Cumulonimbus

Cumulonimbus (Cb), dette er bygeskyer som kan strekke seg 12 000 meter rett til vers. I ytterst spesielle forhold kan de nå helt opp til 20 000 meters høyde og komme inn i stratosfæren. Skyen inneholder vanndråper i lave høyder, mens den øverste består av iskrystaller. Dette er en skytype som skaper vind, regn, lyn og torden og på det mest ekstreme kan den utvikle tornadoer også. Finnes over hele verden med unntak av arktiske strøk. Det er tre faktorer som må til for at denne skytypen skal etableres; høy fuktighet, varm og turbulent luft, og en energikilde til å løfte lufta raskt opp.

Kan oppstå på varme sommerdager med mye fuktighet eller over fjell der lufta blir presset oppover. På våren og sommeren oppstår denne skyen vanligvis på ettermiddagen på grunn av jordoverflatens oppvarming.

 

 

 

 

Cumulus

Cumulus (Cu), bygeskyer eller haugskyer som ofte blir brukt som navn på denne skytypen, ser ut som hvite bomullsdotter, eller blomkål, og er stort sett enkeltstående tett skyer med skarpe konturer og skyggelagt underside. De finnes stort sett over hele verden med unntak av over Antarktis, dette på grunn av den kalde værtypen og overflate-temperaturen man finner der. Skyene dannes på grunn av rask oppstigende luftstrøm og gir ikke fra seg nedbør. Faktisk kalles de minste av disse skyene for godværsskyer, og har navnet Cumulus humilis. Oppstår fra 500-1500 meters høyde.

 

 

 

 

 

 

Nimbostratus

Nimbostratus eller nedbørskylag som dette kalles. Skyene danner et mørkegrått skylag og gir oftest langvarig nedbør og er en nedbørsky enten i form av regn eller snø, som hører til gruppen Stratus. Skyen dannes stort sett under 2500 meter og er heldekkende for solen med sin tykkelse på opp til 3000 meter. Skylaget kan strekke seg over store horisontale områder. Inneholder både vanndråper og iskrystaller.

 

 

 

 

 

 

 

Stratocumulus

Stratocumulus (Sc), bukleskyer, er mørke skyer med skyggelegging og er blant de mest vanlige skyene over hele verden. Stratocumulus tilhører den lave skytypen og blir til i høyder fra 600-2000 meter, og består av skydotter i flak eller valker. Oftest er de flate på undersiden, men har mer ujevn overflate og kan strekke seg over flere hundre kvadratkilometer. De består hovedsakelig av vann, men kan ved lave temperaturer inneholde iskrystaller og snø. Dette skylaget kan utvikle seg til flere skytyper i løpet av dagen og har de ikke utviklet seg innen 15-16.00 tiden når bakketemperaturen er høyest, pleier skyene å løse seg opp slik at himmelen er skyfri om kvelden.

Skytypen gir fra seg lite nedbør, men er de tykke nok kan de slippe ned litt lett regn, dusk og yr, samt litt snø hvis temperaturen er lav nok for den type nedbør. Men skyene er mest sett i forbindelse med oppbygging til dårligere vær, eller i etterkant av dårlig vær.

 

 

 

 

 

Stratus

Stratus (St), eller tåkeskyer, er et lavt skylag som er forholdsvis tett og jevn i utførelsen. Den kan dannes veldig nært bakken, faktisk så nært som et par meter fra bakken og opp til 2500 meter. Fargen varierer fra hvit til grå, og tykkelsen varierer stort sett fra et par meter og opp til 500 meter, mens horisontalt kan den strekke seg uendelig langt. Stratus kan gi fra seg lett yr eller regn, eller lett snø hvis gradene tillater det. Tåken gir meget sjeldent haloer med mindre det er iskrystaller i skyen.

Når tåken blir varmet opp av solen og starter oppstigningen, dannes noe som kalles tåkestratus.

 

 

 

 

 

 

 

Månen – Luna

På grunn av små variasjoner av banen rundt Jorden kan vi bare se omtrent 59 % av månen. Så månen har faktisk en side vi ikke kan se her fra Jordens overflate. Det har vært mang en diskusjon og årlange forskninger på hvordan månen egentlig ble til, men det som imidlertid nå i vår tid ser ut til å stemme ”best” ut fra dagens forskningsresultater, er at to planeter kolliderte i solsystemet for ca fire og en halv milliard år siden. Den ene menes å være Jorden, og den andre ble da til månen. Visstnok skal det da i smellet ha vært starten på Jordens opprinnelse – Jorden sprutet ut mengder med flytende masse som på grunn av gravitasjonskraften skal ha samlet seg i bane rundt Jorden og dannet månen over tid. Avstanden fra Jordens overflate og opp til månen er ca 38 4000 kilometer. Så om oldtidens meninger om at månen døde hver natt, eller at solen jaget månen bort, vites ikke med sikkerhet, men det er store antagelser om at dette er feil. Steinprøver som ble hentet fra Apolloferdene i 1969 – 72 viser at månen har mange likhetstrekk i den kjemiske sammensettningen som Jorden, så hvem vet, kanskje er månen en del av Jordens «avfall».

Måneformørkelser forårsakes av at Jordens skygge treffer månen. På grunn av at Jorden og Jordens skygge er langt større enn månen, varer måneformørkelsen lenge, gjerne opp mot fire timer. Den neste måneformørkelsen er 21. desember 2010.

 

 

 

 

 

Filterskyer

Når skyene befinner seg i «riktig vinkel» i forhold til en solnedgang eller en soloppgang så kan det forekomme at du ser det som kalles krepsestråler på himmelen.

 

 

 

 

Solsøyle

Dette er et optisk bedrag som kalles solsøyle. Det skyldes refleksjoner av solstråler fra iskrystaller på vei ned mot bakken gjennom atmosfæren. Krystallene oppstår i Cirrusskyer og iståke som driver nært og ned mot bakken, og oppstår rett etter solnedgang. Fenomenet kan vare opp til 60 minutter før det forsvinner.

 

 

 

 

 

 

Halo og bisol

Iskrystaller i bevegelse virker som prismer og er grunnen til at vi får se optiske fenomener som bisoler og haloer på himmelen. Krystallenes tilfeldige orientering og solens skinn danner halo, og på bestemte plasser på haloen vil det danne seg bisoler, de ser vi som sterkt belyste områder til høyre og venstre i vanntrett posisjon for solen. Haloer har fra gammelt av blitt brukt som værtegn, og det viser seg faktisk at i etterkant av en halo så kommer det veldig ofte regn. Det er ikke garantert nedbør, men i stor prosentandel av tilfellene stemmer dette. 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lysende nattskyer

Lysende nattskyer dannes på ca 80 000 meters høyde, lokalisert i mesosfæren. Det betyr at lysende nattskyer befinner seg høyt over alle andre skyer, og det hevdes og menes så mangt om årsaken til disse skyenes dannelse. Det menes blant annet at disse skyene dannes av forurensning etter vulkanutbrudd eller annen forurensning i atmosfæren, og noen mener at skyene trolig skyldes kondensasjoner på støvpartikler. Vanlige skyer blir mørke om natten, men de lysende nattskyene lyses opp av solen på grunn av deres enorme høyde. Skyene er bare observert og fortalt om i nyere tid så dette kan også være menneskeskapt forurensning, uten at man klarer å se mekanismen i hendelsen. For at de skal oppstå må solen stå 6-16 grader under horisonten, og Norge er et av landene hvor dette best kan observeres. Skyene beveger seg meget sakte og ses bare i klarvær, og fenomenet er klarest i juli.

 

 NLC  – Noctilucent clouds

 

 

 

 

Hvorfor har vi blå himmel?

Sollyset består av lys med forskjellige bølgelengder, eller farger, som vi ser det som. Regnbuen er et godt eksempel på fargespekteret i sollyset, det blå lyset har kortest bølgelengde og det rød har lengst bølgelengde. Når solen skinner gjennom vår atmosfære, blir sollys spredt av partikler som er i atmosfæren, og siden blåfargen har kortest bølgelenge blir det blå lyset spredt aller mest, som igjen vi ser som blå himmel. Uten atmosfæren ville himmelen vår sett sort ut!

 

 

 

 

 

 

Fargede skyer

De fleste har en eller annen gang sett en solnedgang eller soloppgang med flotte farger og sky-kombinasjoner. På vei gjennom atmosfæren blir noen av lysstrålene brutt, eller spredt av molekyler i lufta, dette gir opphav til blå himmel og spektakulære farger i solnedgangene. Det er solen i kombinasjon med vann og iskrystaller i skyene, som danner dette fenomenet med fargede skyer i forskjellige kombinasjoner og styrker. Ved en solnedgang eller soloppgang har solen opptil 30 ganger så lang lysavstand fra jorden i forhold til midt på dagen, og på vei møter solstrålen på alt fra menneskeskapt forurensning, vulkanutbrudd, aske fra branner og røyk, og forurensning fra ytre rom. Lyset som vi oppfatter som hvitt, er blandet sammen av fargene rødt, oransje, gult, grønt, blått, indigo og fiolett. Hver av fargene har i det synlige spekteret en bestemt bølgelengde, rødt og oransje har lengst bølgelengde, mens fiolett og indigo har de korteste. Ved en solnedgang møter solstrålen langt flere molekyler på grunn av lengre avstand, og sprer enda mer av fiolett, gult og grønt lys. Av denne grunn ses bare det røde og oransje lyset fra bakken, det samme skjer ved soloppgang. Først når solen er over horisonten kan vi se lyset som hvitt.

 

 

 

 

 

 

 

 

Her kan du se fler solnedganger hvis du ønsker!

Perlemorskyer

Perlemorskyene, eller polarstratosfæriske skyer, oppstår når solen befinner seg under horisonten og lyser på iskrystaller i skyene. Ved solnedgang er den mest vanlige tiden på døgnet man kan se disse flotte skyene. Solen brytes i iskrystallene og et flott fargespekter viser seg. Perlemorskyene dannes stort sett i polare områder fra desember til februar når atmosfæren er på sitt kaldeste, i denne tidsperioden er solens posisjon mest gunstig for å lage perlemorskyer. Perlemorskyene er dobbelt så høyt oppe som vanlige skyer og har en høyde på 20 000–30 000 meter.

 

 

 

 

 

 

 

Regnbue

I generasjoner har historien om gullet i enden av regnbuen blitt fortalt, men om dette viser seg å stemme er den dag i dag ikke bekreftet. Indianerne på sin side mente at det var broen mellom liv og død de observerte på himmelen, men sannheten er vel noe enklere, mener forskerne. For en regnbue er en optisk fenomen som oppstår når solen skinner gjennom regndråper i atmosfæren. Veldig ofte kan man se en sterkt lysende regnbue, som blir svakere og svakere før den blir helt borte. Det som avgjør fargestyrken i regnbuen er størrelsen på regndråpene – store regndråper lager klar og tydelig regnbue, mens små dråper lager mindre synlig regnbue. Regnbuen har syv farger: rød, oransje, gul, grønn, blå, indigo og fiolett. I tillegg kan man noen ganger se to ekstra farger som er turkis og lilla. Disse fargene er det vi kaller det synlige spekteret, fargene vi ikke kan se er ultrafiolett, som gjør at vi blir solbrent, og infrarødt. Infrarødt kan man kjenne på huden, ved at det varmer.