Fritzøehus

Fritzøehus er Larviks eneste slott og Norges største privateide bolig, det ble i sin tid tegnet av Jacob Wilhelm Nordan og bygget av Michael Treschow i årene 1863–1865 og det ble utvidet i 1885–1889 og i tidsrommet 1897–1898. Slottet med tilhørende eiendom på ca 1700 mål eies av Mille Marie Treschow.

 

Samlet gulvflate er på 2302 m² og inneholder 75 rom og 21 kjellerrom.

 

 

 Slottet er rikt på utsmykking og spennende arkitektur.

Den ca. 1700 mål store eiendommen er et landskapsvernområde.

 Parken ble anlagt i engelsk stil i 1860-årene.

I parken er det bøkeskog, valnøttgran, slangegran og en kryp-Korea gran med lilla kongler.
Det er frittgående dåhjort og muflon i parken, samt et rikt fugleliv.

 

Inntil parkens nedre del med nydelig utsikt ut mot Larviksfjorden ligger Fritzøe golfbane
og Fritzøe gård som eies av Mille-Maries søster, Scilla Treschow.

 

Adgang til parken får du ved å henvende deg til Treschow Fritzøes hovedkontor.

 

Stavernsodden fyr

Stavernsodden fyr fikk sitt første lyspunkt i 1855,da med en langt mindre lykt enn dagens og det var bare en liten vaktstue der. I 1874 ble det første bygget oppført på øya i forbindelse med fyrdriften, og selve fyrtårnet ble oppmurt. Under krigen ble det oppført ytterligere ett hus, maskinhus og redskapsbod. Fra 1945 til 1960 var det også ni måneder i året en reservebetjent på fyret. Fram til 1945 var fyret enmannsbetjent med tilhørende husstand. I 1960 ble fyret løftet til nye høyder med elektrisitet og fra 1984 ble fyret vært automatisert og ubemannet. En liten nydelig perle i skjærgården rett på utsiden av sommerbyen Stavern.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fyrets nettside finner du her!

 

 

Drikkevannet

Allerede i 1869 kom den første organiserte vannleveringen i Larvik. Det ble da tappet vann fra Kleivervannet, fraktet i rør ned til Farriseidet, så videre ned til Langestrand og derfra til dampskipsbrygga ved Storgata. På disse stedene var det oppført vannposter. Fra starten og fram til rundt 1900 da produksjonen av støpejern på Treschow Fritzøe startet, ble vannet fraktet i trerør.

farris-vannverket-02

Nå viste det seg tidlig at Kleivervannet ikke hadde så høy kvalitet som ønsket og påkrevd av en drikkevannskilde, og ganske tidlig fikk det tilnavnet ”Kleiverakevitt” på grunn av myrsmaken. Dette til tross for at Norges første vannbehandlingsanlegg ble laget nettopp til Kleivervannet. Vannrensingen var så enkel som at vannet ble filtrert gjennom et sandfilter før det ble sendt ut i vannledningsnettet. Smaken var nok ikke like enkel å rense, slik man kan med dagens teknologi.

gopledalvv-gammeltfoto

gopledalvv-gammeltegning1

gopledalvv-gammeltegning2

Langestrand får snart en av vannpostene sine tilbake etter utbyttingen av vann- og kloakkledninger i bydelen. Vannposten blir da å finne i sin opprinnelighet ved Brønngata 6. De eldste rørledningene i støpejern ble fjernet herfra i 2007 i forbindelse med oppgraderingen.

Ulfsbakk ble i 1885 tatt i bruk som drikkevannskilde, og i 1925 ble også Langevann koblet sammen med Ulfsbakk via Langevannstunnelen. Vannpumpene og tunnelen ble driftet av Larvik brannvesen.

ulfsbakk-pumpehus

Farriseidet og noen andre områder rundt Langestrand, hadde vann fra Ulfsbakk fram til 1985/86, før de ble koblet på vannledningen fra Farris. Øvre Langestrand og øvre del av Farriseidet, samt Veldre, får i dag vann som først er innom styrebassenget på toppen av Tvetenebakken, altså 125 m.o.h. Et høydebasseng er under bygging på Ra, som skal være på 3000 m3, slik at også Veldre får bassengvann. Den praktiske forskjellen på bassengvann og vann som går gjennom pumpe, er at vannet ikke blir berørt dersom strømforsyningen blir borte.

