Byggherren var ingen ringere enn isbreen som da dekte Norge. For 18-20 000 år siden lå det et 1 kilometer tykt islag over ytre Oslofjord. 7000 Ãr senere hadde den smeltet litt, og da lå isfronten omtrent her i Brunlanes. Les mer her…
Husk å ta en tur innom geoparkens utstilling på Mølen
.
.
.
Visste du at Nevlunghavn har en av de hundre
telefonkioskene av typen «Riks» som finnes i Norge?
I 1932 ble det utlyst en konkurranse for å
få laget en standardisert og billig telefonkiosk. 1000 kroner pr telefonboks
var maksbeløpet, og den skulle være lett å montere, samt solid. Kanskje ikke
rare kriteriene de satte, men samtidig garantert en utfordring på den tiden. 93
ivrige konstruktører meldte sin interesse, men kun èn dro av sted med seier, og
det var Georg Fredrik Fasting. Man må vel si at han lykkes med både kvalitet,
enkelhet og funksjonalitet, den godeste Georg, som har gitt de aller fleste av
oss et forhold til denne røde boksen med telefon i.
I 2007 ble det inngått en avtale med
Telenor, som er eier av telefonboksene, og Riksantikvaren om verning av 100
«Riks»-bokser av den gang 420 gjenlevende bokser. Totalt har det
blitt produsert mer enn 9000 telefonbokser av denne typen. I 1970 og 80-åra var det faktisk over 6000
fungerende utgaver som garantert veldig mange har observert vært plassert
«over alt». Ikke mange bygder, brygger eller byer som ikke har hatt
en av disse lett tilgjengelig.
Så fremdeles kan man ringe «Riks» hundre steder i Norge – og en av dem er i kystperlen Nevlunghavn.
Hedrum kirke er fra middelalderen og oppført i stein i 1100. Den innehar 260 sitteplasser og har rektangulært skip, kvadratisk kor og apside. I følge historien kan det ha stått en trekirke i Hedrum allerede i 1060, men ingen ting kan sies med sikkerhet. I Borgarting kristenrett som ble skrevet i omkring 1080, er Hedrum kirke nevnt. Den var da en av seks fylkeskirker i området rundt Oslofjorden.
Hedrum kirke inneholder også mye verdifullt og spennende inventar – Jernskjeggslekten var kirkens mektige beskyttere fra 1550 til ca 1616 og en del av kirkens rike inventar stammer fra den tid. En korsfestelsesgruppe i tre, en Mariafigur fra 1300-tallet og en kirkeklokke fra 1100-tallet er kirkens eldste inventar. Kirken har også mange gamle gravsteiner i selve kirkegulvet.
I 2010 feiret kirken 950 år.
Hedrum har også et gravfelt fra jernalderen som ligger rett på nedsiden av kirken, ned mot Lågen. Feltet har ca 30 gravminner, og er et av de største i Larviksdistriktet.
Brunsneglen, også godt kjent som mordersneglen og Iberiaskogsnegle, formerer seg i rakettfart her i Norge på grunn av vårt fuktige klima og mangel på fiender i naturen, som den har i mange andre land. Sneglen forflytter seg og opptrer gjerne i store grupper, og en hageflekk er rensket på et blunk. Det er i hager med enten grevling eller pinnsvin langt mindre forekomster av denne sneglen, så har du et pinnsvin i nabolaget så spiser den som regel opp brunsneglen mens de enda er små og ikke har rukket å gjøre så mye skade.
Sneglen kan bli helt opp til 15 cm lang og er som oftest i den brunfargen som sneglen på bildet viser.
Brunsneglen foretrekker fuktige steder med skygge og er mest aktiv på sene kvelder og i nattetimene når luftfuktigheten er størst, på dagtid legger den seg i tett vegetasjon eller under steiner. Skulle været bli varmt og tørt over lenger tid lukker den kappehulen (hullet på siden) på denne måten bevarer den fuktigheten i kroppen langt lenger. Brunsneglen legger egg i grupper av 10-30 egg, eggene klekkes etter en til to uker.
