Halo og bisol

Iskrystaller i bevegelse virker som prismer og er grunnen til at vi får se optiske fenomener som bisoler og haloer på himmelen. Krystallenes tilfeldige orientering og solens skinn danner halo, og på bestemte plasser på haloen vil det danne seg bisoler, de ser vi som sterkt belyste områder til høyre og venstre i vanntrett posisjon for solen. Haloer har fra gammelt av blitt brukt som værtegn, og det viser seg faktisk at i etterkant av en halo så kommer det veldig ofte regn. Det er ikke garantert nedbør, men i stor prosentandel av tilfellene stemmer dette.

Les om gamle værtegn her…

Lysende nattskyer

Lysende nattskyer dannes på ca 80 000 meters høyde, lokalisert i mesosfæren. Det betyr at lysende nattskyer befinner seg høyt over alle andre skyer, og det hevdes og menes så mangt om årsaken til disse skyenes dannelse. Det menes blant annet at disse skyene dannes av forurensning etter vulkanutbrudd eller annen forurensning i atmosfæren, og noen mener at skyene trolig skyldes kondensasjoner på støvpartikler. Vanlige skyer blir mørke om natten, men de lysende nattskyene lyses opp av solen på grunn av deres enorme høyde. Skyene er bare observert og fortalt om i nyere tid så dette kan også være menneskeskapt forurensning, uten at man klarer å se mekanismen i hendelsen. For at de skal oppstå må solen stå 6-16 grader under horisonten, og Norge er et av landene hvor dette best kan observeres. Skyene beveger seg meget sakte og ses bare i klarvær, og fenomenet er klarest i juli.

 

 NLC  – Noctilucent clouds

 

 

 

 

Hvorfor har vi blå himmel?

Sollyset består av lys med forskjellige bølgelengder, eller farger, som vi ser det som. Regnbuen er et godt eksempel på fargespekteret i sollyset, det blå lyset har kortest bølgelengde og det rød har lengst bølgelengde. Når solen skinner gjennom vår atmosfære, blir sollys spredt av partikler som er i atmosfæren, og siden blåfargen har kortest bølgelenge blir det blå lyset spredt aller mest, som igjen vi ser som blå himmel. Uten atmosfæren ville himmelen vår sett sort ut!

 

 

 

 

 

 

Fargede skyer

De fleste har en eller annen gang sett en solnedgang eller soloppgang med flotte farger og sky-kombinasjoner. På vei gjennom atmosfæren blir noen av lysstrålene brutt, eller spredt av molekyler i lufta, dette gir opphav til blå himmel og spektakulære farger i solnedgangene. Det er solen i kombinasjon med vann og iskrystaller i skyene, som danner dette fenomenet med fargede skyer i forskjellige kombinasjoner og styrker. Ved en solnedgang eller soloppgang har solen opptil 30 ganger så lang lysavstand fra jorden i forhold til midt på dagen, og på vei møter solstrålen på alt fra menneskeskapt forurensning, vulkanutbrudd, aske fra branner og røyk, og forurensning fra ytre rom. Lyset som vi oppfatter som hvitt, er blandet sammen av fargene rødt, oransje, gult, grønt, blått, indigo og fiolett. Hver av fargene har i det synlige spekteret en bestemt bølgelengde, rødt og oransje har lengst bølgelengde, mens fiolett og indigo har de korteste. Ved en solnedgang møter solstrålen langt flere molekyler på grunn av lengre avstand, og sprer enda mer av fiolett, gult og grønt lys. Av denne grunn ses bare det røde og oransje lyset fra bakken, det samme skjer ved soloppgang. Først når solen er over horisonten kan vi se lyset som hvitt.

 

 

 

 

 

 

 

 

Her kan du se fler solnedganger hvis du ønsker!

Perlemorskyer

Perlemorskyene, eller polarstratosfæriske skyer, oppstår når solen befinner seg under horisonten og lyser på iskrystaller i skyene. Ved solnedgang er den mest vanlige tiden på døgnet man kan se disse flotte skyene. Solen brytes i iskrystallene og et flott fargespekter viser seg. Perlemorskyene dannes stort sett i polare områder fra desember til februar når atmosfæren er på sitt kaldeste, i denne tidsperioden er solens posisjon mest gunstig for å lage perlemorskyer. Perlemorskyene er dobbelt så høyt oppe som vanlige skyer og har en høyde på 20 000–30 000 meter.