vannverket-tvetene

Hovedvannledningen fra Gopledal og ut til Dolvenhøyda vannbasseng fraktes i dag via 500 mm vannrør, som forsyner Tvedalen, Helgeroa, Nevlunghavn og Stavern med vann fra Farris. Totalt finnes det ca 500 kilometer med vannrør i Larvik kommune!

vannbassengdolven

Kjose har siden slutten av 80-tallet hatt egen pumpestasjon på Omsland for øvre del av Kjosebygda, mens nedre del av Kjose får vann fra en pumpestasjon som ligger ved Tyskhusbakken, og har vært driftet siden tidlig på 80-tallet. Før den tid fikk beboerne vann fra egne brønner. Vassvik har fremdeles egne pumper eller brønner, og likeså den delen av Sky som ligger etter Sky skole.

Tvedalen hadde fram til 2003 bare tilgang på brønnvann, men ble så koblet til Farrisvannet.
Allerede fra 1894 hadde Stavern sitt eget lille vannforsyningsnett fra et støpt vannbasseng ved Varden. I 1937 ble dette erstattet med et nytt basseng på toppen av samme høyde. Under krigen gravde tyskerne ned vannledning fra Hallevannet og ut til Stavern, som dekket store deler av Stavern og deler av Brunlanes. Denne vannledningen ble i 1962 fornyet i samme rørgate. Rørgaten var i full drift frem til 1986/87, og fremdeles er korte strekk av denne ledningen i bruk.

gopledalvv-gammeltrorhele

Hallevannet fungerte som drikkevannskilde for Stavern fram til 1997 gjennom vannstasjonen på Åres, men fikk da vannet via vannposten på Dolvenhøyda. Etter dette tok Larvik og Omlands Vannverk over vannforsyningen for hele storkommunen. Larvik og Omlands Vannverk er et samarbeid mellom kommunene, Larvik, Brunlanes, Hedrum og Tjølling. Dette samarbeidet startet så tidlig som i 1949, og fra 1952 forsynte de alle de tilknyttede kommunene med drikkevann – med unntak av deler av Brunlanes, som var tilknyttet Brunlanes sitt eget vannverk fra sørvest siden av Hallevannet, og Stavern. Først i 1986 gikk BSA og BSV (Brunlanes og Stavern Avløp, og Brunlanes og Stavern Vannverk) inn i Larvik og Omlands Vannverk, da høydebassenget på Dolvenhøyda kom i drift.

vannverket5

 
Vannverket på Gopledal ble fornyet og modernisert i år 2000 og leverer nå vann til alle tilkoblede husstander i Larvik kommune.

_________________________________

Vestfold Interkommunale Vannverk
Farrisvannet har et stort nedbørsfelt som Vestfolds største innsjø, og det er ikke bare Larviks befolkning som får vannet sitt herfra. Vestfold Interkommunale Vannverk leverer vann til ti kommuner: Sandefjord, Tønsberg, Horten, Holmestrand, Stokke, Re, Hof, Andebu, Nøtterøy og Tjøme. Dette betyr at Farris er drikkevannskilde for omkring 200.000 mennesker i Vestfold og deler av nedre Telemark. Det er altså et enormt nettverk av rørledninger som er strukket ut i hele fylket, for å skaffe innbyggere og næringsdrivende kvalitetsvann. Bare hovedledningen fra Farris til Horten er på vel 50 kilometers lengde, og har avgreininger til blant annet Sandefjord, Nøtterøy, Våle og Ramnes.

vestfoldinterkommunalevannverk-01

Den største pumpemotoren pumper over tusen liter i sekunder, og gir cirka 90.000 kubikkmeter vann i døgnet. Som Gopledal vannverk, henter Vestfold Interkommunale Vannverk vannet på rundt 40 meters dybde, og det fraktes herfra uten pumper eller hjelpemidler opp til VIV, via 2 rør på 1000 mm til inntakskammeret. Derfra går vannet inn i en 3,6 kilometer lang fjelltunnel. Ved tunnelens uttak ved Lågendalen, føres vannet igjen inn i 2 GRP-rør (glassfiber) på 1000 mm, som ender opp hos VIV på østsiden av Lågen. De store vannledningene er altså gravd ned under Lågen. Det finnes også en pumpestasjon ved elvebredden som kan hente vann direkte fra Lågen, som skal fungere som er reservevannskilde ved behov. Så langt har ikke behovet meldt seg, men løsningen er intakt og klar til bruk.

