Historie

Litt historie, historiske steder, steder å besøke.

Riksen

Visste du at Nevlunghavn har en av de hundre
telefonkioskene av typen «Riks» som finnes i Norge?

I 1932 ble det utlyst en konkurranse for å
få laget en standardisert og billig telefonkiosk. 1000 kroner pr telefonboks
var maksbeløpet, og den skulle være lett å montere, samt solid. Kanskje ikke
rare kriteriene de satte, men samtidig garantert en utfordring på den tiden. 93
ivrige konstruktører meldte sin interesse, men kun èn dro av sted med seier, og
det var Georg Fredrik Fasting. Man må vel si at han lykkes med både kvalitet,
enkelhet og funksjonalitet, den godeste Georg, som har gitt de aller fleste av
oss et forhold til denne røde boksen med telefon i.

I 2007 ble det inngått en avtale med
Telenor, som er eier av telefonboksene, og Riksantikvaren om verning av 100
«Riks»-bokser av den gang 420 gjenlevende bokser. Totalt har det
blitt produsert mer enn 9000 telefonbokser av denne typen.  I 1970 og 80-åra var det faktisk over 6000
fungerende utgaver som garantert veldig mange har observert vært plassert
«over alt». Ikke mange bygder, brygger eller byer som ikke har hatt
en av disse lett tilgjengelig.

 

 

Så fremdeles kan man ringe «Riks» hundre steder i Norge – og en av dem er i kystperlen Nevlunghavn.

Hedrum kirke

 

Hedrum kirke er fra middelalderen og oppført i stein i 1100. Den innehar 260 sitteplasser og har rektangulært skip, kvadratisk kor og apside. I følge historien kan det ha stått en trekirke i Hedrum allerede i 1060, men ingen ting kan sies med sikkerhet. I Borgarting kristenrett som ble skrevet i omkring 1080, er Hedrum kirke nevnt. Den var da en av seks fylkeskirker i området rundt Oslofjorden.

Hedrum kirke inneholder også mye verdifullt og spennende inventar – Jernskjeggslekten var kirkens mektige beskyttere fra 1550 til ca 1616 og en del av kirkens rike inventar stammer fra den tid. En korsfestelsesgruppe i tre, en Mariafigur fra 1300-tallet og en kirkeklokke fra 1100-tallet er kirkens eldste inventar. Kirken har også mange gamle gravsteiner i selve kirkegulvet.

I 2010 feiret kirken 950 år.

Hedrum har også et gravfelt fra jernalderen som ligger rett på nedsiden av kirken, ned mot Lågen. Feltet har ca 30 gravminner, og er et av de største i Larviksdistriktet.

Fritzøehus

Fritzøehus er Larviks eneste slott og Norges største privateide bolig, det ble i sin tid tegnet av Jacob Wilhelm Nordan og bygget av Michael Treschow i årene 1863–1865 og det ble utvidet i 1885–1889 og i tidsrommet 1897–1898. Slottet med tilhørende eiendom på ca 1700 mål eies av Mille Marie Treschow.

 

Samlet gulvflate er på 2302 m² og inneholder 75 rom og 21 kjellerrom.

 

 

 Slottet er rikt på utsmykking og spennende arkitektur.

Den ca. 1700 mål store eiendommen er et landskapsvernområde.

 Parken ble anlagt i engelsk stil i 1860-årene.

I parken er det bøkeskog, valnøttgran, slangegran og en kryp-Korea gran med lilla kongler.
Det er frittgående dåhjort og muflon i parken, samt et rikt fugleliv.

 

Inntil parkens nedre del med nydelig utsikt ut mot Larviksfjorden ligger Fritzøe golfbane
og Fritzøe gård som eies av Mille-Maries søster, Scilla Treschow.

 

Adgang til parken får du ved å henvende deg til Treschow Fritzøes hovedkontor.

