Kjose Airport

På Trane gård på Omsland i Kjose finner man Kjose Airport. Klubben ble stiftet i 1979 og har i dag i overkant av 100 medlemmer. Med flystripe belagt med plastgress, klubblokale og egen damegruppe, plassert i de mest idylliske omgivelser kan man ikke annet enn å kose seg her.

kjoseair

kjoseairklubbhus2

Områdene rundt Trane gård og rundt flystripen bærer preg av godt vedlikehold og godt samhold. Klubben flyttet til Kjose i 1995 etter diverse flyplassopphold i Brunlanes. Damegruppa med det tiltalende navnet ”Flyfillene” drives selvstendig av damene, og inngår ikke i selve klubbdriften. Damene steller i stand kaffe, brus og noe godt å tygge på under tilstelninger og andre sammenhenger.

kjoseairklubbhus

Selve flystripen er belagt med plastgress, og måler hele 170 meter i lengde og har 14 meters bredde. Gresset har en evne til å rense seg selv ved nedbør, og det blir ikke glatt ved innflygning som vått gress i blanding med flybensin vanligvis ville blitt. Plasten gjør vedlikeholdet enklere for klubben og sparer dem for mye klipping sommerstid. Og det geniale er jo at det er klart til flyving til enhver tid.

kjoseairfulllengde

Vindmåler som på en ekte flyplass, egne mekkebord og sikkerhetssone for småfly og helikoptre finner man tett inntil flystripen. Det er benker og bord for besøkende og medlemmer, det er bord og stoler på klubbhusets veranda som ivrig benyttes av medlemmer som trenger hjelp eller har en knallgod historie på lager. Lagånden og viljen til å dele kunnskap og erfaring er stor, og sikkerheten står alltid i høysetet. Alle medlemmer har enkle, men viktige regler å forholde seg til gjennom medlemskapet og oppholdet på flyplassen. Sunn fornuft og bevaring av miljø og nærområder er viktige faktorer.

kjoseairbekk

Klubbhuset på 50 kvm har det meste av fasiliteter, og gjør klubbmøter og annen innendørs aktivitet hyggelige og praktiske. Det finnes anneks, toalett og lagerbrakke i ”samme” bebyggelse.

kjoseairwc

Så bor det en liten pilot i deg, bør du absolutt ta turen til skjønne Kjose og deres egen flyplass. Det er stadig noen piloter på flyplassen, som enten ”juger” eller flyr. Det arrangeres flystevner og årlige happeninger. Følg med på Larvik modellfly klubb for oppdateringer. Og her finner du dem på Facebook

kjoseairgulstripe

Minnehallen

Minnehallen er opprinnelig reist som et monument for falne sjøfolk fra 1. verdenskrig, men det minner også falne fra 2. verdenskrig. Tårnet finnes den dag i dag på Krutthuskollen rett syd for Stavern. Den 22 meter høye pyramiden som Stavern er alene om å ha som et unikt minnesmerke i Norge, ble bygget i 1924–1926 etter en arkitektkonkurranse i 1923. Arkitekt Andr. H. Bjercke og Georg Eliassen vant denne arkitektkonkurransen. I 1926 var Håkon den syvende i Stavern og innviet Minnehallen.

 

Minnehallen Stavern

 

minnehallen-front

Inne i Minnehallen finnes det tavler med 1892 navn etter falne i 1. verdenskrig, det finnes også tavle over 3456 falne etter 2. verdenskrig. Minnebøkene som ligger tilgjengelig for alle, viser navn over omkommede sjøfolk i innenriksfart under 2. verdenskig, samt andre nordmenn på utenlandske skip og norske sjøfolk som under 2. verdenskrig døde av andre årsaker enn direkte krigshandling. Til sammen 2214 navn finnes i disse bøkene.

minnehallen-bok

Initiativet for å bygge dette minnesmerket kom fra den engelske regjeringen som hadde en helt spesiell kullfraktavtale med den norske regjeringen, hvor overskuddet skulle settes av til et fond, ”Køla fondet av 1971”. Dette skulle komme norske sjøfolk til gode etter krigen, og det gjorde det mulig å få finansiert bygget. Det var et kostbart prosjekt som hadde en kostnadsramme på hele kroner 500 000,-.

Den 4. juni 1924, ble den første grunnsteinen lagt på Krutthuskollen. Steinene som er hugget ut med slegge og bor er hentet fra nærområdet i Skråvika. De ble så fraktet til Krutthuskollen med hest og slede. Herfra ble steinblokkene vinsjet opp til sin posisjon, en trekonstruksjon innvendig holdt blokkene på plass til de nådde toppen og konstruksjonen sto på egenhånd. Sjømannshjemmet i Stavern har guider i Minnehallen hele sommeren, og kan gi deg mer informasjon, eller om du bare vil inn for å finne slektningers eller venners navn og minne dem med stille takksomhet. I fremmedboken som ligger i hallen, står det med gylden skrift følgende vakre linjer av Wildenvey:

”Vandrer som stanser her
husk sjømandens vei og maal
og hans hvile!

Husk hans vei
den er som havet
solbeskinnet, stormende og atter stille
men bestandig ledet av stjerner.

Husk hans maal
en havn nær eller fjern
hvor han henter håb om at vende tilbake.

Husk hans hvile og hans hvilesteder:
Havet, himlen og vort hjerte.

Som morild efter et skib
skinner og slukner hans vei,
men hæder og mot følger han til maalet,
og der hvor han hviler
velsignes hans navn.”

 

minnehallen-fjell

Samme minneord finner vi på vei opp til pyramiden, risset inn i fjellet.

 

Mindehallen
Alterinskriptionen, forfattet av Herman Wildenvey
Landets egne, mand og kvinne,
Konge, folk og raad,
reiste dette æresminde
over sjømænds daad.
Her hvor hav og land som brødre
deler storm og sol
samles søsken, fædre, mødre,
om et stort symbol.

Og symbolet, pyramiden,
med dens flammetop, sten og ild
som trodser tiden, gror av fjellet op.
Her hvor sjømansminder værnes
trygt mot tidens vold,
straaler nu en mindestjernes
lys til alle hold.

Sjømænd eiet altid havet
skrev sitt navn i vand,
levde, døde, blev begravet,
ofte langt fra land.
Da var bølgen eventyret
om den vide jord.
Da var landets blink fra fyret
som et blikk fra mor.

Krigen kom og havet stængtes,
trods vor tro paa fred.
Alt som silet, sporløst sænktes
folk og flagg gikk ned.
Fyrer sluktes, taakeluren taug,
der miner sprang.
Ble det ikke sidste turen
kom den næste gang.

Uten værge, uten vaapen,
uten avinds agg,
holdt de vei paa bølgen aapen
for det norske flagg.
Uten nogen bøn om naade,
men i trofast tross
bar de gjennem kampens fraade
daglige brød til oss.

Ingen bad om mindeborge blant vor helteflok.
Kun det ene ordet: Norge var dem mindre nok.
Men la hallens tavler tale fra vor egen slegt,
la os alle mand befale i Guds varetægt:
Fred med Eder faldne frænder, tak for trofast vakt.

Vit: Det er av broderhænder sten paa sten er lagt.
For at Eders daad skal leve,
som var landets trygd,
er med aand og arbeidsnæve
denne bauta bygd.