 

 

Gopledal Vannbehandlingsanlegg

Som nevnt i Drikkevannet ble Gopledal Vannbehandlingsanlegg ferdigstilt i år 2000. Bygget ligger nokså godt gjemt ved vannkanten av Farris, Larviks drikkevannskilde, og som årstallet for byggingen tilsier, er det et moderne bygg med avansert datastyring og oversikt. Utvendig er bygget dekorert av billedkunstner Grete Lis Bibalo, og fasadeplatene er av lys larvikitt. Anlegget eies av kommunen, og driftes av vannverket.

farris-vannverket-front

Vannverket må hele tiden forholde seg til forskrifter, lover og direktiver, for eksempel Drikkevannsforskriften av 2002. Den har til formål ”å sikre forsyning av drikkevann i tilfredsstillende mengde og av tilfredsstillende kvalitet, herunder å sikre at drikkevannet ikke inneholder helseskadelig forurensing av noe slag og for øvrig er helsemessig betryggende.”

vannverket-data

Det vil si at vannverkseier skal påse at drikkevannet tilfredsstiller kravene til kvalitet, mengde og leveringssikkerhet når det leveres til mottaker. Forskriftene angir visse parametere som skal sikre vannkvaliteten, og disse skal kontrolleres og vurderes kontinuerlig.

Vannverkseier skal også gjennomføre nødvendige beredskapsforberedelser og utarbeide beredskapsplaner, for å sikre levering av tilstrekkelig mengder drikkevann også under kriser og katastrofer i fredstid, og ved krig. Innunder dette med vannkvalitet, kommer selvfølgelig skadelige mikroorganismer, parasitter, virus og bakterier, samt kjemisk forurensing. Vannverket forsøker å jobbe etter føre-var-prinsippet og har allerede to barrierer hvor disse ikke skal kunne slippe igjennom. I tillegg tester de stadig ut nye metoder for å sikre god vannkvalitet til forbruker, i disse dager prøves det ut en tredje barriere ved et UV-filter, hvor vannet belyses av UV-stråler før det passerer ut.

gopledalvv-uv

En gang i uka sendes vannprøver til analyse ved et laboratorium i Larvik, men hele tiden foregår det såkalte ”online-målinger” av vannet. Både ved bassengene og på det interne laboratoriet. Dette gjelder for eksempel fargetall og surhetsgrad. Ph-verdien på vannet er 8 når det forlater behandlingsanlegget, og vannets turbiditet (klarhet) den dagen vi var på besøk, var helt nede på 0,02. Kravet er under 0,4, men enkelte ganger slår ikke engang fargetallene ut på måleinstrumentet på Gopledal. Når det gjelder koliforme bakterier, altså bakterier som stammer fra avføring fra mennesker eller dyr, ligger målingene på 0 pr 100 ml.

vannverket-lab

vannverket-urens-renset

Gopledal Vannbehandlingsanlegg er som eneste norske vannverk ISO-sertifisert, i to kategorier: ISO 9001:2000 (kvalitet) og ISO 14001 (miljø). Dette forteller oss at drikkevannet som kommer gjennom kranene våre fra Farris har god kvalitet. Faktisk vant vannverket 1. plass i regionskonkurransen for Buskerud, Vestfold, Telemark, Aust-Agder, Vest-Agder, Rogaland og Hordaland, i 2003 for beste drikkevann.