 

Stavernsodden fyr

Stavernsodden fyr fikk sitt første lyspunkt i 1855,da med en langt mindre lykt enn dagens og det var bare en liten vaktstue der. I 1874 ble det første bygget oppført på øya i forbindelse med fyrdriften, og selve fyrtårnet ble oppmurt. Under krigen ble det oppført ytterligere ett hus, maskinhus og redskapsbod. Fra 1945 til 1960 var det også ni måneder i året en reservebetjent på fyret. Fram til 1945 var fyret enmannsbetjent med tilhørende husstand. I 1960 ble fyret løftet til nye høyder med elektrisitet og fra 1984 ble fyret vært automatisert og ubemannet. En liten nydelig perle i skjærgården rett på utsiden av sommerbyen Stavern.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fyrets nettside finner du her!

 

 

Kvelde kirke

 

Kvelde kirke er en langkirke bygget i tømmer, den ble bygget i 1871, og har 350 sitteplasser, kirken fremstår som meget velholdt og pen. I kirkens tårn er det luker som åpnes når kirkeklokkene benyttes.

Kirkens arkitekt er Jacob Wilhelm Nordan.

 

 

Peter Wessel

Peter Wessel gikk i fast rute mellom Larvik og Fredrikshavn fra 1984 til april 2006. Fra 2006 til den hadde sin siste tur for Color Line i 2008 gikk ferjen mellom Larvik og Hirtshals. Larviks stolthet går nå i rute mellom Civitavecchia og Olbia i Middelhavet under navnet Snav Toscana. Peter Wessel het fra dens byggeår i 1981 MS Gotland, men fikk samme året navnet Wasa Star. Peter Wessel hadde en del forskjellige ruter i årene fram til 1983, da Larvik-Fredrikshavnferjen kjøpte den.

dsc_3375

I mars 1984 ble båten omdøpt til Peter Wessel og satt inn i rute mellom Larvik og Fredrikshavn. I 1988 ble båten sendt til Tyskland og forlenget med 22,5 meter for å forbedre lugarkapasiteten og antall lastemeter på dekk. I slutten samme år ble den på nytt satt i samme rute som tidligere mellom Larvik og Fredrikshavn, nå under eierskap av Larvik Line a/s som kun var en navnendring av selskapets opprinnelige navn. I 1996 ble båten leid ut til Color Line Larvik med samme rute, Larvik Line inngikk i Color Line fra 1997 etter oppkjøp.

dsc_3327

 

 

 

MS Christian IV

MS Christian IV gikk i rute mellom Oslo og Hirtshals fra 1991 til 1994 før den ble satt i rute mellom Kristiansand og Hirtshals i 1994, denne ruten seilte den til 2008. Da ble den erstattet med Color Lines nye Superspeed 1 og byttet havn til Larvik som avløser etter Peter Wessel fram til 15. juni 2008. Den var da solgt til Stella Navis Russia, Finland og ble levert i juli samme år. Pr 2012 heter båten M/S WIND PERFECTION, les mer her!

dsc_0890

MS Christian IV ble bygget i 1981 og ble da døpt til MS Olau Britannia, den har også seilt under navnet Bayard da i eierskap av Fred Olsen & co. Skipet har hatt noen forskjellige distanser den har seilt, blant annet Sherness-Vlissingen og i 1995 gikk den i en periode mellom Moss og Kiel før den fast gikk mellom Kristiansand-Hirtshals.

dsc_7641

Etter at skipet forlot Color Lines eierskap i 2008 ble den omdøpt til Julia, og hadde rute mellom Helsingfors og St Petersburg, denne ruten er innstilt (pr april 09)og skipet skal nå selges igjen.

Historien til Christian IV har blitt lang med tiden, og alt dette kan du lese om i loggen på Fakta om fartyg.

dsc_7625

dsc_7633

dsc_0921

Alderen har nok satt sine spor…

Fjellganger og bunkere

Bunkere er militære forsvarsstillinger eller tilfluktsrom av stein eller betong. De første bunkerne i Europa antas å ha kommet under krigen mellom Tyskland og Frankrike i 1870. Bunkerne eller tilfluktsrommene er bygget for beskyttelse under krigen, både for sivile og for styrkene i krigen, da spesielt under bombeangrep. I moderne tid er tilfluktsrommene utstyrt med filter og skjerming som også beskytter mot atomvåpen. Det oppbevares mat, medisiner og annet nødvendig utstyr der slik at man kan være der over lenger tid til eventuelle farer er over. De gamle fjellbunkerne var ikke utstyrt med slikt utstyr, her gjaldt det bare å komme seg i sikkerhet og med det aller nødvendigste utstyret som man rakk å få med seg når flyalarmen gikk.