Hvil i fred hver fredens kriger i din vaate grav.
Taus du sank, men mindet stiger her som sol av hav.
Atter blir mot dagen hævet alt som havet tok.
Og vi vet ditt navn er skrevet i en evig bok.

minnehallen-minnestein

minnehallen-kis

Nic Schiølls skulptur ”Mot Dypet” (som sees i bakgrunnen), viser en druknende sjømann og bølgen som trekker ham mot dypet.

minnehallen-utsikt

Utsikt mot havet fra Minnehallen

Minnehallen Stavern

 

Blokkhusene i Stavern

Staverns opprinnelse vet man ikke med sikkerhet, men man kan lese om Stavern fra 1200-tallet, da kjent som et fiskersted med god havn. I 1788 til 1790 ble det bygget blokkhus på de høyeste punktene rundt Stavern, disse blokkhusene ble bygget som utkikksposter og skytestillinger og inngikk i forsvarsannlegget rundt Fredriksvern og Stavern.

Blokkhusene er bygget av tømmer, og var mer eller mindre lenket sammen med doble palisader i 2-3 meters høyde av spisse tømmerstokker. Disse gikk mellom blokkhusene og hadde ganger ned til sjøen. Palisadene kom aldri til rette nytte, så forfallet startet raskt, og befolkningen antas startet nedrivingen tidlig på 1800-tallet. Siden den gang har et av blokkhusene forsvunnet, men det står fremdels to godt bevart igjen i Stavern. Fyrdirektøren og departementet mente at de ikke var så viktige som sjømerker, Oldermannen (los) protesterte på dette , og bevarte to av dem. Man kan se Blokkhusene når man nærmer seg Stavern, enten langs veien eller til vanns. Blokkhusene har også figuert på kommunevåpenet i Staverns historie som egen kommune, og er et symbol for Stavern den dag i dag.

stavern-blokkhus-4

stavern-blokkhusene-06

 

 

 

Signalen i Stavern

Varden i Stavern, også kalt Wabjerget ligger 75 meter over havet rett ved Stavern sentrum. Signalen har vært brukt som militært overvåknings- og varslingssted. Den optiske telegrafen kom som en erstatning for de tidligere flaggsystemer som ble brukt. Linjen ble satt i drift 1809-1810. Slike stasjoner ble bygget som utkikksposter over sjøen, og de lå alltid slik til at det var utsikt til de andre nabostasjonene i området. Som sjefer på hovedstasjonene ble det ansatt skippere eller styrmenn, som derpå kunne ansette en hjelpemann. På repeterstasjonene ble det ansatt loser, disse repeterstasjonene gjentok signalene fra post til post. Hovedoppgaven deres var å sende meldinger om observasjoner på havet, derfor var skippere og loser godt egnet i denne jobben.

Klafftelegrafen var et stativ på en åtte meter høy mast, med seks svartmalte klaffer som kunne settes opp, ned eller nøytralt. Hver stilling hadde sin kode, og på de mest mest brukte linjene ble det som regel satt opp to master på hver stasjon, slik at det skulle gå raskere å sende meldinger begge veier. Det sies at et signal ikke skulle vare lenger enn to minutter, så i teorien kunne de sende 30 signaler i timen.

signalen-juni08

Kopi av Signalen kom på plass i juni 2008

De nærmeste stasjonene til Stavern, som var det de kaller for repeterstasjoner, var på Anvik Varde, og Rauholmen i Viksfjord. Stasjonene kunne ha en avstand på inntil sju kilometer, og totalt skal det ha vært så mange som 227 stasjoner langs kysten fra svenskegrensen til Trondheim. Meldingene kunne faktisk komme opp i en hastighet av 100 kilometer i timen under svært gode forhold. Stasjonene ble rigget ned vinterstid.
Signalene ble rigget ned for godt kort tid etter Napoleonskrigens slutt i 1814.

stavern-signalen

Midlertidig løsning før kopien kom på plass juni 2008

 

 

Langestrand kirke

Det var mye diskusjon rundt den nye kirken som skulle reises på Langestrand, og først i 1818 ble den innviet. Tomten ble gitt av Joseph Ottersen Steen og byggmesteren var Hans Christian Lind. Byggmesterens originale tegninger finnes fremdeles bevart, selv om det kom til en del endringer underveis. Navnet ble Enighets kirke, og nå skulle de rundt 600 innbyggerne på Langestrand endelig få ny kirke.

langestrand-kirkebak

Dette er en nokså uvanlig oktogen (åttekantet) trekirke fra 1818, i empirestil. Kirken har sakristi og inngang i to tilbygg, og har plass til 220 sognebarn på de originale benkeradene. Interiøret er vakkert marmorert, og de noe mørke fargene går i mellomblått, koksgrått og gull.

langestrand-kirke-midtgang

Kirken fikk helvalmet tak med vipp, som også finnes på Gumserød gård, og gotiskinspirerte sprosser i vinduene. Den har blitt restaurert og ombygd i flere omganger – 1903, 1906 og 1910, blant annet ble prekestolen flyttet fra over alteret til venstre side, noe som gjorde at man ikke lenger kunne se presten fra galleriet.
En annen detalj som gjør kirken spesiell, er at den mangler klokketårn, men ved hovedinngangen har det blitt oppført et frittstående klokkehus, eller støpul som det også kalles. 

langestrandkirketaarn

Av innvendige severdigheter er altertavlen som er en kopi det verdenskjente maleriet ”Nattverden”, malt av Leonardo Da Vinci. Altertavlen er malt av Christian Krogh, som svært sjelden gjorde kunst av religiøs art. Det antas at Krogh har vært venn av Treschow og malte altertavlen på oppdrag eller som en tjeneste til familien.

langestrandkirke-01

Det vakre katolske døpefatet er også unikt og stammer fra den gamle kirken som sto lengre nede på Langestrand, men selve døpefonten er fra 1903. Flere av maleriene fra samme kirke er også flyttet hit. Se Langestrand gamle kirke. 

langestrandkirke-14

Kirken har et flott votivskip (ofte feilaktig kalt ”kirkeskip”), som for anledningen var dekorert med et papirfly. Votivskipene var gjerne gitt i gaver til kirkene, og særlig i sogn hvor det var mye sjøfart, som takk for at en hendelse hadde gått bra eller for å beskytte sjømenn mot farene på havet. Langestrand kirke har en modell av skonnerten Magdalena Sophie fra 1836 hengende mellom altanene.

langestrand-kirke-votivskip

Langestrands Enighets kirke er vernet, som alle kirker bygd mellom 1650 og 1850, de som er oppført før dette er fredet. Kirkens arkitektoniske form gjør at benkene kommer tett på alterringen, noe som gjør at det ikke er mye plass til å bruke kirken til andre formål som man i dag gjerne gjør, for eksempel konfirmasjonsundervisning og andre tiltak som engasjerer barn og unge. Det har vært søkt om endringstillatelse på galleriet for litt mer tumleplass for lekende barn, men dette ble avslått.

langestrandkirke-08

 

Det var prost Sartz som innviet kirken i 1818, og i dag er det Oddrun Pedersen som forretter her.
Takk til Nini Borch-Jenssen for hennes imøtekommenhet.

