Denne planten har store blomster som er blodrøde til dyp lilla i farge. De sitter enkeltvis på lange stilker, men gjerne mange på samme sted. Frukten ligner et nebb, og kan være 3-4 cm lang. Bladene er flikete med lange tagger, og skiller seg slik fra Skogstorknebb, som også er lysere av farge. Blomstrer juni til september i skogkanter, i tørre kratt, og på berg.
Familie: Storknebbfamilien – Geraniàceae
Størrelse: 15-60 cm
Utbredelse: Nokså vanlig til Hordaland.
Planten er opprett og forgrenet. Ørebladene er finneformet med lansettformet endefinne. Kronen er lengre enn begeret, vanligvis blå, gul og hvit, sjelden bare gulhvit.
Familie: Fiolfamilien – Violaceae
Størrelse: 10-25 cm, krone 15-25 mm
Utbredelse: Vanlig i nesten hele Norge, men mer sjelden i nord.
Arter som ligner: Åkerstemorsblomst
Planten er flerårig, noen ganger toårig. Stengelen er svært grenet med mange blad, og blomsterskaftet oftest lengre enn begeret. Beger delt mer enn halvveis ned, med smale tenner som spriker noe i fruktstadiet, og myke, opptil 0,2 mm lange krokhår. Krone opptil 8 mm bred.
Familie: Rubladfamilien – Boraginaceae
Størrelse: 20-30 cm høy
Utbredelse: Dette er egentlig en forvillet hageplante, som gjerne ses i lavlandet.
Arter som ligner: Engforglemmegei, Fjellforglemmegei
Dette er en flerårig urt som har krypende, tynn jordstengel med skjellblad. Bladene er trekoblete, stilkete, kan minne litt om kløverblad og folder seg sammen om kvelden. Gjøksyre blomstrer enkeltvis på lange stilker, men man ser gjerne mange på samme sted. Kronen har 5-tallige hvite blad (av og til kan de ses med rosa eller blålig krone), med fiolette årer. Kapselen skyter ut frøene når de er modne.
Familie: Gjøksyrefamilien – Oxalidaceae
Størrelse 5-15 cm
Utbredelse: Vanlig til Troms, sjelden nordenfor.
Flerårig plante med grenet jordstengel, og uten tydelig skille mot overjordsstengler. Stenglene visner ikke helt ned om høsten. Bladene er tykke, oftest lenger enn brede, og hjerteformet. Øreblad store med framrettete tenner som holder seg grønne lenge. Store vedheng på begerbladene. Kronbladene er blå til lys lilla (sjelden hvite). Spore lang, hvit eller hvitgrønn.
Familie: Fiolfamilien – Violaceae
Størrelse: ca 10 cm
Utbredelse: Vanlig i lavlandet og dalfører til Vest-Finnmark
Arter som ligner: Marsfiol, Skogfiol, Krattfiol
Kvelde kirke er en langkirke bygget i tømmer, den ble bygget i 1871, og har 350 sitteplasser, kirken fremstår som meget velholdt og pen. I kirkens tårn er det luker som åpnes når kirkeklokkene benyttes.
Kirkens arkitekt er Jacob Wilhelm Nordan.
Peter Wessel gikk i fast rute mellom Larvik og Fredrikshavn fra 1984 til april 2006. Fra 2006 til den hadde sin siste tur for Color Line i 2008 gikk ferjen mellom Larvik og Hirtshals. Larviks stolthet går nå i rute mellom Civitavecchia og Olbia i Middelhavet under navnet Snav Toscana. Peter Wessel het fra dens byggeår i 1981 MS Gotland, men fikk samme året navnet Wasa Star. Peter Wessel hadde en del forskjellige ruter i årene fram til 1983, da Larvik-Fredrikshavnferjen kjøpte den.