På grunn av små variasjoner av banen rundt Jorden kan vi bare se omtrent 59 % av månen. Så månen har faktisk en side vi ikke kan se her fra Jordens overflate. Det har vært mang en diskusjon og årlange forskninger på hvordan månen egentlig ble til, men det som imidlertid nå i vår tid ser ut til å stemme ”best” ut fra dagens forskningsresultater, er at to planeter kolliderte i solsystemet for ca fire og en halv milliard år siden. Den ene menes å være Jorden, og den andre ble da til månen. Visstnok skal det da i smellet ha vært starten på Jordens opprinnelse – Jorden sprutet ut mengder med flytende masse som på grunn av gravitasjonskraften skal ha samlet seg i bane rundt Jorden og dannet månen over tid. Avstanden fra Jordens overflate og opp til månen er ca 38 4000 kilometer. Så om oldtidens meninger om at månen døde hver natt, eller at solen jaget månen bort, vites ikke med sikkerhet, men det er store antagelser om at dette er feil. Steinprøver som ble hentet fra Apolloferdene i 1969 – 72 viser at månen har mange likhetstrekk i den kjemiske sammensettningen som Jorden, så hvem vet, kanskje er månen en del av Jordens «avfall».
Måneformørkelser forårsakes av at Jordens skygge treffer månen. På grunn av at Jorden og Jordens skygge er langt større enn månen, varer måneformørkelsen lenge, gjerne opp mot fire timer. Den neste måneformørkelsen er 21. desember 2010.
Bunkere er militære forsvarsstillinger eller tilfluktsrom av stein eller betong. De første bunkerne i Europa antas å ha kommet under krigen mellom Tyskland og Frankrike i 1870. Bunkerne eller tilfluktsrommene er bygget for beskyttelse under krigen, både for sivile og for styrkene i krigen, da spesielt under bombeangrep. I moderne tid er tilfluktsrommene utstyrt med filter og skjerming som også beskytter mot atomvåpen. Det oppbevares mat, medisiner og annet nødvendig utstyr der slik at man kan være der over lenger tid til eventuelle farer er over. De gamle fjellbunkerne var ikke utstyrt med slikt utstyr, her gjaldt det bare å komme seg i sikkerhet og med det aller nødvendigste utstyret som man rakk å få med seg når flyalarmen gikk.
I forsvarsverk som her ute i Brunlanes finnes det fremdeles rester etter skyttergraver, små huler og lange ganger ute på svabergene. Gangene, eller tilførselslinjene som de heter, er laget for å frakte militært utstyr som ammunisjon og alt annet som kunne være nødvendig for underhold av soldatene på de enkelte steder.
Hummerbakkfjorden:
Langestrand:
Oddane:
Gurvika:
Mølen:
Fra Norge kjennes et stort antall nausttufter fra Jæren og nordover. Denne tuften ved Hummerbakkfjorden er imidlertid foreløpig den eneste av sitt slag langs kysten av Øst-Norge. Mange naust på vestlandet antas å være eldre enn vikingtid, og har blitt tolket som spor av en politikk med hensikt om å samle større områder gjennom å etablere leidangslignende flåtestyrker.
Nausttuften her ved Hummerbakken ble gjenstand for en undersøkelse september 1991. Men funnene som ble gjort kunne ikke gi noen svar om dateringer. Antagelsene om at tuften er fra vikingtid baseres på nivåforskjellen mellom tuften og havets nivå.
Her ligger tuften et stykke inn fra land ettersom landhevingen har medført en strandforsyvning. Tuftens innvendige mål er ca 20 meter og kan altså ha rommet et fartøy noe mindre enn Oseberg- og Gokstadskipene, som begge har en lengde på ca 23 meter.
Tekst: Fra oppslagstavle på stedet
Bygdeborger er gamle forsvarsverk og evakueringssteder, plassert på fjelltopper med utsikt over bygdene. Man går ut fra at de er bygget i eldre jernalder, så tidlig som i romertiden (år 50-400 e.Kr.) og i folkevandringstiden (år 400-600 e.Kr.). På denne tiden var Brunlanes et viktig knutepunkt når det gjaldt handel med provinsene langs Rhinen i Mellom-Europa. Da befolkningen i Europa begynte å forflytte seg innen Romerrikets grenser i stor skala, fulgte urolighetene med oppover til vårt distrikt. Det var konflikter og stridigheter om land og gods. Innbyggerne i Brunlanes må ha hatt et behov for trygge tilfluktssteder, og depoter til oppbevaring av verdigjenstander og forråd av nødvendigheter. På toppen av nøye utvalgte åser, hadde de full kontroll over fiender som forsøkte seg på innrykk i bygda, det være seg både ”fra lands og fra vanns”.