Langestrand kapell

På toppen av Veldrebakken finner vi ”Skauløkka” og her ligger Langestrand kapell med den nyeste delen av kirkegården. Da det begynte å bli trangt om plassen rundt Enighets kirke nede på Langestrand og det var lite utvidelsespotensiale her, begynte kommunen å lete etter løsninger på tomteproblemet.

langestrandkapell-ute

Skauløkka ble en mulighet, men denne tomta lå i Brunlanes og det var derfor litt diskusjoner rundt dette. Til slutt ble det enighet om at til tross for at tomta lå over grensa, ville kapellet og kirkegården uansett ha tilhørighet til Langestrand. Treschow-Fritzøe solgte velvillig tomta, og for den nette kjøpesum av hele kr 1,-.

langestrand-kapell-ute

Byggingen ble påbegynt i 1897 og antas å være ferdigstilt senest i 1898. Kapellet er et stilrent og enkelt hvitmalt bygg. I de senere årene har det kommet til en liten kjøkkenkrok og kontorpult i bakkant av kapellet. På høyre side av inngangen står det et relativt uvanlig ”klokketårn”, jamfør Langestrand kirkes støpul.

langestrkap1

 

langestrand-kapell-klokke

Et kapell defineres som et kristent hellig rom eller bygning. Og hvis det er satt av til en begrenset form for gudstjenester, er det vanlig å regne bygget som et kapell isteden for kirke. Det eneste som er av kristne symboler i Langestrand kapell, er korset på taket over inngangen og noen enkle kors på vegglampene inne. Dette gjør at også andre menigheter har brukt kapellet til gudstjenester og samvær.

langestrand-kapell-kors

Også inne finner vi igjen den samme enkelheten. Interiøret er holdt i hvitt, gult og mørk blått med innslag av messing. Gulvene er lakkert furu og midtgangen er dekket av løper i samme blåfarge som benkene. Kapellet er ofte i bruk, og nettopp enkelheten er det som tiltrekker mange av de som ønsker å ta et siste farvel her – det er ikke så mye som tar oppmerksomheten fra seremonien. I dag er det bare urnenedsettelser her oppe på Veldrebakken, men kapellet mye i bruk og kirkegården alltid velstelt.

langestrand-kapell-motalter

 

Vi retter en takk til Åge for hans meningers mot, gjestfrihet og engasjement.

Langestrand gml kirke

 

 langestrand-gamle

Den eldste kirken på Langestrand finner vi dessverre ikke andre spor etter enn noe av interiøret i den nye kirken. Etter all sannsynlighet var den plassert til venstre for verksporten, under det som i dag er parkeringsplass. Nils Lange fikk tillatelse til å oppføre kirken på grunnen til Damsbakken gård i 1642 for den voksende menigheten, eller også for at Langefamilien skulle ha et huskapell. Enken etter Nils Lange, Merete, skal etter sigende ha blitt gravlagt under alteret i 1656.

I 1692 fikk Gyldenløve utbedret kirken, men allerede i 1730-årene skal den ha vært i svært dårlig stand, selv om noen utskiftninger allerede var gjort. Blant annet skal det innvendige tregulvet i kirken ha blitt byttet ut med teglstein. Et klokketårn var også kommet til, samt et sakristi på venstre side av bygningen. I storflommen året 1653, som gjorde store ødeleggelser for bedriften på Verket, sies det at Farriselva tok med seg kirkegården natt til 3. september. Samme natt forsvant for øvrig også Fresjeborgen.

Selve kirkebygget var bygget i samme stil som Larvik kirke, med rektangulært langhus og et lavere og smalere kor. Bygningen var laftet. I gamle papirer står det at kirken var omtrent 32 meter lang, 9 meter bred og 4,5 meter høy, og at taket var bordkledd. Klokketårnet skal ha vært kvadratisk på 4,5 meter x 4,5 meter, og nesten 9 meter høyt, og utvendig hvitmalte bord med pyramideformet tak, tekket med stein. Det sies at interiøret var marmorert, som i den senere kirken, og at både dekoren og malingen ble fornyet i 1758 av malermester Koch. Rundt 20 år senere ble interiøret lysnet for å følge trenden. Døpefatet fra katolismens høytid, står nå i den nye kirken og vitner om sotingenes lange tradisjoner med kirkebygg. Sokkelen fatet opprinnelig sto på står i dag på Larvik Museum og er støpt i jern.

langestrand-gamle-dopefat

I 1811 var kirken i elendig forfatning, og lå dessuten i veien for bedriftens behov. Det ble derfor besluttet at den skulle rives samme år.

Under er tre av maleriene avbildet som i dag henger i den nye Langestrand kirke: Pasjonsviser fra 1752 – skjenket av forvalter Knut Mørch, Christian IV’s syn fra 1625 som er maken til maleriet i Kjose kirke fra samme årstall, og en allegorisk fremstilling av dåpen fra 1706, som er skjenket kirken av Edler og frue.

langestrand-gamle-maleri1

På en av portbygningene til Verket henger gravplaten til minne om Niels Friis Pedersen, som var ”OberMarsMæster” og på den andre bygningen kan vi se hans hustru Elisabeth Friis’ minneplate. Ellers er det ikke mye som vitner om at det på Langestrand har ligget en utsmykket kirke, omtrent der museets sørvestre hjørne er i dag.

gravplater-01-tf

 

gravplater-02-tf

Kirkehistorie 

Kristningen av det norske folk startet på slutten av 900-tallet, da Olav Tryggvason lot holde den første gudstjeneste i Norge ved Moster på Bømlo, og deretter bygget den første kirken på samme sted. Våre første misjonærer var munker, vikinger som var blitt omvendt til kristendommen i utlandet, og biskoper som fulgte sine konger. Men det er slaget på Stiklestad i 1030 som står frem som det endelige skillet mellom hedendom og kristendom her til lands. Faktisk er det funnet kors-symboler i graver som er datert til år 700, så det må ha vært en viss kontakt med kristendommen i Europa, før den ble innført til Norge. Det ble jobbet både utrettelig og nokså brutalt, og i løpet av 1100-tallet var de fleste nordmenn døpt.

bibelpaavann

De første kirkene ble reist på av lokale stormenn på deres egne gårder eller landområder, for eksempel Berg steinkirke, som ble bygget av lensherrene på Manvik.

bergsteinkirke-nattkirke1

For folk i det daglige fikk også kristendommen en påvirkning – de hedenske skikkene ble forbudt (som for eksempel å spise hestekjøtt eller legge ut barn for å dø), og nye seder ble innført – faste og påbud om ølbrygging før høytider, og skjenken skulle gis til Jomfru Maria og Kristus. I tillegg ble det helt nye regler og ritualer rundt begivenheter som bryllup, fødsel og død. Strenge straffer ventet de som ikke fulgte de nye lovene.

På 1500-tallet kom den lutherske reformasjon fra katolske til protestantiske gudstjenester, slik at folk kunne følge med i det som ble sagt da prekenen ikke lenger ble utført på latin. Dessuten ble det en forandring i kirkens innvendige og utvendige form. Blant annet kom prekestolen i sentrum, slik vi kjenner den i dag, og bruken av røkelseskar og andre katolske rekvisitter forsvant. De størst forandringene kom kanskje i forhold til eiendom. Nå var det kongen som overtok jordegodset som kirkene før hadde hatt i sitt eie, og åndelig sett klarte ikke folk flest å henge med i utviklingen som fant sted hos overklassen på grunn av slitet med å mette alle familiens sultne munner og mager.