 

 

 

 

 

 

 

Regnbue

I generasjoner har historien om gullet i enden av regnbuen blitt fortalt, men om dette viser seg å stemme er den dag i dag ikke bekreftet. Indianerne på sin side mente at det var broen mellom liv og død de observerte på himmelen, men sannheten er vel noe enklere, mener forskerne. For en regnbue er en optisk fenomen som oppstår når solen skinner gjennom regndråper i atmosfæren. Veldig ofte kan man se en sterkt lysende regnbue, som blir svakere og svakere før den blir helt borte. Det som avgjør fargestyrken i regnbuen er størrelsen på regndråpene – store regndråper lager klar og tydelig regnbue, mens små dråper lager mindre synlig regnbue. Regnbuen har syv farger: rød, oransje, gul, grønn, blå, indigo og fiolett. I tillegg kan man noen ganger se to ekstra farger som er turkis og lilla. Disse fargene er det vi kaller det synlige spekteret, fargene vi ikke kan se er ultrafiolett, som gjør at vi blir solbrent, og infrarødt. Infrarødt kan man kjenne på huden, ved at det varmer.

 

 

 

 

 

 

Fritzøehus

Fritzøehus er Larviks eneste slott og Norges største privateide bolig, det ble i sin tid tegnet av Jacob Wilhelm Nordan og bygget av Michael Treschow i årene 1863–1865 og det ble utvidet i 1885–1889 og i tidsrommet 1897–1898. Slottet med tilhørende eiendom på ca 1700 mål eies av Mille Marie Treschow.

 

Samlet gulvflate er på 2302 m² og inneholder 75 rom og 21 kjellerrom.

 

 

 Slottet er rikt på utsmykking og spennende arkitektur.

Den ca. 1700 mål store eiendommen er et landskapsvernområde.

 Parken ble anlagt i engelsk stil i 1860-årene.

I parken er det bøkeskog, valnøttgran, slangegran og en kryp-Korea gran med lilla kongler.
Det er frittgående dåhjort og muflon i parken, samt et rikt fugleliv.

 

Inntil parkens nedre del med nydelig utsikt ut mot Larviksfjorden ligger Fritzøe golfbane
og Fritzøe gård som eies av Mille-Maries søster, Scilla Treschow.

 

Adgang til parken får du ved å henvende deg til Treschow Fritzøes hovedkontor.

 

Stavernsodden fyr

Stavernsodden fyr fikk sitt første lyspunkt i 1855,da med en langt mindre lykt enn dagens og det var bare en liten vaktstue der. I 1874 ble det første bygget oppført på øya i forbindelse med fyrdriften, og selve fyrtårnet ble oppmurt. Under krigen ble det oppført ytterligere ett hus, maskinhus og redskapsbod. Fra 1945 til 1960 var det også ni måneder i året en reservebetjent på fyret. Fram til 1945 var fyret enmannsbetjent med tilhørende husstand. I 1960 ble fyret løftet til nye høyder med elektrisitet og fra 1984 ble fyret vært automatisert og ubemannet. En liten nydelig perle i skjærgården rett på utsiden av sommerbyen Stavern.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fyrets nettside finner du her!

 

 

Hornugle – Asio otus

 

 

 

I voksen alder blir de opp til 35 cm store, og med deres myke fjær flyr de skogen rundt nesten helt lydløst. Det legges 4-5 egg og ungene er flygeklare etter ca 30 dager. Den som er avbildet her er ca 25 dager gammel og hadde så vidt beveget seg ut av redet sammen med sin bror. Som rede pleier de å benytte gamle kråke-, skjære- eller ekornreir. Hornugla kan vri hodet hele 270 grader og har god oversikt fra en stilling. For disse hornuglebarna gikk dagene bort i søvn og fra 22-tiden og utover satt de og maste på sin mor etter mat med noen heftige pipelyder. Det var ikke så lett å få tatt bilder av dem inne blant greiner fem meter over bakken, men noen bilder ble det av de to ungene oppe i treet. (Høsten 2009)

 

 

 

Strandrug – Leymus arenarius

Denne planten er flerårig, og har blågrønne blad med grove nerver på undersiden. De kan være alt fra 8 til 15 mm brede og er hårløse. Aksene som kommer i blomstringstiden er 15-30 cm lange, og får en fin, korngul farge når blomstringen er over.