Vi som får levert vann i springen, enten hjemme eller på arbeidsplassen, er forbrukere. Som ved alle andre forbrukerkjøp, gjelder også her Forbrukerkjøpsloven av 2002. Forbrukerombudet har faktisk slått fast at de som er misfornøyde med kvaliteten på drikkevannet, kan stevne kommunen for Forbrukertvistutvalget. Heldigvis ligger Gopledal vannverk langt foran sine konkurrenter når det gjelder levering av god kvalitet på drikkevannet.

gopledalvv-diplom

 

Vannproduksjonen
42 meter under Farrisvannets overflate ligger inntaksrøret til Gopledal vannbehandlingsanlegg. Herfra fraktes råvannet inn til en grovsiler, deretter pumpes det 8 meter opp av 3 pumper. På dette tidspunktet har vannet en surhetsgrad på 6,5 og kravet til drikkevann er ph-verdi 7,5-8.

vannverket6

vannverket14

Når vannet er vel inne i det nye vannbehandlingsanlegget, tilsettes jernklorid for å surne vannet, slik at de ørsmå partiklene av humus-stoffer skal klumpe seg sammen og bli lettere å fjerne.

vannverket15 

Deretter strømmer vannet til 6 basseng bestående av to-media filtre. Her skal det igjennom et 50 centimeter tykt sandlag, 70 centimeter tykt lag av kull og 1600 dyser i hvert basseng. For å illustrere mengden utgjør det 25 tonn sand, 15 tonn kull (antrasitt), i tillegg kommer 15 tonn støttelag. I denne renseprosessen blir de små klumpene som består av organisk materiale, partikler og humus, fjernet, slik at vannet blir fargemessig rent.

vannverket12

gopledalvv-kull

Hver tiende time settes det full sirkulasjon av luft i filtrene, og vannet pumpes opp slik at filtrene renses for partikler. Dette vannet føres så til et slamvannssystem. 

vannverket16

Når det rene vannet kommer ut i bunnen av filteret, går vannet videre til et nytt filter, denne gangen 2 basseng med marmor, på veien blir vannet tilsatt Co2. Bassengene er til sammen 70 kvm, har 6000 dyser, 250 tonn med marmor, samt 54 tonn støttelag. Vannet tar til seg ca 40 gram av filtermassen pr 1000 liter vann og marmorgrusens høye kalsiuminnhold sørger for at vannet igjen får riktig ph-verdi (surhetsgrad). Dette gjør også at vannet ikke tærer på vannledningene. Disse bassengene har renner for slamvann, som føres til rensesystemet for slamvann.

gopledalvv-marmorbasseng

gopledalvv-skitt

I slamvannssystemet tilsettes 0,02 gram polymer pr kubikk vann, for at humus igjen skal klumpe seg sammen og derfor være lettere å fjerne. Deretter går vannet gjennom 3 meter lange filterplater, som fanger opp urenhetene og skiller ut vannet. Overløpsvannet går tilbake igjen til Farris og begynnelsen av renseprosessen. Slammet går ut i egne rør og føres rett til renseanlegget på Lillevik.

vannverket11

gopledalvv-filterplater

Nå er vannet nesten klart, men det gjenstår en hygienisk barriere. Fordi Farrisvannet er såpass rent, trenger man bare å tilsette en liten mengde med klor (natriumhypokloritt, 0.5 gram pr kubikk vann) for å sikre at bakterier og virus ikke følger med ut i ledningsnettet.

vannverket-klor

gopledalvv-klor

I neste steg møter vannet på 3 pumper som løfter det 85 meter opp til Fagerliåsens 3 høydebasseng. Disse rommer til sammen 20.000 m3 vann.

gopledalvv-rentvann

vannverket8

vannverket-fordeling

På veien hit forsvinner noe av vannet direkte til Dolven høydebasseng (115 m.o.h.) gjennom forgreininger i rørnettet. Dette høydebassenget rommet 8500 m3. For å finne ut hvor ditt vann kommer fra, les historien om drikkevannet.

vannbassengdolven1

Et normalt døgns produksjon på Gopledal vannbehandlingsanlegg gir ca 25.000 m3 vann, som tilsvarer ca 280 liter pr sekund. Produksjonskapasiteten har en øvre grense på 580 liter i sekundet. Total årsproduksjon er ca 9 millioner m3 krystallklart og hygienisk rent vann. For å få til dette går det med 345 tonn marmor og 3.900.000 kWh pr år. Strømmen alene koster 2 millioner, men likevel utgjør ikke driftskostnadene mer enn 34 % av utgiftene forbruker betaler i vanngebyr. En tankevekker er det kanskje at 23 % går vekk til merverdiavgift til staten, mens bare 4 % går til administrasjon. En gjennomsnittsfamilie i Larvik betaler omtrent 1450,- pr år i vanngebyr.