På slutten av 1600-tallet begynte kongen å selge kirker til privatpersoner på grunn av pengemangel, mot at de påtok seg vedlikehold og driftsutgiftene til kirkene. Den første som kjøpte opp var faktisk grev Gyldenløve, som overtok alle kirkene i grevskapet i 1671. Kirkene var interessante salgs- og kjøpsobjekter på grunn av mye jordegods og de faste inntektene de ga. I løpet av få år ble så mange som 620 kirker i Norge solgt til private.

Rundt 1740 ble konfirmasjon innført i den norske kirken, og dette var jo også en del av skoleopplæringen – og i en periode nærmest den eneste grunnen til at barna fikk undervisning.  Grunnloven i 1814 fastsatte at den evangelisk-lutherske tro skal være kongerikets offisielle religion.

katekismushimmel

Når det gjaldt prestene i Brunlanes, vet man faktisk en hel del. Det går et skille mellom de katolske og de lutherske, og den første katolske presten i bygda nevnes i historien allerede før svartedauen, Viking Torgeirsson, eller Sira Viking, som han skulle tituleres, prest på Berg i 1335. Det antas at Brunlanes bare hadde en prest i virke etter den voldsomme minkingen i folketallet etter pesten som raste, og i Tanum finner vi Audun Labbason i 1376. Det finnes også nevnt flere huskapellaner, blant annet hos sognepresten på Tanum og hos storfolket på Manvik og Brunla (for eksempel Aasmund Torgeirsson). Det er flere hull i dokumentasjonen over prestene her ute, men fra 1419 til 1429 finner vi Helge Sveinsson på Tanum. Deretter Torgeir Halbjørnsson fra 1440 til 1452. Den siste katolske presten vi kjenner navnet på var prest på Neset i 1474, Dominikus Mikkelson.

Etter reformasjonen finner vi de lutherske prestene i Brunlanes, og av disse er Nils nevnt som den første i 1538 og i 1549 finner vi Torger som sogneprest samme sted. Deretter finner vi Jakob Villassøn i 1549, og så 4 generasjoner i samme slekt; Jens Mogenssøn i fram til 1592 og Nils Jenssøn til 1600, deretter sønnen Peder Nilssøn fra 1600 til 1614, og neste ledd Kristoffer Pedersssøn fra 1614 til 1656. Sistnevnte var faktisk prest i Brunlanes i 44 år og fikk gode skussmål av biskopen. I tillegg var han bygdas største jordbruker og fikk lagt begge Hvatum-gårdene under prestegården. Til sammen hadde denne slekta prestesetet i minst 80 år og satte utvilsomt sitt preg på Neset.

I 1659 ble det ordinert ny sogneprest, Jens Erikssøn Bugge, som forble sogneprest til sin død i 1679. Han hadde tidligere vært kapellan hos forrige sogneprest, og fortsatte i sin læremesters fotspor når det gjaldt dyrking av jorden, også på Berg, samt handel med trelast og leie av Halle sag. Denne sognepresten foretok den aller første folketellingen for Brunlanes i 1665. Gregers Borgessøn kom så til Neset fra Kragerø i 1670 etter en lite heldig episode med menigheten, her ble han bruker på Østre Hvatum, sogneprest og prost. En nokså bemidlet prest som også ga lysekrone til Tanum kirke før han døde i 1712.

gmlbibel

Fra 1712 til 1726 var Hans Anderssøn Mow sogneprest her ute og var den første som fikk bygd skolehus i Brunlanes, og i 1726 overtok Peder Humble, som innen han ga kallet videre i 1741, titulerte seg prost. Han samlet inn penger til skolehus på Tanum. Deretter fikk vi en dansk prest på Neset – Carl Ferdinand Treu fra 1741 til 1765, med grev Danneskjold Laurvigs hjelp. Han fikk mye ros av biskopen for sitt arbeid med undervisning av ungdommene, og ble også utnevnt til garnisonsprest i Fredriksvern. Det står å lese at han i sine siste år strevde med oppbyggingen av ny prestegård. Etter hans død hersket det en stund full forvirring om dokumentasjonen han hadde etterlatt seg, eller rettere sagt, mangelen på dokumentasjon. Det ble til sist antatt at Treu ikke engang hadde ført kirkebøker, og at han dessverre hadde gjort kort prosess med en del av forgjengernes notater og bøker, så disse ble tapt for framtiden. Brunlanes har derfor i dag ikke kirkebøker lenger tilbake enn til 1766.

Etterfølgeren i dette rotet, og den som måtte ta tak i alt som under Treu var blitt en smule uryddig, var Christian Henrik Nordborg som tro til i 1765. Han hadde vært skipsprest til Kina og sogneprest i Jylland før han kom hit. I tillegg til prestestilllingen hadde han også embed ved Fredriksvern. Nordborg var den første presten som flyttet inn i den nye prestegården, men alt i 1771 dro han hjem til sin himmelske far rett før en gudstjeneste. Det spesielle er at han på forhånd må ha visst sitt dødsår, for ved hans død var gravplaten allerede ferdig støpt med blant annet riktig årstall:

”1771. Læser. Den du er var jeg. Den jeg er bliver du.
Betænk derfor de sidste Ting. Christian Nordborg.”

I 1772 kom Andreas Christian Henne, og var sogneprest her i 25 år. Det sies om ham at han var arbeidslysten, men også at han hadde lett for å miste motet. Straks etter ankomst ville han reformere skoleverket, men kom på kant med bygdas innbyggere, og da særlig helgeroingene. Dennes sønn, Christian Conrad Henne, overtok i 1799, og fikk Brunlanes kald som 25-åring. Han hadde tuberkulose og døde allerede i 1800.

Den neste presten er fremdeles godt kjent her ute – Jens Clemmetsen Samsing – sogneprest i Brunlanes fra 1800 til 1829. Han var en nokså uvanlig prest med et stort hjerte for de mindre heldige stilte og kanskje var han også en smule mer klarsynt enn de fleste av oss. I alle fall kommer man stadig over historier som både forskrekket, moret og forundret hans sognebarn. Det sies om ham at på prestegården går han igjen med hodet under armen, men den samme historien fortelles om flere av prestene. Alt i alt var nok ikke Samsing den som hadde de strammeste tøylene om menigheten. Den triste historien om neste etterfølger, Christen Smith Bugge, forteller også noe om at arbeidsforholdene ikke alltid var så mye å skryte av den gangen. Han holdt sin tiltredelsestale i Berg og pådro seg lungebetennelse i den kalde og trekkfulle kirken. Etter 8 dagers forløp døde han, og var altså bare prest i Brunlanes i 14 dager.

paul-winsnes

En av de mest kjente prestene her ute var nok kanskje Paul Winsnes, som tiltrådte i 1830. Han ble også valgt til bygdas ordfører da Formannskapsloven ble vedtatt for økt lokalt selvstyre i 1837. Han var jo den eneste med høyere utdanning, sogneprest fra 1835, og hadde i flere år vært en selvfølgelig og sentral person i Brunlanes, både som leder og veileder i moralske og medmenneskelige relasjoner. Han fikk igjen dreisen på konfirmantundervisning og noe av det ”vanstyret” som hadde vært under Samsing. Han overlot både prekestolen og ordførersetet til Hans Cato Aall i 1845, da Winsnes selv ble prost i Vang.