Det var ikke alle åser som var velegnet for bygdeborg-bygging, og det antas å ha vært flere kriterier for utvelgelse: Åsen måtte ligge på et sted hvor det ga god utsikt mot landevei og/eller vannvei. Den måtte være uinntakelig fra nærmest alle kanter, unntatt der hvor bygdefolket selv kunne komme seg greit opp med folk, husdyr og proviant. Det måtte være forholdsvis enkelt å få båret opp steiner og andre materialer til borgen. I tillegg burde det være et vannreservoar til folk og fe på toppen, og man kan ane at det måtte være en fordel med utsyn til nærliggende varder som ble satt i flammer som varsel ved fiendeinnrykk.
Vi vet ikke eksakt hvordan bygdeborgene opprinnelig så ut, men en del kan vi likevel tenke oss til etter de funn som er gjort. Ettersom borgene stort sett hadde bare èn eller noen få mulige veier opp, ble disse ble sperret av med stokker og/eller stein da bygdefolket hadde kommet seg vel innenfor. Det er funnet rester etter forsvarsverkene – enkelte steder forholdsvis hele ”steingjerder”, mens andre steder bare nedrast stein. Noen bygdeborger har vært store med flere murer innenfor hverandre, men dette ser ikke ut til å ha vært tilfelle med borgene i Brunlanes. Man antar det har vært bygget stående palisader av trestokker oppå murene for ekstra sikring, noen også med vakttårn, men dette er forlengst borte. Noen steder har det sikkert også vært satt i brann av angripere. Der palisadene var enklere, antas det å ha stått spisse stokker ut fra muren, slik at angriperne ble hindret i å komme for nær, særlig på hest.
Tegning av Karl-Iwar Karlson
Da innbyggerne rømte opp på bygdeborgene, må de ha forutsett at fienden kunne ”vente dem ut” nedenfor murene. Antagelig var det derfor man brakte med seg husdyr, slik at man hadde proviant ved en eventuell utmattelsesteknikk fra inntrengernes side, men også for å beskytte seg mot berøvelse av livsgrunnlag. Vannreservoarene må derfor ha blitt brukt både av mennesker og dyr. Der man fremdeles kan se spor etter disse, er det som regel bare myrhull eller en fordypning i grunnen. I de borgene hvor innbyggerne har oppholdt seg over lengre tid, må det ha vært husly for mange. Enkelte steder er det funnet leirkar, dyrebein, kull og jernfragmenter, noe som støtter opp under teorien om at det kan ha vært aktivitet over tid oppe i borgene.
Under angrep og for å kunne nedkjempe fiender på vei opp mot borgen, er det trolig at bygdeborgfolket hadde kastesteiner på innsiden av murene. Ellers var pil og bue det mest anvendte forsvarsutstyret i folkevandringstiden. Da vi vet at flere bygdeborger har ligget med utsyn til hverandre, kan vi kanskje også tro at de hadde varder som ble tent for å signalisere etter hjelp.
Enkelte bygdeborger har fått navn som for eksempel ”Røverborgen”, noe som tyder på at landeveisfanter og samfunnets utskudd tok borgene i bruk som skjulesteder ettersom årene skred fram. I Norge er det så lang oppdaget nærmere 400 bygdeborger, i Brunlanes er bare 3 registrerte, men antallet kommer sikkert til å stige etter hvert som flere blir oppmerksomme på hva de kan se etter for å finne tegn etter de gamle forsvarsverkene og utsiktspostene.
Haugeneåsen har antagelig hatt det største forsvarsanlegget i Brunlanes, og man kan finne stein på store områder, blant annet på åsens sørøstlige parti. På Løkås ved Austein vil du finne runde, mosegrodde steinvoller på nordsiden av åsen. Mindre enn èn kilometer fra Løkås ligger Korpås, og her finner vi også et registrert forsvarsverk i form av nedrast stein på nordøst-siden. Enkelte mener at også Brattås har tegn etter bygdeborg, men foreløpig er det bare registrert gravminner her.
Vi kan ikke skrive om Brunlanes uten å lage en artikkel om Raet, det er jo dette som gjør distriktet så unikt som det er. Det kalles Vestfoldraet eller bare Raet, den sammenhengende moreneryggen som går gjennom hele Vestfold, fra Horten og helt ut til rullesteinene på Mølen. Her dukker morenen under vann, og kommer opp igjen omtrent 17 kilometer borte, og utgjør da Jomfruland.
Dette var den korte versjonen – den som ønsker å få litt mer inngående kunnskap kan lese videre.