Vi takker Einar for hans bruk av fritiden til omvisning, og for en vel gjennomført og lett forståelig innføring i vannbehandlingsprosessen.

 

 

Tur til Svenner

Dagen (09.05.08 )startet med tykk tåke, men dyktige kaptein Svenn Dvergastein navigerte oss trygt til Svenner. Den tykke tåka ga oss et perspektiv fra tiden de brukte svartkrutt i salutten for navigering. Kan umulig se at dette var en genial løsning, for lyden går ikke spesielt langt i tåka, ei heller spesielt lett å vite hvor den kommer fra. Og ikke om vi hadde tatt sjansen på å navigere etter en lyd i ny og ne heller tror jeg, det ville vært langt mer enn hva landkrabber kan tåle av spenning.

Da vi kom til brygga ble vi fortøyd på utsiden av en rekke båter som allerede var på plass, velvilje og blide fjes møtte oss, og ønsket oss velkommen på Svenner. Pinsehelgen var til for vedlikehold og stell på Korpekollens bygninger. Det ble malt, pusset, vasket og stellet i alle kroker og kriker. Hele gjengen var i sving, alle med sitt, og med et stort smil. En stor oppgave som absolutt så ut til å bli uført med stor glede og iver, og det kan man forstå når man tar seg en runde og opplever stedet. Her er man på en måte ”hjemme”.

Kort tid etter at vi var i land, lettet tåka, og solen kom fram på blå himmel. Vi vandret litt rundt, spiste den første nistepakka og koste oss i sommervarmen. Mange bilder ble tatt i løpet av dagen, og ikke minst ble sanser fylt opp med inntrykk, glede og energi. For man skal lete lenge etter et mer behagelig sted å nyte vårsolen.

ls-svenner-fyr-36

Tåka lå lavt da vi ankom Svenner

ls-svenner-fyr-02

Mange hadde funnet veien hit, både med og uten seil.

ls-svenner-fyr-03

ls-svenner-fyr-06

Velkommen til VÅR egen omvisning!

ls-svenner-fyr-04

Noen av dugnadsgjengen i sving

ls-svenner-fyr-05

ls-svenner-fyr-08

Under en matpause etter første turmål var nådd, dukket solen opp

ls-svenner-fyr-10

Fiskehuset ligger i le for vær og vind

ls-svenner-fyr-15

ls-svenner-fyr-17

Og ikke lenge etterpå, så var det en liten pause til, stressfaktoren var 0.0 i dag.

ls-svenner-fyr-18

Zanzibar – Svenners cateringplass for hungrige gjester

ls-svenner-fyr-19

ls-svenner-fyr-20

ls-svenner-fyr-37

Tung bør for en kystfotograf

ls-svenner-fyr-24

Båtene beskues og solen nytes på brygga

ls-svenner-fyr-21

Svenn og noen fra dugnadsgjengen slår av en prat i solen

ls-svenner-fyr-35

Neste opplevelse denne dagen var fyrtårnet, og trappa var seig etter timers vandring

ls-svenner-fyr-25

ls-svenner-fyr-26

ls-svenner-fyr-38

«Toppen er nådd» og en avslappet kystfotograf nyter utsikten og atmosfæren

ls-svenner-fyr-29

Utsikten er upåklagelig

ls-svenner-fyr-34

Visst bevitner rødskillet i nakken at solen tok godt i dag

ls-svenner-fyr-31

Nymalte vinduer til tørk, snart klare til mange nye års tjeneste

ls-svenner-fyr-27

Her lages strømmen til fyret og bebyggelsen på Svenner av et dieselaggregat

ls-svenner-fyr-30

Og her er dieseltankene til aggregatet

ls-svenner-fyr-32

Etter x antall timer setter vi kursen til brygga for hjemturen

ls-svenner-fyr-33

Nesten litt vemodig å forlate denne perlen i havgapet, men fulle av glede, inspirasjon og ro navigerte Svenn oss trygt til Stavern havn og fastlandet igjen. Vel viten om vår glede over en fabelaktig og uforglemmelig dag, langt til havs. En stor takk til Svenn som gjorde denne dagen mulig, og for hans behagelige nærvær i disse timer.