Men sogneprestene hadde mange oppgaver og man kan nær bli ledet til å tro at forrettinger og andre kirkelige handlinger bare var en bi-gesjeft. Som leder for fattigkommisjonen tok han ansvar for foreldreløse barn, uføre, syke, fattige og gamle. For presten spilte det ingen rolle om det var selvforskyldt eller medfødt, alle hadde krav på beskyttelse, hjelp og bønn. I Brunlanes var presten leder av fattigstyret fram til 1885, da prost Klem overlot vervet til Thor Anvik. Men selvskrevne i styret var de likevel fram til 1964. At prestene også hadde ansvar for det første skolevesenet i bygda kan du lese om i skolehistorien. Sogneprest Aall jobbet iherdig for å anskaffe orgel til Berg kirke, og både orgel og klokke til Kjose, i tillegg ønsket han fast ansatt organist i begge kirkene. Selv hadde han samlet inn 55 spesidaler til Kjose og 47 spesidaler til Berg, og fikk tillatelse til å kjøpe orgel for 25 spesidaler av skolelærer Thoresen, som måtte repareres og males før det kunne settes inn i Kjose kirke. Kirkeklokken på 100 pund kom fra støper Olsen i Sem sogn. Orgelet til Berg kirke ble kjøpt fra enkemadam Falckenberg for 45 spesidaler, men dette måtte også flikkes litt på. Organister til begge kirkene fikk han også innvilget.

Etter sogneprest Aall fulgte Mouritz Gleerup Klem fra 1863, og Th. Crøger fra 1887 til 1901. Dette var perioden da Den evangelisk-lutherske Frikirke i Brunlanes ble grunnlagt, og disse to kjempet harde åndelige kamper for å beholde menighetene sine, men dette la likevel grunnlaget for at de begge søkte avskjed fra embetet ute på Neset. Klem fikk imidlertid gjennomført flere av sine hjertebarn, blant annet kom det faste skoler i hele bygda.

prostklem2

Mouritz Gleerup Klem
 

Både de geistlige og andre måtte ta sin skjerv når det kom epidemier til bygda, som for eksempel i 1853 da kolera-epidemien kom med et hollandsk skip som la inntil i Larvik. På det verste tok koleraen 10 ofre pr døgn, og prost Münster reddet livsmotet til mange syke fordi han snakket med pasientene uten å frykte for sin egen sikkerhet. I denne perioden ble de døde begravd allerede dagen etter, og det fortelles historier om folk som har hørt banking i kistelokkene under bortkjøring, noe som kan tyde på en nokså hastig prosess…

Prestene med sin noe strenge moral og sjelesørging, fikk nok et par motstandere i bygda også. Sogneprest Fredrik Thomassen (prest her ute fra 1902 til 1922) henvendte seg i 1913 til formannskapet etter at ”Amtstidende” i flere uker hadde kommet med angrep på ham og da disse også ble gjengitt i blant annet Aftenposten, spurte han i skriftlig henvendelse om formannskapet delte denne oppfatningen av ham. Til svar fikk han at han var særdeles avholdt i Brunlanes, både som prest og menneske, og at det var et ualminnelig godt forhold mellom ham og menigheten.

katekismus-inni

Andreas Fleischer fulgte etter Thomassen som sogneprest her ute, og ble etterpå utnevnt til biskop i Bjørgvin. Halfdan Riiser overtok deretter, og var her de vanskelige årene fram til 1948, da Sigfred Andreas Sigurdson ble sogneprest i Brunlanes. Christoffer Knudsen Kobro overtok embetet i 1955 og ble til pensjonsalder, da Sigurd Viking Laland overtok fram til 1984. Leif Isachsen ble da prest her ute til Kjartan Almås videreførte det åndelige ansvaret i 1992.

riiser2

Halfdan Riiser

Hadde det ikke vært for prestene, hadde nok neppe poteten opptatt så mye oppdyrket areal i Brunlanes. Fra 1760, omtrent fra Treus tid, har den vært dyrket i Norge, etter at flere prester fikk menighetene til å innse hvor ernæringsmessig riktig denne ukjente og ”eksotiske” planten var. Det er ikke få sognebarn disse prestene har hjulpet og samtalet med i alle disse årene, og livet her ute hadde nok sett helt annerledes ut i dag om vi ikke hadde hatt prestenes påvirkning når det gjelder distriktets utvikling – både ved åndelig og praktisk lærdom.

bergstienkirke-bautasteinernatt1

Et tiår etter krigens slutt ble det reist minnesmerker over bygdas falne, slik at disse kunne bli hedret og minnet for all tid. Bautasteiner står ved sognets tre kirker – Kjose, Tanum og Berg. Steiner til ettertanke for både ung og gammel, og absolutt et sted man bør ta lua i hånda.

I dag er Asle Zimmermann sogneprest i Brunlanes, eller riktigere; sogneprest i Larvik prosti med tjenestested Kjose og Tanum sogn. Han har tidligere vært kapellan i Østfold og sogneprest i Ofoten, så han har lang erfaring i å lede menigheter både i glede og sorg. I hele landet er omtrent 83 % av innbyggerne medlem av Den norske kirke, og til sammen holdes det rundt 70.000 gudstjenester i de 1600 kirkene, så kirken er fremdeles en stor og viktig institusjon i Norge. En ting som er sikkert – brunlanesinger er stolte av kirkene sine!
 
I tillegg til disse prestene, har vi hatt en rekke prester både i Berg og på Langestrand, samt kapellaner, hjelpeprester, klokkere, organister og kirkegårdsarbeidere ved alle kirkene. Disse er ikke tatt med, men er like fullt en viktig del av tradisjonen og historien.

Kjose kirke

 

 

 

kjosekirke-frasidenute

 

Dette er en langkirke i tre med 200 plasser, innviet av biskop Arup i 1850. Arkitektur utført av Gustav A. Lammers, sogneprest i Bamble og Skien. Bygget ligger på samme sted som de to foregående kirkene i Kjose, på en høyde med flott utsikt over Farrisvannet.

Den aller første av kirkene som ble bygget her, var stavkirken som man antar var fra 1300-tallet og viet til St. Bartholomæus. Det fortelles at det var en usedvanlig vakker kirkebygning, men den ble dessverre plyndret for uerstattelige verdisaker i reformasjonstiden. Den ble revet etter lang tids forfall, og i 1606 ble den nye tømmerkirken oppført. Kirken sies å være uten tårn og med kirkeklokker på loftet. Taket var tekket med trespon og inngangen fra vest hadde en liten svalgang foran, men kirken fikk våpenhus i 1626. På innsiden var koret avdelt fra kirkerommet med skranken foran første stolrad, den var uten galleri og hadde gulver av tre. To firkantede vinduer, et på hver langside, slapp lyset inn.

kjosekirke-gmlprekestol

En del av inventaret fra de gamle kirkene finnes fremdeles i den nye kirken, blant annet prekestolen, som nå er plassert i sakristiet, og døpefonten som antagelig ble laget av ”Anders snekker” i rundt 1617. Omtrent samtidig fikk kirken sine første benker. Det er også bevart et døpefat av bronse fra 1641, og kirkeskipet fra 1700-tallet. Et røkelseskar fra den katolske perioden i Kjose kirke er i dag utstilt i Vestfold Fylkesmuseums middelalderavdeling.