Dannelsen av Raet
Vestfoldraet er en del av det såkalte ”Oslofeltet”, et geologisk belte som strekker fra Langesund til Mjøs-traktene i nord-østlig-retning. I øst avgrenses det av Oslofjorden, og i vest av linjen Langesundsfjorden, Kongsberg, Randsfjorden. For 250 millioner år siden var det mye vulkansk aktivitet her, og det kanskje mest solgte beviset på det her i distriktet er den ettertraktede fasadesteinen Larvikitt, som da, forståelig nok, er av vulkansk opprinnelse. Men jordskorpebevegelsene fortsatte og fjellgrunnen sprakk opp. Dette resulterte i det småkollete terrenget i ytre Vestfold, der løsmassene mangler, og noen større dalformer som for eksempel Farris og Larviksfjorden.
Nå tok naturen seg en pustepause på sånn omtrentlig 200 millioner år, før ting igjen begynte å skje for cirka 2 millioner år siden – selve oppbyggelsen av Raet!
Byggherren var ingen ringere enn isbreen som da dekte Norge. For 18-20 000 år siden lå det et 1 kilometer tykt islag over ytre Oslofjord. 7000 år senere hadde den smeltet litt, og da lå isfronten omtrent her i Brunlanes, som den gangen lå godt under havoverflaten. Klimaet varierte og for 11 000 år siden ble det kaldere igjen, noe som førte til at isfronten stoppet tilbaketrekkingen mot nord, og i de neste 7-800 årene rykket isbreen fram og tilbake flere ganger på grunn av klimavariasjonene. Som en av anleggsmaskinene til Ekvall, skjøv breen morenemasse foran seg, og dette ble en endemorene. På grunn av isens trykk på jordskorpa, ble landet presset ned så havet strakk seg lenger innover. Brunlanes lå faktisk 155 meter under havoverflaten! Der isen med alle sine underliggende steiner gled over fjellknausene, laget den avtrykk i form av skuringsstriper. Typiske overflateformer er for eksempel ”hvalskrottfjell” eller ”rundsva”, som vi kan finne gode eksempler på i nærheten av Raugland. Her finner vi blant annet også jettegryter og sigdformede relieffer.
Det meste av den store endemorenen som er opprinnelsen til Raet, ble derfor laget langt under havets overflate, da isfronten nådde ut i havet. Nå skjedde ting i litt raskere tempo (nåvel, i geologisk tidsregning i hvert fall). Den tykke isbreen smeltet bort og trykket minket på jordskorpa. Dette resulterte i at landet begynte å heve seg, og den gamle strandlinjen ble liggende høyere enn havnivået. Faktisk har undersøkelser vist at strandsonen flyttet seg 55 meter vertikalt de første 600 årene etter at isen var borte.
For å ta Solum som et eksempel, vet forskerne at strandsonen er mellom 8430 og 9000 år gammel, og at den sto 62 meter over dagens nivå.
Etter hvert som landet steg opp av havet, ble terrenget formet av bølgene. Ra-ryggen har blitt avrundet mye, og kanskje spesielt framsiden mot Skagerrak. Hovedryggen besto egentlig av 1-5 smårygger, men disse er nærmest avflatet gjennom hele Vestfold. Ved Foksrød kan vi derimot se flere smårygger tydelig i bøkeskogen. Da de høyeste partiene av Raet stakk opp, begynte havet å flytte på morenematerialet, enkelte steder mer effektivt enn andre, og noen steder ligger nå bare store flyttblokker og stein igjen (for eksempel Høysteinane på Veldre), alt av grus og sand ble ført langt bort. Dette finmaterialet har vi nå som morenejord på de flate jordene i Brunlanes. Faktisk er det funnet flyttblokker av Larvikitt så langt borte som i England.
Geografisk beliggenhet og fordeling
Ved Mølen er Raet det delt opp i 6-7 mindre rygger. Disse er tydelig atskilt av blant annet oppdyrkede arealer. Videre innover i Brunlanes er det 2 eller 3-delt, og det følger nesten Rv 302 (Brunlanesveien) til sørenden av Hallevannet. Herfra går Raet over Salsås til Høysteinane. På denne strekningen demmes flere små tjern opp (Ulfsbaktjønn, Melautjønn og Steinsholttjønna). Ulfsbaktjønn er det høyestliggende vannet med 135 meter over havet. Og på Salsås er Raet på sitt høyeste, 230 meter over havoverflaten. Farriselva bryter gjennom Raet, men moreneryggen trer tydelig fram igjen i Bøkeskogen. Mellom Bøkeskogen og Bommestad er formene utydelige, moreneavsetningene dekker hele Nanset og deler av Byskogen, så her blir formene utydeligere igjen.
Oppbyggelsen av Raet må ha vært en nokså geologisk «dramatisk» tid for Brunlanes, og man kan bli rent andektig av å trå disse stedene hvor isen la grunnlaget for hele vårt distrikt.
For de som er interessert i ytterligere fakta om hele Raet, anbefales rapporten om Vestfoldraet fra 1978, skrevet av Sigrid Stokke.
Klima former natur, folk og levevilkår – over hele planeten. Også i Brunlanes har klimaet variert mye over tid (Vestfoldraet), og vi kan vel trygt slå fast at det gunstige kystklimaet er en av årsakene til at det er funnet spor etter bosettinger fra steinalderen ved Pauler (12.000-11000 år f.Kr.). De varme og fuktige somrene her ute, ga rike muligheter for jakt og fiske, og skogen ga både beskyttelse og materiale til båtbygging og redskaper.
Det skulle gå enda et par tusen år før kunnskap om korndyrking og husdyravl kom til våre trakter. Klimaet som da var varmere og tørrere enn i dag, ga greie vilkår for de første ’bøndene’ på Neset, men da som nå var det nærmest ikke mulig å livnære seg bare av dette. De måtte være både bønder og jegere for å skaffe nok mat til seg og sine, på grunn av manglende kunnskap om godt jordbruk. I bronsealderen ble bare den beste og mest næringsrike jorda brukt til åker, noe som førte til at det ble et oppstykket jordbruk med mange små åkerlapper.
I jernalderen forverret klimaet seg og de lyse eikeblandingsskogene ble fortrengt av blant annet bøk. Rundt 500 år f.Kr. ble det også en ekspansasjon av gran, men det antas at mye av den ble fjernet på grunn av granas flatrotsystem som stjeler næring til og med i det øvre jordlaget, og kan som ødelegge for plantelivet generelt.
Da gårder og åkere ble liggende øde etter svartedauen, ble det gode vekstvilkår for bjørk og osp, og etter hvert også gran og bøk i engene. Mange av gårdene ble liggende lenge øde, og det tok lang tid før all dyrkbar jord var i bruk igjen. I dag er Brunlanes jordbruksdistriktet framfor noen, med mange tusen års tradisjon.
I middelalderen ble det for alvor oppdaget hvordan de kunne få lønnsomhet ut av trærne i Brunlanes. Det ble hogget enorme mengder tømmer på Raet, og mye av dette ble eksportert til England, Danmark og kontinentet for øvrig. Da det begynte å bli lite skog her, fortsatte hogsten oppover i Kjose. I 1560 kom det faktisk påbud om å stoppe hogsten, i 1690 totalforbud mot hugging av eik, og i 1724 mot hogging av bøk. Noe senere ble totalforbudet opphevet mot at det ble plantet nye trær. En periode bestod altså skogene her i søndre Vestfold av en nokså glissen ungskog, og for å beskytte de unge og sårbare trærne, ble det påbudt å bygge steingjerder. Ja, faktisk ble det utdelt en pris til dem som la opp flest lengdemeter.
Etter hvert som industrialiseringen har gått framover, har både naturen og jordbruket forandret og fornyet seg. Blant annet i form av flere sammenhengende jorder hvor det før var skog eller beiteområder, kunstgjødsling og kjemiske midler. Skogene har måttet vike plass også for veier, bebyggelse og utviklingen ellers, men fremdeles kan vi finne store, nærmest katedralske, skogsområder. Blant annet har vi en stor furuskog ved Søndersrød og bøkeskogen på toppen av Raet.
Men til tross for den industrielle utviklingen har Brunlanes en helt spesiell natur med en artsrik flora. Faktisk har grove overslag talt mellom 500 og 600 plantearter her ute! De lange og varme somrene og de milde og snøfattige vintrene, kombinert med den gunstige nedbørsmengden, har gjort at flere varmekjære arter vi ikke finner mange andre steder i landet, har fått utbredelse her. Den næringsrike jordbunnen på Raet og Mølens tørre og barske natur, gir også muligheter for rik vekst. I tillegg kommer de sjeldne artene som innførselen av korn til jordbruket og tømming av ballastvann i havnene førte med seg.
I dag kan vi finne spisslønn, hassel, gråor, svartor, bøk, ask, eik, lind og alm i skogene våre. Alle disse regnes som edle løvtrær. Disse løvskogene vokser i varme, næringsrike sydskråninger og er sjelden store i omfang. Av undervegetasjon her finner vi gjerne de vakre blåveis- og hvitveis-teppene om våren, enkelte orkideer og flere gresstyper. I barskogene er det som regel ikke all verden å finne av spesiell undervegetasjon, men det kan nevnes at barlind faktisk er funnet her. På Raet er det også registrert den fredede planten misteltein, som er en svært varmekjær plante.
Det største antallet arter finner vi likevel på bakker og knauser, i skogkanter og i bekkefarer, lett gjenkjennelige er for eksempel stemorsblomst og den fargesterke blodstorknebb. Når det gjelder såkalte ugressplanter er det mange av disse artene som har gått kraftig tilbake, mest skyldes dette jordbrukets bruk av ugressmidler. Floghavre og gullkrage har i årevis vært plagsomme innslag i bøndenes åkere, men finnes ikke lenger i utbredt antall. Enkelte steder kan man fremdeles finne en og annen valmue og kornblomst.
I strandmiljøene finner vi mange typer gress og siv, og spesielt på Mølen er det store forekomster av strandkål og slåpetorn. Den helt spesielle naturen her ute kan fortelle oss mye om hvordan klimaet påvirker og former naturen – fra de laveste og mest hardføre plantene i ytterkant mot havet, til de større trærne litt innover i området som ligger mer beskyttet mot vinden og saltvannet. Noe som skaper et riktig eldorado for de tusenvis av trekkfugler som raster her om våren. Våtmarksområdene (for eksempel i Kjose) er groplass for utallige gressarter og hekkeplass for mange fugler.
Ved Bakkanetjern har vi den eneste ”bærlyngblandingsskogen” i distriktet. Gran og furu er de treslagene som dominerer i slik skog, som representerer en overgang mellom de typiske furuskogene og de typiske granskogene. I undervegetasjonen finner vi både skinntryte, tyttebær og blåbær.
Det spesielle klimaet kombinert med Raet, har skapt helt spesielle vekstvilkår for plantelivet i Brunlanes, og heldigvis er store områder allerede vernet slik at de neste generasjonene også kan få ta del i denne vakre naturen. Dersom vi evner å ta vare på den, vel og merke…
Dåhjorten er ikke en hjort du møter i den frie natur i Norge, den er importert til landet og er stort sett bare å finne i natur- og dyreparker. Dåhjorten har rødbrun pels med hvite flekker langs siden og på ryggen. Fargen varierer noe i styrke etter årstiden, og mange av dem har en sort hårstripe langs ryggen og opp i nakken, denne forekommer også i helt lyse farger. Hind eller kolle er kallenavnet på dåhjorthunnen, og hannen går under navnet dåbukk. Dåhjorthunnen er fullvoksen i en alder av tre år og hannen ca fem år, og de veier da alt fra 40 til i overkant av 100 kilo. De går drektige i ca åtte måneder og sjelden får de mer enn en kalv.
Hannen får sine horn i ettårs alderen, dog uten forgreninger, bare helt rette horn. Disse feller han rundt mai måned året etter, og kort tid etter det starter veksten av nye flotte horn som denne gangen får forgreninger, og er ferdig hardnet og utvokst i september.
Dåhjorten livnærer seg i hovedsak av gress og løvblader om sommeren, og på vinteren går den over til nøtter og bark. Den beiter tidlig om morgenen og sent om ettermiddagen. Etter at maten er inntatt går de inn i tettere skog. Dåhjorten er ganske sky og er ikke lett å komme innpå, de beiter i flokk og er nokså regelmessige i sine beiteturer morgen som kveld.
I Brunlanes finner vi disse flotte dyrene i parken til Treschow.
Rosenfinkens karakteristiske plystrende sang er som musikk i ørene. Den er på størrelse med spurven, og rødfargen er hannens prakt. Rødfargen varierer litt i fargestyrke og mengde alt etter alder og årstid som for de fleste andre fuglearter. Noen av dem har rødfarge kun på hodet, mens andre har nedover brystet også. Rosenfinken holder seg på østlandsområdet og ble først på 70-tallet observert for første gang i Norge. Bladlus, knopper og mindre insekter er livretten deres, men den tar gjerne et eple og noen druer hvis man byr dem på det. De legger 4 til 6 egg og ruger i ca 13 dager. Ungene forlater redet og er flygeklare etter ca 14 dager.