I forsvarsverk som her ute i Brunlanes finnes det fremdeles rester etter skyttergraver, små huler og lange ganger ute på svabergene. Gangene, eller tilførselslinjene som de heter, er laget for å frakte militært utstyr som ammunisjon og alt annet som kunne være nødvendig for underhold av soldatene på de enkelte steder.

 

Hummerbakkfjorden:

hummerbakkfjorden-stilling

hummerbakkfjorden-stilling2

hummerbakkfjorden-bunker

hummerbakkfjorden-revet-gan

 

Langestrand:

langestrand

langestrand-1

 

Oddane:

oddane-fjellgang

 

Gurvika:

gurvikafjellet-fjellganger

 

Mølen:

molen-bunker-02

molen-bunker-01

 

 

 

Nausttuft

Fra Norge kjennes et stort antall nausttufter fra Jæren og nordover. Denne tuften ved Hummerbakkfjorden er imidlertid foreløpig den eneste av sitt slag langs kysten av Øst-Norge. Mange naust på vestlandet antas å være eldre enn vikingtid, og har blitt tolket som spor av en politikk med hensikt om å samle større områder gjennom å etablere leidangslignende flåtestyrker.

nausttuften-3

Nausttuften her ved Hummerbakken ble gjenstand for en undersøkelse september 1991. Men funnene som ble gjort kunne ikke gi noen svar om dateringer. Antagelsene om at tuften er fra vikingtid baseres på nivåforskjellen mellom tuften og havets nivå.

nausttuften-1

Her ligger tuften et stykke inn fra land ettersom landhevingen har medført en strandforsyvning. Tuftens innvendige mål er ca 20 meter og kan altså ha rommet et fartøy noe mindre enn Oseberg- og Gokstadskipene, som begge har en lengde på ca 23 meter.

Tekst: Fra oppslagstavle på stedet

 

 

Bygdeborger

Bygdeborger er gamle forsvarsverk og evakueringssteder, plassert på fjelltopper med utsikt over bygdene. Man går ut fra at de er bygget i eldre jernalder, så tidlig som i romertiden (år 50-400 e.Kr.) og i folkevandringstiden (år 400-600 e.Kr.). På denne tiden var Brunlanes et viktig knutepunkt når det gjaldt handel med provinsene langs Rhinen i Mellom-Europa. Da befolkningen i Europa begynte å forflytte seg innen Romerrikets grenser i stor skala, fulgte urolighetene med oppover til vårt distrikt. Det var konflikter og stridigheter om land og gods. Innbyggerne i Brunlanes må ha hatt et behov for trygge tilfluktssteder, og depoter til oppbevaring av verdigjenstander og forråd av nødvendigheter. På toppen av nøye utvalgte åser, hadde de full kontroll over fiender som forsøkte seg på innrykk i bygda, det være seg både ”fra lands og fra vanns”.

bygdeborg-03

Det var ikke alle åser som var velegnet for bygdeborg-bygging, og det antas å ha vært flere kriterier for utvelgelse: Åsen måtte ligge på et sted hvor det ga god utsikt mot landevei og/eller vannvei. Den måtte være uinntakelig fra nærmest alle kanter, unntatt der hvor bygdefolket selv kunne komme seg greit opp med folk, husdyr og proviant. Det måtte være forholdsvis enkelt å få båret opp steiner og andre materialer til borgen. I tillegg burde det være et vannreservoar til folk og fe på toppen, og man kan ane at det måtte være en fordel med utsyn til nærliggende varder som ble satt i flammer som varsel ved fiendeinnrykk.