I mars 1984 ble båten omdøpt til Peter Wessel og satt inn i rute mellom Larvik og Fredrikshavn. I 1988 ble båten sendt til Tyskland og forlenget med 22,5 meter for å forbedre lugarkapasiteten og antall lastemeter på dekk. I slutten samme år ble den på nytt satt i samme rute som tidligere mellom Larvik og Fredrikshavn, nå under eierskap av Larvik Line a/s som kun var en navnendring av selskapets opprinnelige navn. I 1996 ble båten leid ut til Color Line Larvik med samme rute, Larvik Line inngikk i Color Line fra 1997 etter oppkjøp.
MS Christian IV gikk i rute mellom Oslo og Hirtshals fra 1991 til 1994 før den ble satt i rute mellom Kristiansand og Hirtshals i 1994, denne ruten seilte den til 2008. Da ble den erstattet med Color Lines nye Superspeed 1 og byttet havn til Larvik som avløser etter Peter Wessel fram til 15. juni 2008. Den var da solgt til Stella Navis Russia, Finland og ble levert i juli samme år. Pr 2012 heter båten M/S WIND PERFECTION, les mer her!
MS Christian IV ble bygget i 1981 og ble da døpt til MS Olau Britannia, den har også seilt under navnet Bayard da i eierskap av Fred Olsen & co. Skipet har hatt noen forskjellige distanser den har seilt, blant annet Sherness-Vlissingen og i 1995 gikk den i en periode mellom Moss og Kiel før den fast gikk mellom Kristiansand-Hirtshals.
Etter at skipet forlot Color Lines eierskap i 2008 ble den omdøpt til Julia, og hadde rute mellom Helsingfors og St Petersburg, denne ruten er innstilt (pr april 09)og skipet skal nå selges igjen.
Historien til Christian IV har blitt lang med tiden, og alt dette kan du lese om i loggen på Fakta om fartyg.
Alderen har nok satt sine spor…
M/S SuperSpeed 2
Så var dagen kommet for ankomst av Larvik og Color Line’s nye flaggskip, SuperSpeed 2
Småbåtene fulgte SuperSpeed 2 side om side inn i indre havn
Visst er den stor, hele 211 meter lang og med god plass til sine 1928 passasjerer
Flotte, moderne og fartsfylte linjer preger SuperSpeed 2. Og med sine 27 knop går det raskt over «fjorden»
SuperSpeed 2 tutet iherdig som honnør til alle de frammøtte, og bilene på brygga tutet velvillig «takk» tilbake.
Høyt der oppe fulgte de skipet tett til Larvik havn
Det var folk stort sett hvor enn man beveget seg i indre havn, eller til vanns, store og små
Fra Fritzøe brygge til Marius brygge var det godt med skuelystne
Endelig helt på sitt nye leie i Larvik havn
Kvelden før den store dagen lyste kveldssolen opp den nye terminalen til Color Line
Hvor mange turer Peter Wessel har gått fram og tilbake Larvik-Danmark vet man kanskje ikke sikkert, men det er mange! I dag heter den M/S Snav Toscana og «ferierer» mellom Civitavecchia og Olbia i Middelhavet. Vi får håpe den har det bedre nå enn i vårt kalde hav. 🙂
SuperSpeed 2 er kommet for å bli, den kan ikke erstatte Peter Wessel, men den starter en ny epoke i skipsfart for Larvik havn, og Larviks befolkning. Her forlater SuperSpeed Larvik for første gang 8. juni i flott lavt sollys.
Bunkere er militære forsvarsstillinger eller tilfluktsrom av stein eller betong. De første bunkerne i Europa antas å ha kommet under krigen mellom Tyskland og Frankrike i 1870. Bunkerne eller tilfluktsrommene er bygget for beskyttelse under krigen, både for sivile og for styrkene i krigen, da spesielt under bombeangrep. I moderne tid er tilfluktsrommene utstyrt med filter og skjerming som også beskytter mot atomvåpen. Det oppbevares mat, medisiner og annet nødvendig utstyr der slik at man kan være der over lenger tid til eventuelle farer er over. De gamle fjellbunkerne var ikke utstyrt med slikt utstyr, her gjaldt det bare å komme seg i sikkerhet og med det aller nødvendigste utstyret som man rakk å få med seg når flyalarmen gikk.
I forsvarsverk som her ute i Brunlanes finnes det fremdeles rester etter skyttergraver, små huler og lange ganger ute på svabergene. Gangene, eller tilførselslinjene som de heter, er laget for å frakte militært utstyr som ammunisjon og alt annet som kunne være nødvendig for underhold av soldatene på de enkelte steder.
Hummerbakkfjorden:
Langestrand:
Oddane:
Gurvika:
Mølen:
Fra Norge kjennes et stort antall nausttufter fra Jæren og nordover. Denne tuften ved Hummerbakkfjorden er imidlertid foreløpig den eneste av sitt slag langs kysten av Øst-Norge. Mange naust på vestlandet antas å være eldre enn vikingtid, og har blitt tolket som spor av en politikk med hensikt om å samle større områder gjennom å etablere leidangslignende flåtestyrker.
Nausttuften her ved Hummerbakken ble gjenstand for en undersøkelse september 1991. Men funnene som ble gjort kunne ikke gi noen svar om dateringer. Antagelsene om at tuften er fra vikingtid baseres på nivåforskjellen mellom tuften og havets nivå.
Her ligger tuften et stykke inn fra land ettersom landhevingen har medført en strandforsyvning. Tuftens innvendige mål er ca 20 meter og kan altså ha rommet et fartøy noe mindre enn Oseberg- og Gokstadskipene, som begge har en lengde på ca 23 meter.
Tekst: Fra oppslagstavle på stedet
Bygdeborger er gamle forsvarsverk og evakueringssteder, plassert på fjelltopper med utsikt over bygdene. Man går ut fra at de er bygget i eldre jernalder, så tidlig som i romertiden (år 50-400 e.Kr.) og i folkevandringstiden (år 400-600 e.Kr.). På denne tiden var Brunlanes et viktig knutepunkt når det gjaldt handel med provinsene langs Rhinen i Mellom-Europa. Da befolkningen i Europa begynte å forflytte seg innen Romerrikets grenser i stor skala, fulgte urolighetene med oppover til vårt distrikt. Det var konflikter og stridigheter om land og gods. Innbyggerne i Brunlanes må ha hatt et behov for trygge tilfluktssteder, og depoter til oppbevaring av verdigjenstander og forråd av nødvendigheter. På toppen av nøye utvalgte åser, hadde de full kontroll over fiender som forsøkte seg på innrykk i bygda, det være seg både ”fra lands og fra vanns”.
Det var ikke alle åser som var velegnet for bygdeborg-bygging, og det antas å ha vært flere kriterier for utvelgelse: Åsen måtte ligge på et sted hvor det ga god utsikt mot landevei og/eller vannvei. Den måtte være uinntakelig fra nærmest alle kanter, unntatt der hvor bygdefolket selv kunne komme seg greit opp med folk, husdyr og proviant. Det måtte være forholdsvis enkelt å få båret opp steiner og andre materialer til borgen. I tillegg burde det være et vannreservoar til folk og fe på toppen, og man kan ane at det måtte være en fordel med utsyn til nærliggende varder som ble satt i flammer som varsel ved fiendeinnrykk.
Vi vet ikke eksakt hvordan bygdeborgene opprinnelig så ut, men en del kan vi likevel tenke oss til etter de funn som er gjort. Ettersom borgene stort sett hadde bare èn eller noen få mulige veier opp, ble disse ble sperret av med stokker og/eller stein da bygdefolket hadde kommet seg vel innenfor. Det er funnet rester etter forsvarsverkene – enkelte steder forholdsvis hele ”steingjerder”, mens andre steder bare nedrast stein. Noen bygdeborger har vært store med flere murer innenfor hverandre, men dette ser ikke ut til å ha vært tilfelle med borgene i Brunlanes. Man antar det har vært bygget stående palisader av trestokker oppå murene for ekstra sikring, noen også med vakttårn, men dette er forlengst borte. Noen steder har det sikkert også vært satt i brann av angripere. Der palisadene var enklere, antas det å ha stått spisse stokker ut fra muren, slik at angriperne ble hindret i å komme for nær, særlig på hest.
Tegning av Karl-Iwar Karlson
Da innbyggerne rømte opp på bygdeborgene, må de ha forutsett at fienden kunne ”vente dem ut” nedenfor murene. Antagelig var det derfor man brakte med seg husdyr, slik at man hadde proviant ved en eventuell utmattelsesteknikk fra inntrengernes side, men også for å beskytte seg mot berøvelse av livsgrunnlag. Vannreservoarene må derfor ha blitt brukt både av mennesker og dyr. Der man fremdeles kan se spor etter disse, er det som regel bare myrhull eller en fordypning i grunnen. I de borgene hvor innbyggerne har oppholdt seg over lengre tid, må det ha vært husly for mange. Enkelte steder er det funnet leirkar, dyrebein, kull og jernfragmenter, noe som støtter opp under teorien om at det kan ha vært aktivitet over tid oppe i borgene.
Under angrep og for å kunne nedkjempe fiender på vei opp mot borgen, er det trolig at bygdeborgfolket hadde kastesteiner på innsiden av murene. Ellers var pil og bue det mest anvendte forsvarsutstyret i folkevandringstiden. Da vi vet at flere bygdeborger har ligget med utsyn til hverandre, kan vi kanskje også tro at de hadde varder som ble tent for å signalisere etter hjelp.
Enkelte bygdeborger har fått navn som for eksempel ”Røverborgen”, noe som tyder på at landeveisfanter og samfunnets utskudd tok borgene i bruk som skjulesteder ettersom årene skred fram. I Norge er det så lang oppdaget nærmere 400 bygdeborger, i Brunlanes er bare 3 registrerte, men antallet kommer sikkert til å stige etter hvert som flere blir oppmerksomme på hva de kan se etter for å finne tegn etter de gamle forsvarsverkene og utsiktspostene.
Haugeneåsen har antagelig hatt det største forsvarsanlegget i Brunlanes, og man kan finne stein på store områder, blant annet på åsens sørøstlige parti. På Løkås ved Austein vil du finne runde, mosegrodde steinvoller på nordsiden av åsen. Mindre enn èn kilometer fra Løkås ligger Korpås, og her finner vi også et registrert forsvarsverk i form av nedrast stein på nordøst-siden. Enkelte mener at også Brattås har tegn etter bygdeborg, men foreløpig er det bare registrert gravminner her.
Vi kan ikke skrive om Brunlanes uten å lage en artikkel om Raet, det er jo dette som gjør distriktet så unikt som det er. Det kalles Vestfoldraet eller bare Raet, den sammenhengende moreneryggen som går gjennom hele Vestfold, fra Horten og helt ut til rullesteinene på Mølen. Her dukker morenen under vann, og kommer opp igjen omtrent 17 kilometer borte, og utgjør da Jomfruland.
Dette var den korte versjonen – den som ønsker å få litt mer inngående kunnskap kan lese videre.
Dannelsen av Raet
Vestfoldraet er en del av det såkalte ”Oslofeltet”, et geologisk belte som strekker fra Langesund til Mjøs-traktene i nord-østlig-retning. I øst avgrenses det av Oslofjorden, og i vest av linjen Langesundsfjorden, Kongsberg, Randsfjorden. For 250 millioner år siden var det mye vulkansk aktivitet her, og det kanskje mest solgte beviset på det her i distriktet er den ettertraktede fasadesteinen Larvikitt, som da, forståelig nok, er av vulkansk opprinnelse. Men jordskorpebevegelsene fortsatte og fjellgrunnen sprakk opp. Dette resulterte i det småkollete terrenget i ytre Vestfold, der løsmassene mangler, og noen større dalformer som for eksempel Farris og Larviksfjorden.
Nå tok naturen seg en pustepause på sånn omtrentlig 200 millioner år, før ting igjen begynte å skje for cirka 2 millioner år siden – selve oppbyggelsen av Raet!
Byggherren var ingen ringere enn isbreen som da dekte Norge. For 18-20 000 år siden lå det et 1 kilometer tykt islag over ytre Oslofjord. 7000 år senere hadde den smeltet litt, og da lå isfronten omtrent her i Brunlanes, som den gangen lå godt under havoverflaten. Klimaet varierte og for 11 000 år siden ble det kaldere igjen, noe som førte til at isfronten stoppet tilbaketrekkingen mot nord, og i de neste 7-800 årene rykket isbreen fram og tilbake flere ganger på grunn av klimavariasjonene. Som en av anleggsmaskinene til Ekvall, skjøv breen morenemasse foran seg, og dette ble en endemorene. På grunn av isens trykk på jordskorpa, ble landet presset ned så havet strakk seg lenger innover. Brunlanes lå faktisk 155 meter under havoverflaten! Der isen med alle sine underliggende steiner gled over fjellknausene, laget den avtrykk i form av skuringsstriper. Typiske overflateformer er for eksempel ”hvalskrottfjell” eller ”rundsva”, som vi kan finne gode eksempler på i nærheten av Raugland. Her finner vi blant annet også jettegryter og sigdformede relieffer.
Det meste av den store endemorenen som er opprinnelsen til Raet, ble derfor laget langt under havets overflate, da isfronten nådde ut i havet. Nå skjedde ting i litt raskere tempo (nåvel, i geologisk tidsregning i hvert fall). Den tykke isbreen smeltet bort og trykket minket på jordskorpa. Dette resulterte i at landet begynte å heve seg, og den gamle strandlinjen ble liggende høyere enn havnivået. Faktisk har undersøkelser vist at strandsonen flyttet seg 55 meter vertikalt de første 600 årene etter at isen var borte.
For å ta Solum som et eksempel, vet forskerne at strandsonen er mellom 8430 og 9000 år gammel, og at den sto 62 meter over dagens nivå.
Etter hvert som landet steg opp av havet, ble terrenget formet av bølgene. Ra-ryggen har blitt avrundet mye, og kanskje spesielt framsiden mot Skagerrak. Hovedryggen besto egentlig av 1-5 smårygger, men disse er nærmest avflatet gjennom hele Vestfold. Ved Foksrød kan vi derimot se flere smårygger tydelig i bøkeskogen. Da de høyeste partiene av Raet stakk opp, begynte havet å flytte på morenematerialet, enkelte steder mer effektivt enn andre, og noen steder ligger nå bare store flyttblokker og stein igjen (for eksempel Høysteinane på Veldre), alt av grus og sand ble ført langt bort. Dette finmaterialet har vi nå som morenejord på de flate jordene i Brunlanes. Faktisk er det funnet flyttblokker av Larvikitt så langt borte som i England.
Geografisk beliggenhet og fordeling
Ved Mølen er Raet det delt opp i 6-7 mindre rygger. Disse er tydelig atskilt av blant annet oppdyrkede arealer. Videre innover i Brunlanes er det 2 eller 3-delt, og det følger nesten Rv 302 (Brunlanesveien) til sørenden av Hallevannet. Herfra går Raet over Salsås til Høysteinane. På denne strekningen demmes flere små tjern opp (Ulfsbaktjønn, Melautjønn og Steinsholttjønna). Ulfsbaktjønn er det høyestliggende vannet med 135 meter over havet. Og på Salsås er Raet på sitt høyeste, 230 meter over havoverflaten. Farriselva bryter gjennom Raet, men moreneryggen trer tydelig fram igjen i Bøkeskogen. Mellom Bøkeskogen og Bommestad er formene utydelige, moreneavsetningene dekker hele Nanset og deler av Byskogen, så her blir formene utydeligere igjen.
Oppbyggelsen av Raet må ha vært en nokså geologisk «dramatisk» tid for Brunlanes, og man kan bli rent andektig av å trå disse stedene hvor isen la grunnlaget for hele vårt distrikt.
For de som er interessert i ytterligere fakta om hele Raet, anbefales rapporten om Vestfoldraet fra 1978, skrevet av Sigrid Stokke.
Det skjer mange endringer med klimaet vårt og flere er varslet i årene som kommer, men det underliggende spørsmålet for mange er om disse klimaendringene er en del av en naturlig syklus for jorda, eller om det er oss jordboere som graver vår egen grav. Og hvordan i alle dager kan vi vite hva som er hva?
Den store, stygge ulven sies å være ”global oppvarming”. Altså det som skjer når balansen mellom utgående og innkommende energi til jorda blir forskjøvet. Uten stans får jordkloden og atmosfæresystemet tilført energi fra sola. I perioder varmer den mer eller mindre – avhengig av jordens stilling i forhold til den runde, glødende varmeovnen. Problemene oppstår imidlertid ikke før den utgående energien hoper seg opp i jord- og atmosfæresystemet. Da øker temperaturen på jorda for at energibalansen skal gjenopprettes, noe som igjen har en uheldig dominoeffekt ved at for eksempel vanndampinnholdet i atmosfæren øker og forsterker ”drivhuseffekten”. En annen viktig faktor er følgelig da at også mengden av snø og is på planeten minsker. Dette igjen leder til at jordoverflatens refleksjonsevne endres og mer sollys absorberes av bakken. Dette kalles tilbakekoblingsmekanismer. Menneskenes rolle i det hele er i hovedsak at vi er litt for ivrige etter å produsere mer gass til atmosfæren – drivhusgassen CO2, og dette gjør vi så enkelt som å forbrenne fossilt brensel, som altså er olje, kull og gass.
Som nevnt over vet vi at jorda har hatt kalde og varme perioder i sin geologiske historie, og at dette til dels skyldes endringer i jordas stilling i forhold til sola. I virkelig gammel tid hadde forflytning av kontinentalplatene innvirkning på klimaet, fordi det igjen forandret hav- og vindstrømmene. Effekten ble deretter forsterket av naturlige tilbakekoblingsmekanismer. Ok, så da kan vi puste lettet ut med god samvittighet – dette har altså skjedd før også! Men la gå, vi vet at menneskene slipper ut store mengder klimagasser og vi vet også at de bidrar til å varme opp atmosfæren. Jeg vil tro at akkurat det er udiskutabelt. Kanskje er det også slik at disse endringene er små i forhold til de naturlige endringene som ville oppstått uansett.
Dessverre finnes det nokså gode beviser for at menneskene står bak den siste tids endringer. Oppvarmingen av jorda de siste hundre årene er så stor og så rask at det er forsvinnende lite trolig at det bare skyldes naturlige årsaker. Hvis man legger godviljen til kan man forklare mye av oppvarmingen i første halvdel av forrige århundre bare ved naturlige faktorer, men beklageligvis ikke i andre halvdel. Vi vet at det meste av oppvarmingen de siste femti årene skyldes økt innhold av klimagasser i atmosfæren, noe som uomtvistelig kommer av menneskelige aktiviteter.
Dersom vi kunne se jordkloden utenifra og se alt som forflytter seg til lands og til vanns ved hjelp av fossilt brensel, alt som produseres hver eneste dag, alt som forbrukes hver dag – og ikke minst – alt som kastes hver eneste dag, tror jeg vi ville sett livene våre i et annet perspektiv. Man har jo også faktoren med overbefolkning av jorda og med tanke på at hvert nytt menneske skaper mer CO2 til atmosfæren, bør kanskje flere land vurdere ettbarns-politikk. Ja, kanskje det bør bli slik at man må velge mellom å sette et nytt familiemedlem til verden og ha hytte på fjellet? Eller er det mer naturlig å gjøre noe med menneskenes skjødesløse forbruk og produsering av gasser, for det er ikke til å komme unna at de menneskeskapte klimaendringene er vi selv skyld i og dermed noe vi selv bør kunne gjøre noe med.
Man må altså se på de underliggende trendene for å skille observerte hendelser av menneskeskapte klimaendringer fra observasjoner av naturlige endringer. Heldigvis lar det seg altså ikke bevise…