kjose-kirke-dopefat

Altergruppen fra ca 1260 er også bevart, men Norsk Folkemuseum har overtatt denne. En kopi av korsfestelsesgruppen er imidlertid på plass. Den viser Jesus på korset med Jomfru Maria og apostelen Johannes på hver sin side, er laget i gotisk stil og man antar at den er utført av selveste ”Balkemesteren”, som også har skåret Olavsfiguren i Tanum kirke, og som gjorde andre slike arbeider i eik i samme periode.

kjose-kirke-alterfigurer

I distriktet var det store og mektige eiendomsbesittere på denne tiden, og det var populært å gi gaver til kirkene. Blant annet finner vi gamle våpenskjold fra denne storhetstiden etter gravferdene til to av grevene, og kopi av altertavlen fra 1606, som viser nattverden, gitt i gave av Peder Iverssøn Jernskjegg. Originalen befinner seg i Norsk Folkemuseums varetekt.

kjose-kirke-gmlaltertavle

Da byggingen av den nye Kjose kirke ble vedtatt, ble den gamle solgt til nedriving. Tømmeret ble hugget opp til ved og har nok for lengst gått tilbake til naturen, men et vindu ble bevart og satt inn i et av gårdshusene på Bjørnø, der det fremdeles er. Den nye og staselige kirken ble bygd på dugnad, eller pliktarbeid, som det var den gangen. I 1856 ble det besluttet å bygge ny vei fra kirken til Bærug gård. Treschow avsto fra grunnen uten godtgjørelse, og ga også trematerialene og sand som behøvdes. Menigheten måtte også utføre pliktarbeid ved bygging og vedlikehold av veien. Først i 1863 ble pengene til veien innvilget av formannskapet.

I 1911 kom sakristiet til i østenden. Under påbyggingen gjorde man også andre forandringer som ville gjøre kirken mer bruksvennlig, blant annet fikk benkene nye rygger med bedre helling bakover, og de gamle ryggene ble brukt som brystning langs veggene. For ordens skyld kan vi nevne at kirken fikk lysanlegg i 1930 og samtidig fikk den de vakre lysekronene, og flombelysningen av den vakre trekirken ble tatt i bruk i 1963. Vann kom det først i 1973.

kjose-kirke-lys

Et av de gamle orglene står nå på Telemark Museum, laget i Skien av sokneprest Stub og hans gårdsgutt. Den nåværende kirken kan takke sogneprest Aall for sitt aller første orgel, han samlet egenhendig inn de 25 spesidalene det kostet å kjøpe orgelet fra skolelærer Thoresen. Det måtte riktignok repareres og males før det kunne settes inn, men enda var det penger til overs til en organist. Da kirken gjennomgikk restaurering og sakristiet ble bygget, byttet Kjose kirke ut det gamle orgelet med et som ble kjøpt fra Tanum kirke og flyttet hit. Dessverre ble det raskt oppdaget at orgelet var nokså tjenesteudyktig, så nytt og moderne orgel ble satt inn i kirken i 1935. Siste tilskudd på orgelstammen kom i 1979 – et helmekanisk orgel med 12 stemmer.

kjosekirke-orgel-01

I ”Boken om Eidanger” av I.C. Ramberg, kan vi lese at ungdommene i Markefjerdingen fra gammel tid besøkte Kjose kirke et par ganger hver sommer, men helst ved konfirmasjon. Da valfartet de i flokk og følge gjennom Sollid- og Omslandskogene, gjennom ”den vakre Omslandsbygden” og til kirken. Man pleide ikke å ha med niste selv om man skulle være borte hele dagen, for stadig møtte man på såkalte kakekoner, og på hjemveien var de innom Lars Kortsen Omsland og kjøpte fløtemelk med smør og flatbrød, eller en kopp kaffe.
Fra Langangsbygda foregikk det lignende utflukter over Langangs- og Skjæggeheien, til Krogsengene og derfra ned gjennom ”Putlandsriket” til Kroken, tett ved klokkerboligen og Kjose kirke.

kjosekirke-02

Fremdeles ligger kirken og skuer ut over veier, vann og gårder i Kjose, på sin fredelige plett på kirkehøyden. Mangt har forandret seg her siden den første presten bosatte seg på prestegården Nes – man valfarter kanskje ikke til kirkene slik som før eller bruker hele dager på reisen, men den er fremdeles samlingspunkt i bygda både ved glade høytider og sorg.

En stor takk rettes til Tor Johnsen for hans tillit og imøtekommenhet.

 

 

St. Frans’ kirke

Oppe på Ra-ryggen troner distriktets eneste katolske kirke, St. Frans, med moderne teglsteinsvegger, men med alle tradisjoner bevart. Allerede i det 10. århundre ble den katolske kirken etablert i Norge og var eneste religion fram til Reformasjonen, se også kirkehistorien. Den ble da forbudt, men i 1843 fikk man igjen opprette katolske menigheter her i landet og i Larvik har menigheten vokst til rundt 300 på 20 år.

stfrans-inngang

Selve kirken er tegnet av et arkitektfirma i Oslo, har en grunnflate på 300 kvm og ble bygd rund i forhold til katolismens tidlige tradisjoner om runde kirkebygg. Byggingen av kirken tok bortimot et år, og et av høydepunktene fortelles å være den dagen den 20 tonn tunge takkonstruksjonen i bjørk, på omtrent 20 meter i diameter, ble løftet på plass som en gedigen puslebrikke i ett stykke. Grunnsteinen består av et skrin med 3 steiner fra Assisi, Umbria i Italia, og ble lagt ned under en seremoni i 2005. Kirkens patron er St. Frans fra Assisi (derav navnet selvfølgelig), og kirken ble vigslet på St. Frans dagen i oktober 2006.

stfrans-sal-01

 Når man kommer opp bakken til kirken, blir man møtt av de to høye pilarene som sammen danner klokketårnet og rammer inn inngangspartiet. Under byggingen lå det tre digre flyttblokker midt i det som skulle bli kirkerom, og disse ble delt i skiver og brukt i inngangspartiet. Inntrykket av selve kirkerommet kan best beskrives som andektig og nærmest katedralsk med den høye glasshimlingen som kroner verket, og som i sannhet knytter himmelen og jorden i mennesket. Lyset slipper også inn gjennom innfelte klare og fargede glass i hele veggens høyde på sidene. Alteret og døpefonten er laget i polert larvikitt, og Maria-statuen som står ved kirkens vestre vegg, er en kopi av Spydeberg-madonnaen fra 1250. Originalen befinner seg nå i Oldsaksamlingen i Oslo. Kirkens benker er av eik og gir en fin kontrast til de hvite veggene.

stfrans-sal-02

I dag holdes det gudstjenester norsk, polsk og vietnamesisk i St. Frans’ kirke, og kirken er åpen for alle.

___________________

Fredsbønnen
 
”Herre, gjør meg til et redskap for din fred.
Hjelp meg å spre kjærlighet der hatet hersker, tro der
tvilen råder, håp hvor der er angst og nød.
 
Hjelp meg å bringe forlatelse der urett er begått,
å skape enighet der det er strid, å spre lys hvor der
er mørke, å bringe glede der sorgen tynger.
 
Mester, hjelp meg å søke,
ikke så meget å bli trøstet som å trøste,
 
ikke så meget å bli forstått som å forstå,
ikke så meget å bli elsket som å elske.
 
For det er ved å gi at vi får, ved å tilgi at vi selv blir
tilgitt, ved å miste vårt liv at vi vinner det.
Og det er ved å dø at vi oppstår til evig liv”.
 