Kystfotografen Svenn Dvergastein sin nettside  finner dere her.

 

 

Svenner fyr

Svenner fyr ble 22. oktober 1874 lyssatt for første gang, og dagens tårn i støpejern ble satt opp i 1900. Opprinnelig var Svenner fyr bygget av stein, av fanger på Akershus festning. Svenner har siden 1700-tallet vært en viktig havn for fiskere, og fra rundt 1794 ble det fast los på Svenner. Fyret var bemannet fram til 2002, og siden den gang har fyret vært automatisert. Svenner er nå åpent for publikum og det er mulighet for å leie overnatting på stedet. Skyss fram og tilbake fra Stavern havn på sommeren er også mulig.

svenner-01

Øygruppen kan man fritt besøke med egen båt, det er mange fine plasser og steder for fortøyning, bading og andre hyggelige opplevelser. Flere av øyenes bygninger er bygget av fiskere og losmannskap (heriblant undertegnedes egen oldefar som var kystskipper). Disse bygningene, samt selve fyret, ble fredet i 1997.

svenner-02

På Norsk sjøfartsmuseum kan man beskue kanonen som ble brukt som tåkekanon på Svenner fyr, det ble i tykk tåke avfyrt et skudd hvert tiende minutt. På denne måten kunne fiskere og andre sjøfarende navigere seg ”trygt” i havn. Tåkekanonen viste seg tidlig å være lite egnet for sitt bruk, det fortelles om båter som fremdels gikk på grunne, og at man kunne være relativt nære Svenner uten å høre skuddene som ble avfyrt. Det rapporteres at man kunne se lysglimtet fra kanonen, men ikke høre den, så da var hensikten mer eller mindre borte for tåkeskuddene. I 1931 fikk Svenner sitt første diafon tåkesignalapparat på plass, signalets dype bass rakk godt inn på land og langt ut på havet, denne ble byttet ut med mer moderne utstyr tidlig på 80-tallet.

svenner-05

I 1904 ble det forsøkt å få telefonisk forbindelse med fastlandet, men telegrafdirektøren hadde ingen mulighet til å innfri ønsket på grunn av økonomiske vanskeligheter. Midlene rakk ikke til, og saken ble derfor liggende i mange år. Først i 1929 ble det fart i sakene. Sjømannsforeningen fikk klarsignal fra telegrafdirektøren, hvis de bekostet det hele selv. Komiteen som påtok seg dette oppdraget fikk inn midler fra blant annet Redningsselskapet og Larviksrederiet A/S Norge. Resterende ble betalt av Sjømannsforeningens egne midler. Svenner var den gang det første fyret i Øst-Norge med et telefonanlegg av dette slaget. Det som var drivkraften bak telefoniønsket, var at fiskere som kom i havn i uvær eller tåke ofte ble liggende opp til ei uke på Svenner uten å kunne kommunisere med fastlandet, og dette skapte mye uro for de som satt hjemme å ventet. Så gleden og tryggheten har garantert vært stor da Telefunkens trådløse telefonanlegg ble montert.

svenner-03

Det er et rikt og variert fugle- og floraliv ute på Svenner, som ligger ”rett ut for” Stavern i Larvikfjordens munning. Selve fyret ligger på Korpekollen ute i øygruppen, tårnet er 18,7 meter høyt og har en lysvidde på 17,8 nautiske mil. Fyrets hvite sterke lys er ikke til å ta feil av når man ferdes i Larvik eller Stavern, det blinker jevn og trutt hele døgnet året rundt. Lysstyrken ble vesentlig forbedret i 1961 da Svenner fyr fikk eget dieselaggregat til strømproduksjon.

svenner-04

Bebyggelsen på Svenner (med unntak av selve fyret) drives nå av Gokstad kystlag og Kystlaget Fredriksvern, som har sikret videre drift og allmenn bruk av naturperlen i havgapet.

paaturtilsvennerknapp