bygdeborg-02

Vi vet ikke eksakt hvordan bygdeborgene opprinnelig så ut, men en del kan vi likevel tenke oss til etter de funn som er gjort. Ettersom borgene stort sett hadde bare èn eller noen få mulige veier opp, ble disse ble sperret av med stokker og/eller stein da bygdefolket hadde kommet seg vel innenfor. Det er funnet rester etter forsvarsverkene – enkelte steder forholdsvis hele ”steingjerder”, mens andre steder bare nedrast stein. Noen bygdeborger har vært store med flere murer innenfor hverandre, men dette ser ikke ut til å ha vært tilfelle med borgene i Brunlanes. Man antar det har vært bygget stående palisader av trestokker oppå murene for ekstra sikring, noen også med vakttårn, men dette er forlengst borte. Noen steder har det sikkert også vært satt i brann av angripere. Der palisadene var enklere, antas det å ha stått spisse stokker ut fra muren, slik at angriperne ble hindret i å komme for nær, særlig på hest.

bygdeborg

Tegning av Karl-Iwar Karlson

Da innbyggerne rømte opp på bygdeborgene, må de ha forutsett at fienden kunne ”vente dem ut” nedenfor murene. Antagelig var det derfor man brakte med seg husdyr, slik at man hadde proviant ved en eventuell utmattelsesteknikk fra inntrengernes side, men også for å beskytte seg mot berøvelse av livsgrunnlag. Vannreservoarene må derfor ha blitt brukt både av mennesker og dyr. Der man fremdeles kan se spor etter disse, er det som regel bare myrhull eller en fordypning i grunnen. I de borgene hvor innbyggerne har oppholdt seg over lengre tid, må det ha vært husly for mange. Enkelte steder er det funnet leirkar, dyrebein, kull og jernfragmenter, noe som støtter opp under teorien om at det kan ha vært aktivitet over tid oppe i borgene.

Under angrep og for å kunne nedkjempe fiender på vei opp mot borgen, er det trolig at bygdeborgfolket hadde kastesteiner på innsiden av murene. Ellers var pil og bue det mest anvendte forsvarsutstyret i folkevandringstiden. Da vi vet at flere bygdeborger har ligget med utsyn til hverandre, kan vi kanskje også tro at de hadde varder som ble tent for å signalisere etter hjelp.

Enkelte bygdeborger har fått navn som for eksempel ”Røverborgen”, noe som tyder på at landeveisfanter og samfunnets utskudd tok borgene i bruk som skjulesteder ettersom årene skred fram. I Norge er det så lang oppdaget nærmere 400 bygdeborger, i Brunlanes er bare 3 registrerte, men antallet kommer sikkert til å stige etter hvert som flere blir oppmerksomme på hva de kan se etter for å finne tegn etter de gamle forsvarsverkene og utsiktspostene.

bygdeborg-01

Haugeneåsen har antagelig hatt det største forsvarsanlegget i Brunlanes, og man kan finne stein på store områder, blant annet på åsens sørøstlige parti. På Løkås ved Austein vil du finne runde, mosegrodde steinvoller på nordsiden av åsen. Mindre enn èn kilometer fra Løkås ligger Korpås, og her finner vi også et registrert forsvarsverk i form av nedrast stein på nordøst-siden. Enkelte mener at også Brattås har tegn etter bygdeborg, men foreløpig er det bare registrert gravminner her.

panoramafrabygdeborg-start

 

 

 

Drikkevannet

Allerede i 1869 kom den første organiserte vannleveringen i Larvik. Det ble da tappet vann fra Kleivervannet, fraktet i rør ned til Farriseidet, så videre ned til Langestrand og derfra til dampskipsbrygga ved Storgata. På disse stedene var det oppført vannposter. Fra starten og fram til rundt 1900 da produksjonen av støpejern på Treschow Fritzøe startet, ble vannet fraktet i trerør.

farris-vannverket-02

Nå viste det seg tidlig at Kleivervannet ikke hadde så høy kvalitet som ønsket og påkrevd av en drikkevannskilde, og ganske tidlig fikk det tilnavnet ”Kleiverakevitt” på grunn av myrsmaken. Dette til tross for at Norges første vannbehandlingsanlegg ble laget nettopp til Kleivervannet. Vannrensingen var så enkel som at vannet ble filtrert gjennom et sandfilter før det ble sendt ut i vannledningsnettet. Smaken var nok ikke like enkel å rense, slik man kan med dagens teknologi.

gopledalvv-gammeltfoto

gopledalvv-gammeltegning1

gopledalvv-gammeltegning2

Langestrand får snart en av vannpostene sine tilbake etter utbyttingen av vann- og kloakkledninger i bydelen. Vannposten blir da å finne i sin opprinnelighet ved Brønngata 6. De eldste rørledningene i støpejern ble fjernet herfra i 2007 i forbindelse med oppgraderingen.