Frans av Assisi (1182-1226)

____________________

st-frans-alterbilde

 

 Bildegalleri

 

Berg trekirke

 

 

 

bergtre20

Den flotte steinkirken på Berg ble etter hvert i dårlig forfatning, som vi vet, og både prest og menighet ønsket seg en ny og mer rommelig kirke. Sogneprest Klem var en forkjemper for den nye trekirken og da han så at målet var nådd skrev han i kaldsboken sin: ”I lengere tid har der været følt et savn av et rummeligere og mer tidsmessig gudshus, og da den kirkelige sans i årene omkring 1870 våknet, og kirkesøkningen blev sterkere, så at kirken søndaglig viste sig for liten, gjordes der alvor av at få den ombyttet med en ny.” I 1876 ble størrelse på kirken og nødvendig tomt vedtatt. Den skulle bygges for et folketall på 1700 og tomta skulle være på 4 mål.

Det går sent med prosessene når viktige avgjørelser skal tas, og det ble mange heftige diskusjoner underveis, blant annet fordi en stor andel av menigheten ønsket kirken nærmere Helgeroa, men tomten ble kjøpt i 1877 av Peder Pedersen Berg og lagt bare et steinkast unna den gamle kirken på Berg. Arkitekt ble Johannes Henrik Nissen og byggmester Mathias A. Olsen. Til slutt ble det endelig bestemt at kirken skulle ligge med tårn og inngang mot vest, slik også steinkirken ligger.

bergtre17

Bøndene ble pålagt pliktarbeid under byggingen, og ble ilagt bot dersom de ikke møtte med mann, dugelig redskap og hest, slik de også ble under andre kirkeprosjekter på den tiden. 30 pliktdager hadde de, men det var flere av dem som måtte jobbe over grensen, og mange her ute har besteforeldre eller oldeforeldre som har vært med å bygge kirken. En av dem som hadde mye å gjøre med byggingen, er Gunnar og Tore Bervens oldefar – Olaves Ekholt. Innholdet i verktøykassa som var med under bygging, er fremdeles bevart.

berg-trekirke-oldefarhammer

Gamle kilder forteler at tårnet falt ned under et uvær før det var ferdig oppsatt, og byggmesteren fikk en kompensasjon på kr 200,- for ”tort og svie”. I dag henger det to klokker i tårnet, den gamle fra 1878 og en som senere kom omtrent hundre år senere. Kirketjener Magnar Holm forteller at han gjerne tar med førsteklassinger på omvisning helt opp i kirketårnet og ringer med klokkene. Da kjenner de godt hvordan tårnet svaier, og glemmer aldri at de har vært på besøk i klokketårnet i Berg trekirke. Mange, både store og små, har vært i tårnet og skuet utover Berg – på plankene er det skåret inn og skrevet navn på besøkende og personer som har vært med på reparasjonsarbeider på kirken. Det gir en god følelse av kirkens posisjon i bygda, og generasjoners gang.

bergtre9

Den gangen kirken var ny, var det også mye å stelle med for kirketjeneren. Han skulle sørge for gudstjenestene, legge i ovnene, passe dørene og ellers holde kirken ryddig for vedstykker og kullavfall. I tillegg skulle kirken renvaskes og feies to ganger pr år, skapene skulle pusses og mer til, så det var nok henge fingrene i den gangen også, selv om det ”bare” var 2 kirker.

berg-trekirke-skip

Berg kirke ble ferdig i tide til konfirmasjon året 1878, og er fremdeles Larviks største trekirke. Den har 500 plasser og er bygget i romantisk stil med vakre, buede blyglassvinduer og kobberbelagt kirkespir. Kirkegården ble ferdig påfølgende sommer, og den har blitt utvidet med nye felt tre ganger etter dette. Omkring 1962 ble det gjort en storopprydding på kirkegården. De store familiegravstedene ble gjort mindre, ved at jernporter og gjerder ble fjernet. Samtidig ble det planert ut og sådd nytt gress.
I kirken finnes det kopi av et brev som sogneprest Klem skrev til biskopen i Christiania den 31. oktober 1878:

”Jeg skulde ikke undlade herved, at underrette Hr Biskoppen om at jeg afvigte 19de Søndag eft. Tref. I Bergs Kirke døbte en ung Pige, Susanne Karette Marie Knudsdatter, 16 Aar gl, født i Eidanger af Forældre, der i mange Aar haver henhørt til Mormonflokken. Hun har i den forløbne Sommer været forberedt sammen med Konfirmanderne, og ere i Besiddelse af god Kristendomskundskab. Forældrerne, der vare medvidende om hendes Forsæt at vilde indtræde i vaart Kirkesamfund, og intet havde havt imod, at hun undervistes sammen med Konfirmanderne ”da hun jo altid kunde lære noget derved” vilde dog ikke meddele deres Samtykke til hendes Daab, og betydedes derfor af mig, at i den Alder, hvori deres Barn nu var, var hendes egen Villie der bestemmede, medens deres Myndighed i denne Henseende, ikke strakte sig du over hendes fyldte 15 Aar. I al Fald Moderen var tilstede i Kirken ved sit Barns Daab, og syntes Handlingen, som jeg bestræbte mig for at gjøre saa Høitidelig som mulig, at gjøre et dybt Indtryk paa den talrigt forsamlede Menighed. Gud give hende Bestandighed i sin Tro, hendes Sjæl til Salighed! Ærb. Klem”

berg-trekirke-stol1

Det var smått med midler å handle inn for til den nye kirken, og det ble spart der det kunne. Imidlertid fikk den nytt døpefat, men isteden for alterklede skulle alterbordet males og dekoreres. Den flotte altertavlen ble flyttet opp til den nye kirken fra steinkirken, og er datert 1580, så noe av det gamle fikk bli med til den nye.

bergtre18

I 1907 ble det samlet inn penger til nytt orgel, som ble laget av orgelfirmaet A. Olsen & Jørgensen i Kristiania for kr 3150,-. I dag står det et nyere og mer moderne orgel i kirken.

bergtre21

Etter lang tids bruk oppdaget Berg menighetsråd i 1970-årene at det var store skader og mangler på kirkebygget og gjorde det klart for kommunen at det nødvendigste måtte repareres hvis ikke kirken skulle bli alvorlig ødelagt. Det ble innvilget kr 400 000,- til istandsetting av bygget, men en arkitekt fra Oslo hadde samtidig utredet kirkens tilstand og kom til at de samlede utgifter ville beløpe seg på kr 2 400 000,-, altså 2 millioner mer enn allerede innvilget. En del av reparasjonene ble utført, men nå begynte tankene om en ny kirke å melde seg hos menighetsrådet, en mer bruksvennlig kirke, og dette ble begynnelsen på den nye Berg arbeidskirke på Søndersrød. I dag brukes Berg trekirke hovedsakelig til begravelser, og står litt ensom og forlatt til fordel for den gamle og den nye.

En stor takk til Magnar for hans tid, velvillighet og kunnskap.

Bildegalleri:

Berg Steinkirke

 

bergsteinkirke-01

Steinkirken på Berg er kanskje den flotteste og eldste middelalderkirken som finnes på hele Østlandet. Kirken er viet til St. Laurentius, noe som også kan tyde på at kirken er fra 1000-tallet – de kirkene som ble bygd på 1100-tallet er stort sett Olavs-kirker. Nå står den oppført som en kopi, og våpenhuset som i en mellomperiode var inngang, er ikke tatt med, slik at kirken skal være så lik originalen som mulig. Stilen er angelsaksisk, og den er oppført i naturstein.