Familie: Gressfamilien – Poaceae

Størrelse: 50-120 cm

Utbredelse: En vanlig plante langs kysten på sandbanker og strender.

 

 

 

 

 

 

Markjordbær – Fragaria Vesca

Markjordbær er en flerårig urt. Den har lange utløpere og stengelen er knapt høyere enn bladene. Grunnbladene er trekoblede, eggformede og sagtannede. Silkehår på undersiden og hårete blomsterskaft. Kronbladene går helt sammen, 5-tallige og hvite, 11-15 mm brede. Selve frukten består av små nøtter som sitter på overflaten av den røde, saftige blomsterbunnen. Blomstrer fra mai til juni, og frukten som kommer etterpå smaker søtt av sommer.

Familie: Rosefamilien – Rosaceae

Størrelse: 5-20 cm   

Utbredelse: Vanlig på frisk, moldrik jord over hele landet, opp til 1200 moh. 

Arter som ligner: Nakkebær, men denne har større blomster, gulhvite, og frukten er sjelden helt rød.  

 

 

 

 

 

 

Engsoleie – Ranunculus acris

Kalles også smørblomst, og er en flerårig plante med noe hårete eller glatt stengel. Stilken er rund uten furer, og de nederste bladene er ofte 5-delt og har grove, lansettformede fliker. De gule blomstene har 5 kronblader, 2-3 cm brede. Planten er giftig. Blomstrer i juni til august, i skog, hager, på enger, beitemark og i veikantene.

Familie: Soleiefamilien – Ranunculaceae

Størrelse: 30-100 cm

Utbredelse: En vanlig plante i hele landet.

Arter som ligner: Krattsoleie og Krypsoleie

 

 

 

 

 

Hagelupin – Lupinus polyphyllus

Planten er ett- eller toårig. Blomstene sitter på toppen av stengelen, og er oftest blå, lilla, hvite eller rosa. Frukten er det tydeligste tegnet på at planten tilhører erteblomstene, da det er en belg hvor frøene ligger på rekke inni. Kapselen er hårete. 

Hagelupin (av noen best kjent som ”vegvesen-blomsten” på grunn av dens utbredelse langs veiene), er en vakker blomst, men er faktisk på myndighetenes svarteliste over planter som kan forstyrre den økologisk balansen, da den brøyter seg vei på bekostning av mindre motstandsdyktige planter. Hagelupinen ble innført til landet fra Europa på begynnelsen av 1800-tallet,

Familie: Erteblomstfamilien – Fabaceae

Størrelse: 60-100 cm

Utbredelse: Opprinnelig en hageblomst som har spredd seg til de fleste veikanter i hele landet, på grunn av dens evne til å ta opp sitt eget nitrogen fra lufta.

 

 

 

 

 

 

 

Stornesle – Urtica dioica

Stornesle er bedre kjent under navnet Brennesle, og er en av to brenneslearter som vokser i Norge. Planten er flerårig og mørk grønn med opprett stengel, som er noe kantete. De langstrakte, hjerteformede bladene er grovt sagtannete, og 5-10 cm lange. Det er på bladene og på stengelen brennhårene sitter, og dersom man kommer i berøring med disse, brekker brennhårene og sprøyter kjemiske stoffer (deriblant maursyre) som gir en betennelsesreaksjon i huden. Blomstene ligner hengende aks, og er først svakt rosa før de får den velkjente lysegrønne fargen. Planten blomstrer fra juni til september, i veikanter og ellers i jord som er rik på nitrogen.

Familie: Neslefamilien – Urticaceae

Størrelse: 30-150 cm

Utbredelse: Vokser i hele lander og er registrert så høyt opp som 1200 moh på Hardangervidda.

Arter som ligner: Smånesle, men den er bare 10-30 cm høy og har eggformede blad.