skyene kommer fram på varme og fuktige sommermorgener kan de vise oss at torden er i annmars.
I hovedsak inneholder disse skyene underkjølte vanndråper, men i lave temperaturer kan de inneholde iskrystaller. Skyene kan slippe nedbør hvis de er tykke i laget.
Altostratus
Lagskyene har navnet Altostratus (As) og befinner seg i midtsjiktet på 2-6000 meters høyde. De består av små vanndråper og iskrystaller, og kan dekke flere hundre kvadratkilometer med himmel. Når solen skinner på skylaget, blir solstrålene matte. Skytypen bærer med seg veldig lite nedbør, men kan ved tykkere skydekke gi fra seg både snø og regn. De kan også indikere på at nedbør er i oppbyggingsfasen når skylaget er tynnere. Denne skytypen kan være skumle for all flytrafikk i denne høyden, på grunn av isingsfaren.
Cirrocumulus
Cirrocumulus (Cu) kalles også for makrellskyer. Skytypen ses som små, slørete kuler oppe på himmelen og har oftest formasjon som en makrell. Dette er horisontale skyer dannet i ca 6-12000 meters høyde. De består av sløraktige, hvite skydotter som er dannet av iskrystaller. Klimamessig er de like som Cirrus-skyene som også kan fortelle at et tyngre skydekke er på vei.
Skylaget oppstår når de blir varmet opp fra undersiden, som fører til at luften synker og stiger inne i skylaget, og drar med seg iskrystaller opp og ned. Dette fester seg som et slør og på Cu kan dette forme seg til makrell-lignende formasjoner sett fra Jorden, da disse ligger meget høyt i atmosfæren. Og ser man disse skyene under Cirrus-skyer kan dette danne flotte fargespill.
Cirrostratus
Cirrostratus (Cs) er av typen slørskyer. De dannes også av iskrystaller i høyder over 6000 meter. Skyene er meget tynne og kan faktisk være så tynne at man så vidt kan skimte dem der oppe. Bygger dette skylaget seg opp fra en retning på himmelen, kan de fortelle at en værfront er i vente og høyst sannsynlig med nedbør, det neste døgnet. Dette blir kalt opptrekksskyer. Cirrostratus-skyene skaper en lett turbulens i atmosfæren, men er stort sett ikke til sjenanse for flytrafikken.
Skinner solen gjennom en Cirrostratus-sky, blir lyset brutt og det kan oppstå en lysende ring rundt solen. Man kan også i noen tilfeller observere flere slike ringer rundt solen som er større en hoved haloen (den ringen som lyser sterkest), som kalles for sekundær haloer.
Cirrus
Cirrus (Ci) er hvite skyer som er fjæraktige. Fjærskyer som de kalles, finnes i høyder 4-6000 meter opp i troposfærens høyder. Skyene har nærmest et slør av tynne fibre som henger sammen, de er litt pistrete og det henger ofte lange tynne slør ned fra dem. Slørene er formet ettersom iskrystaller faller ned fra hovedskyen ned til et luftlag med litt større hastighet i vinden. Slik blir formen dannet på fjærskyene. Ser du en slik sky som brer seg utover store områder i forskjellige formasjoner og kanskje litt forskjellige høyder, er den dannet av vindens retning og fuktbestand i atmosfæren. Skyene kan også indikere på at tyngre skyer som regn, er på vei mot stedet du befinner deg, eller de kan være en rest av et tordenvær som har funnet sted kort tid i forveien.
Fjærskyene ses som oftest på klar, blå himmel, og styrken og formen i skyen kan gi oss en indikasjon på hvor sterk og i hvilken retning vinden har gått oppe i disse høydene. Disse skyene gir aldri fra seg noen form for nedbør, som mange av våre andre skytyper gjør.
Som oftest er gradene nede i -40o C i dette skylaget, og skyene består av meget små iskrystaller, ikke vanndråper som er vanlig for mange skytyper i lavere høyder.
I forhold til klima så vet man ikke om fjærskyen varmer eller kjøler Jorden, men den medvirker i atmosfærens drivhuseffekt og Jordens albeno, altså hvor mye sollys Jorden reflekterer.
Cumulonimbus
Cumulonimbus (Cb), dette er bygeskyer som kan strekke seg 12 000 meter rett til vers. I ytterst spesielle forhold kan de nå helt opp til 20 000 meters høyde og komme inn i stratosfæren. Skyen inneholder vanndråper i lave høyder, mens den øverste består av iskrystaller. Dette er en skytype som skaper vind, regn, lyn og torden og på det mest ekstreme kan den utvikle tornadoer også. Finnes over hele verden med unntak av arktiske strøk. Det er tre faktorer som må til for at denne skytypen skal etableres; høy fuktighet, varm og turbulent luft, og en energikilde til å løfte lufta raskt opp.
Kan oppstå på varme sommerdager med mye fuktighet eller over fjell der lufta blir presset oppover. På våren og sommeren oppstår denne skyen vanligvis på ettermiddagen på grunn av jordoverflatens oppvarming.
Cumulus
Cumulus (Cu), bygeskyer eller haugskyer som ofte blir brukt som navn på denne skytypen, ser ut som hvite bomullsdotter, eller blomkål, og er stort sett enkeltstående tett skyer med skarpe konturer og skyggelagt underside. De finnes stort sett over hele verden med unntak av over Antarktis, dette på grunn av den kalde værtypen og overflate-temperaturen man finner der. Skyene dannes på grunn av rask oppstigende luftstrøm og gir ikke fra seg nedbør. Faktisk kalles de minste av disse skyene for godværsskyer, og har navnet Cumulus humilis. Oppstår fra 500-1500 meters høyde.
Nimbostratus
Nimbostratus eller nedbørskylag som dette kalles. Skyene danner et mørkegrått skylag og gir oftest langvarig nedbør og er en nedbørsky enten i form av regn eller snø, som hører til gruppen Stratus. Skyen dannes stort sett under 2500 meter og er heldekkende for solen med sin tykkelse på opp til 3000 meter. Skylaget kan strekke seg over store horisontale områder. Inneholder både vanndråper og iskrystaller.