Berg steinkirke
Arkitektonisk er kirken spesiell på grunn av sitt firkantede kor og romerske hvelv over dørene. Buene var hugget av ett stykke. Selve murveggen er fra en meter til nesten to meter tykk. Kirken hadde tre innganger – to for oss ”vanlig dødelige” og en for de geistlige. Den sistnevnte er ikke mer enn tre plankebredder bred, og ble nok brukt av den første presten vi kjenner til i Brunlanes, Viking Torgeirsson i 1335.

bergsteinkirke-03

Kirken forfalt stadig mer og i 1882 ble den delvis revet. Da kom det til syne en grav med levninger etter en voksen i murveggen, halvannen meter fra korets møne. Man mener det stort sett var kongelige som ble gravlagt på dette viset, og i dette tilfellet kan det være lendemennene fra Manvik gård, som på den tiden nærmest var å regne for kongelige. Andre velstående kjøpte seg også gravplasser inne i kirken, og før var midtgangen dekket av gravplater. Disse ble dessverre kjørt til Barkevik for omsmelting, men på grunn av datidens lave jernpris dekket det knapt omkostningene for transporten dit.

I 1911 hadde steinene rast inn i kirken og en del av dem ble fjernet. Etter utrettelig arbeid og pågangsmot sto i 1970 kirken på nytt klar til bruk, etter en omfattende restaurering og oppbygging. Under denne prosessen kom arkeologene over 324 mynter, de fleste av dem fra middelalderen da det var vanlig å kaste mynter på gulvet som en slags syndsavlat. Myntene er datert med årstall fra 1177 til 1712.

berg-stein-mynt

I dag er kirken utstyrt med benker og åpningen til koret er større i dag enn den var da kirken var katolsk. De tidligste kirkegjengerne i Brunlanes hadde derimot ikke stort å sitte på i sin tid – man sto på jordgulvet, eller for de som måtte sitte fantes det lave, oppmurte benker langs veggen. Etter en omfattende oppussing i 1592 ble det satt inn stolstader, slik at de troende hadde noe å lene seg på. Dessverre er ingen av disse bevart.

bergsteinkirke-04

På slutten av 1500-tallet fikk kirken et vindu, som ga litt mer lys enn den rundbuede gluggen i korgavlen. I tillegg kom den vakre prekestolen i renessansestil og de to alterstakene i messing, som fremdeles står i kirken. Steinkirkens kostbare eiendeler ble oppbevart under himlingen på loftet i et eget lite avlukke. Altertavlen som kom til på samme tid, står nå i Berg trekirke som ble bygd i 1878.

bergsteinkirke-08

Av andre severdigheter finner vi 12 små apostelfigurer i tre, antagelig fra 1600-tallet, men overrakt kirken som gave i 1988, og gravstøtten i sandstein fra 1100-tallet som ble funnet på området under restaurering.

berg-stein-apostler

Den store tavlen som henger på kirkens østre vegg er gitt av Dorthe Christensdatter tidlig på 1600-tallet. Nederste del av maleriet viser henne, hennes tre ektemenn og barn. Historien forteller at Dorthe fikk tillatelse av kongen til å sitte med gården så lenge hun var gift, derfor er de tre menn forevighet på maleriet. Det merkelige er at to av dem er malt (i tillegg til henne selv) med bare halve ansikter, og den tredje uten ansikt i det hele tatt. To av barna hennes har antagelig vært dødfødte eller dødd tidlig, for de to i reiv er også uten ansikter. Tre av barna er litt større og har som de voksne, fått initialene sine med.

berg-stein-tavle

Teksten på tavlen sier dette:
«Denne tavle er bekosted af ærlig og gudfryktige qvinde Dorthe ChristensDatter paa Eidsteen til efterminde af hende og hendes husbonde som var Hans Marchusen som døde I opstol og blev samme stads begraven I kirken Anno 1590 Hans Foed som Gud kaldet Anno 1597. Salig Bertel Andersen som er hensoven udi herren Anno 1601. Og begge ligger her begraven ved Berg Kirke.»

berg-stein-tavle-utsnitt1

I dag brukes kirken mest til bryllup, men en og annen gudstjeneste holdes her fremdeles.
En stor takk til Magnar for hans tid, velvillighet og kunnskap.

Bildegalleri:

Berg arbeidskirke

 

bergarbeidskirke-06

Etter at Berg trekirke ble utredet med tanke på restaurering, og det nødvendige beløpet for istandsetting ble høyere enn antatt, begynte Berg menighet for alvor å tenke på en ny kirke i 1982. Den nye kirken er derfor et etterlengtet ”barn” i Brunlanes. Kirken ble planlagt og byggingen vedtatt i Brunlanes kommunestyre. I 1988 gikk som kjent Brunlanes kommune innunder den nye storkommunen Larvik, og nå ble den planlagte kirken lagt på is. Først i 1998 ble det på nytt gitt klarsignal for bygging av den nye Berg kirke, på Søndersrød, midt i menighetens smørøye.

bergarbeidskirke-01

Menigheten engasjerte et arkitektkontor i Oslo, og fikk satt på papiret alle sine drømmer for en bruksvennlig kirke. Nå ble det satt i gang et enormt og utrettelig dugnadsprosjekt for å få kirken reist, etter at det ble klart at Larvik kommune bare ville gå inn med en tredjedel av kostnadene. Det ble utført utallig dugnadstimer og en storstilt innsamling av økonomiske midler, og særlig har loppemarkedene gitt klingende mynt i byggekassa. På alle måter kan Berg kirke med rette kalles arbeidskirke! I januar 2007 var kirken klar til innvielse, som eneste norske kirke det året. Biskop Laila Riksaasen gjorde innvielsen med forpreken av sogneprest Audun Haga, og rundt 700 mennesker fikk overvære seremonien i det utradisjonelle kirkebygget.

bergarbeidskirke-03

De rundt 600 frittstående stolene er laget i bjørk og med mørkt grå seter. Interiøret ellers er holdt i bjørk og polert larvikitt, med grå fliser på gulvene. Det gir et rent og luftig inntrykk.

bergarbeidskirke-10

Det høye taket har synlige bjelker, og skrår opp mot midten der takflatene møtes i en glasspyramide, som gir kirken et særegent lys.

bergarbeidskirke-08

Bak alteret er det små utspring med plass til telys, og det er et eiendommelig og høytidelig syn med alle tent. Høye vinduer slipper også inn lys på hver side av det avrundede alterpartiet, samt midt på.

bergarbeidskirke-13

Utvendig er kirken dekket av rød murstein, den har grønne listverk og dører.

berg-arbeid-foaje

Berg menighet ønsket en moderne kirke, både utvendig og innvendig. En kirke som kunne fungere som en sentral møteplass for unge og gamle. En kirke som i tillegg til å være et bygg hvor man kan søke Gud, også kunne åpnes for konserter, korøvelser, trening, speideren og interessante temakvelder. Slik har det heldigvis blitt. Arbeidskirken er en travelt opptatt kirke, med sterk kontrast til gamle Berg trekirke, som nå står litt ensom igjen på Berg.

Bildegalleri: