Om himmelen

Skylaget

Klassifiseringssystemet av skyer ble i 1803 lagt frem av kjemikeren Luke Howards. De latinske ordene som benyttes er Cirrus: hårlokk, Stratus: lag, Cumulus: haug, og Nimbus: regn.

Skylagene er delt opp i fire grupper og bestemmes av skyenes høyde over jorden. Høye skyer befinner seg fra 5000-13 000 meter over bakken, mellomhøye skyer befinner seg 2000-5000 meter over bakken og lave skyer fra 0-2000 meter over bakken. Gruppe fire er skyer som dannes vertikalt, og slike skyer er så tykke at de ikke kan sorteres etter høyde over bakken.

Det nederste laget i atmosfæren er troposfæren og deles i tre lag, nedre, midtre og det øverste. Høydegrensen endrer seg etter breddegradene man befinner seg på. Her i Europa er skyene i de laveste lagene på opp til 2000 meter, midtre opp til 6000 meter og de høyeste på opp til 12 000 meter over bakken

Cirrusskyer som er de høyeste skyene består av små iskrystaller. En gjennomsnitts iskrystall inneholder mellom 1016 og 1018 vannmolekyler. Selv om det ikke finnes to nøyaktig like iskrystaller finnes det flere forskjellige typer av dem, og formene på iskrystallene avhenger av temperaturen.

Stratus, stratocumulus, nimbostratus og tåke som er i kategorien lave skyer, oppstår som et resultat av vanndamp som kondenserer og blir til skyer. Stratusskyene produserer duskeregn som er regndråper mindre enn 0,5 mm i diameter, og som svever sakte ned mot jorden.

Les om skylagene og om himmelen vår her

Altocumulus

Altocumulus (Ac), eller rukleskyer som de også kalles, er bygd opp av oppblåste skydotter eller skyruller. De vanligste forekomstene av denne skytypen har oftest mørke skyggesider i underkant. Skyene finnes fra 2-5000 meters høyde og de kommer som regel i forkant av en kaldfront, eller de kan fortelle oss at det brygger seg opp til torden i løpet av dagen. Spesielt hvis skyene kommer fram på varme og fuktige sommermorgener kan de vise oss at torden er i annmars.

I hovedsak inneholder disse skyene underkjølte vanndråper, men i lave temperaturer kan de inneholde iskrystaller. Skyene kan slippe nedbør hvis de er tykke i laget.

 

 

 

 

 

 

Altostratus

Lagskyene har navnet Altostratus (As) og befinner seg i midtsjiktet på 2-6000 meters høyde. De består av små vanndråper og iskrystaller, og kan dekke flere hundre kvadratkilometer med himmel. Når solen skinner på skylaget, blir solstrålene matte. Skytypen bærer med seg veldig lite nedbør, men kan ved tykkere skydekke gi fra seg både snø og regn. De kan også indikere på at nedbør er i oppbyggingsfasen når skylaget er tynnere. Denne skytypen kan være skumle for all flytrafikk i denne høyden, på grunn av isingsfaren.

 

 

 

 

 

Cirrocumulus

Cirrocumulus (Cu) kalles også for makrellskyer. Skytypen ses som små, slørete kuler oppe på himmelen og har oftest formasjon som en makrell. Dette er horisontale skyer dannet i ca 6-12000 meters høyde. De består av sløraktige, hvite skydotter som er dannet av iskrystaller. Klimamessig er de like som Cirrus-skyene som også kan fortelle at et tyngre skydekke er på vei.

Skylaget oppstår når de blir varmet opp fra undersiden, som fører til at luften synker og stiger inne i skylaget, og drar med seg iskrystaller opp og ned. Dette fester seg som et slør og på Cu kan dette forme seg til makrell-lignende formasjoner sett fra Jorden, da disse ligger meget høyt i atmosfæren. Og ser man disse skyene under Cirrus-skyer kan dette danne flotte fargespill.

 

 

 

 

 

 

 

 

Cirrostratus

Cirrostratus (Cs) er av typen slørskyer. De dannes også av iskrystaller i høyder over 6000 meter. Skyene er meget tynne og kan faktisk være så tynne at man så vidt kan skimte dem der oppe. Bygger dette skylaget seg opp fra en retning på himmelen, kan de fortelle at en værfront er i vente og høyst sannsynlig med nedbør, det neste døgnet. Dette blir kalt opptrekksskyer. Cirrostratus-skyene skaper en lett turbulens i atmosfæren, men er stort sett ikke til sjenanse for flytrafikken.

Skinner solen gjennom en Cirrostratus-sky, blir lyset brutt og det kan oppstå en lysende ring rundt solen. Man kan også i noen tilfeller observere flere slike ringer rundt solen som er større en hoved haloen (den ringen som lyser sterkest), som kalles for sekundær haloer.

 

 

 

 

 

 

Cirrus

Cirrus (Ci) er hvite skyer som er fjæraktige. Fjærskyer som de kalles, finnes i høyder 4-6000 meter opp i troposfærens høyder. Skyene har nærmest et slør av tynne fibre som henger sammen, de er litt pistrete og det henger ofte lange tynne slør ned fra dem. Slørene er formet ettersom iskrystaller faller ned fra hovedskyen ned til et luftlag med litt større hastighet i vinden. Slik blir formen dannet på fjærskyene. Ser du en slik sky som brer seg utover store områder i forskjellige formasjoner og kanskje litt forskjellige høyder, er den dannet av vindens retning og fuktbestand i atmosfæren. Skyene kan også indikere på at tyngre skyer som regn, er på vei mot stedet du befinner deg, eller de kan være en rest av et tordenvær som har funnet sted kort tid i forveien.

Fjærskyene ses som oftest på klar, blå himmel, og styrken og formen i skyen kan gi oss en indikasjon på hvor sterk og i hvilken retning vinden har gått oppe i disse høydene. Disse skyene gir aldri fra seg noen form for nedbør, som mange av våre andre skytyper gjør.

Som oftest er gradene nede i -40o C i dette skylaget, og skyene består av meget små iskrystaller, ikke vanndråper som er vanlig for mange skytyper i lavere høyder.

I forhold til klima så vet man ikke om fjærskyen varmer eller kjøler Jorden, men den medvirker i atmosfærens drivhuseffekt og Jordens albeno, altså hvor mye sollys Jorden reflekterer.

 

 

 

 

 

 

 

 

Cumulonimbus

Cumulonimbus (Cb), dette er bygeskyer som kan strekke seg 12 000 meter rett til vers. I ytterst spesielle forhold kan de nå helt opp til 20 000 meters høyde og komme inn i stratosfæren. Skyen inneholder vanndråper i lave høyder, mens den øverste består av iskrystaller. Dette er en skytype som skaper vind, regn, lyn og torden og på det mest ekstreme kan den utvikle tornadoer også. Finnes over hele verden med unntak av arktiske strøk. Det er tre faktorer som må til for at denne skytypen skal etableres; høy fuktighet, varm og turbulent luft, og en energikilde til å løfte lufta raskt opp.

Kan oppstå på varme sommerdager med mye fuktighet eller over fjell der lufta blir presset oppover. På våren og sommeren oppstår denne skyen vanligvis på ettermiddagen på grunn av jordoverflatens oppvarming.

 

 

 

 

Cumulus

Cumulus (Cu), bygeskyer eller haugskyer som ofte blir brukt som navn på denne skytypen, ser ut som hvite bomullsdotter, eller blomkål, og er stort sett enkeltstående tett skyer med skarpe konturer og skyggelagt underside. De finnes stort sett over hele verden med unntak av over Antarktis, dette på grunn av den kalde værtypen og overflate-temperaturen man finner der. Skyene dannes på grunn av rask oppstigende luftstrøm og gir ikke fra seg nedbør. Faktisk kalles de minste av disse skyene for godværsskyer, og har navnet Cumulus humilis. Oppstår fra 500-1500 meters høyde.

 

 

 

 

 

 

Nimbostratus

Nimbostratus eller nedbørskylag som dette kalles. Skyene danner et mørkegrått skylag og gir oftest langvarig nedbør og er en nedbørsky enten i form av regn eller snø, som hører til gruppen Stratus. Skyen dannes stort sett under 2500 meter og er heldekkende for solen med sin tykkelse på opp til 3000 meter. Skylaget kan strekke seg over store horisontale områder. Inneholder både vanndråper og iskrystaller.

 

 

 

 

 

 

 

Stratocumulus

Stratocumulus (Sc), bukleskyer, er mørke skyer med skyggelegging og er blant de mest vanlige skyene over hele verden. Stratocumulus tilhører den lave skytypen og blir til i høyder fra 600-2000 meter, og består av skydotter i flak eller valker. Oftest er de flate på undersiden, men har mer ujevn overflate og kan strekke seg over flere hundre kvadratkilometer. De består hovedsakelig av vann, men kan ved lave temperaturer inneholde iskrystaller og snø. Dette skylaget kan utvikle seg til flere skytyper i løpet av dagen og har de ikke utviklet seg innen 15-16.00 tiden når bakketemperaturen er høyest, pleier skyene å løse seg opp slik at himmelen er skyfri om kvelden.

Skytypen gir fra seg lite nedbør, men er de tykke nok kan de slippe ned litt lett regn, dusk og yr, samt litt snø hvis temperaturen er lav nok for den type nedbør. Men skyene er mest sett i forbindelse med oppbygging til dårligere vær, eller i etterkant av dårlig vær.

 

 

 

 

 

Stratus

Stratus (St), eller tåkeskyer, er et lavt skylag som er forholdsvis tett og jevn i utførelsen. Den kan dannes veldig nært bakken, faktisk så nært som et par meter fra bakken og opp til 2500 meter. Fargen varierer fra hvit til grå, og tykkelsen varierer stort sett fra et par meter og opp til 500 meter, mens horisontalt kan den strekke seg uendelig langt. Stratus kan gi fra seg lett yr eller regn, eller lett snø hvis gradene tillater det. Tåken gir meget sjeldent haloer med mindre det er iskrystaller i skyen.

Når tåken blir varmet opp av solen og starter oppstigningen, dannes noe som kalles tåkestratus.

 

 

 

 

 

 

 

Månen – Luna

På grunn av små variasjoner av banen rundt Jorden kan vi bare se omtrent 59 % av månen. Så månen har faktisk en side vi ikke kan se her fra Jordens overflate. Det har vært mang en diskusjon og årlange forskninger på hvordan månen egentlig ble til, men det som imidlertid nå i vår tid ser ut til å stemme ”best” ut fra dagens forskningsresultater, er at to planeter kolliderte i solsystemet for ca fire og en halv milliard år siden. Den ene menes å være Jorden, og den andre ble da til månen. Visstnok skal det da i smellet ha vært starten på Jordens opprinnelse – Jorden sprutet ut mengder med flytende masse som på grunn av gravitasjonskraften skal ha samlet seg i bane rundt Jorden og dannet månen over tid. Avstanden fra Jordens overflate og opp til månen er ca 38 4000 kilometer. Så om oldtidens meninger om at månen døde hver natt, eller at solen jaget månen bort, vites ikke med sikkerhet, men det er store antagelser om at dette er feil. Steinprøver som ble hentet fra Apolloferdene i 1969 – 72 viser at månen har mange likhetstrekk i den kjemiske sammensettningen som Jorden, så hvem vet, kanskje er månen en del av Jordens «avfall».

Måneformørkelser forårsakes av at Jordens skygge treffer månen. På grunn av at Jorden og Jordens skygge er langt større enn månen, varer måneformørkelsen lenge, gjerne opp mot fire timer. Den neste måneformørkelsen er 21. desember 2010.

 

 

 

 

 

Filterskyer

Når skyene befinner seg i «riktig vinkel» i forhold til en solnedgang eller en soloppgang så kan det forekomme at du ser det som kalles krepsestråler på himmelen.

 

 

 

 

Solsøyle

Dette er et optisk bedrag som kalles solsøyle. Det skyldes refleksjoner av solstråler fra iskrystaller på vei ned mot bakken gjennom atmosfæren. Krystallene oppstår i Cirrusskyer og iståke som driver nært og ned mot bakken, og oppstår rett etter solnedgang. Fenomenet kan vare opp til 60 minutter før det forsvinner.