Ulfsbakk ble i 1885 tatt i bruk som drikkevannskilde, og i 1925 ble også Langevann koblet sammen med Ulfsbakk via Langevannstunnelen. Vannpumpene og tunnelen ble driftet av Larvik brannvesen.

ulfsbakk-pumpehus

Farriseidet og noen andre områder rundt Langestrand, hadde vann fra Ulfsbakk fram til 1985/86, før de ble koblet på vannledningen fra Farris. Øvre Langestrand og øvre del av Farriseidet, samt Veldre, får i dag vann som først er innom styrebassenget på toppen av Tvetenebakken, altså 125 m.o.h. Et høydebasseng er under bygging på Ra, som skal være på 3000 m3, slik at også Veldre får bassengvann. Den praktiske forskjellen på bassengvann og vann som går gjennom pumpe, er at vannet ikke blir berørt dersom strømforsyningen blir borte.

vannverket-tvetene

Hovedvannledningen fra Gopledal og ut til Dolvenhøyda vannbasseng fraktes i dag via 500 mm vannrør, som forsyner Tvedalen, Helgeroa, Nevlunghavn og Stavern med vann fra Farris. Totalt finnes det ca 500 kilometer med vannrør i Larvik kommune!

vannbassengdolven

Kjose har siden slutten av 80-tallet hatt egen pumpestasjon på Omsland for øvre del av Kjosebygda, mens nedre del av Kjose får vann fra en pumpestasjon som ligger ved Tyskhusbakken, og har vært driftet siden tidlig på 80-tallet. Før den tid fikk beboerne vann fra egne brønner. Vassvik har fremdeles egne pumper eller brønner, og likeså den delen av Sky som ligger etter Sky skole.

Tvedalen hadde fram til 2003 bare tilgang på brønnvann, men ble så koblet til Farrisvannet.
Allerede fra 1894 hadde Stavern sitt eget lille vannforsyningsnett fra et støpt vannbasseng ved Varden. I 1937 ble dette erstattet med et nytt basseng på toppen av samme høyde. Under krigen gravde tyskerne ned vannledning fra Hallevannet og ut til Stavern, som dekket store deler av Stavern og deler av Brunlanes. Denne vannledningen ble i 1962 fornyet i samme rørgate. Rørgaten var i full drift frem til 1986/87, og fremdeles er korte strekk av denne ledningen i bruk.

gopledalvv-gammeltrorhele

Hallevannet fungerte som drikkevannskilde for Stavern fram til 1997 gjennom vannstasjonen på Åres, men fikk da vannet via vannposten på Dolvenhøyda. Etter dette tok Larvik og Omlands Vannverk over vannforsyningen for hele storkommunen. Larvik og Omlands Vannverk er et samarbeid mellom kommunene, Larvik, Brunlanes, Hedrum og Tjølling. Dette samarbeidet startet så tidlig som i 1949, og fra 1952 forsynte de alle de tilknyttede kommunene med drikkevann – med unntak av deler av Brunlanes, som var tilknyttet Brunlanes sitt eget vannverk fra sørvest siden av Hallevannet, og Stavern. Først i 1986 gikk BSA og BSV (Brunlanes og Stavern Avløp, og Brunlanes og Stavern Vannverk) inn i Larvik og Omlands Vannverk, da høydebassenget på Dolvenhøyda kom i drift.

vannverket5

 
Vannverket på Gopledal ble fornyet og modernisert i år 2000 og leverer nå vann til alle tilkoblede husstander i Larvik kommune.

_________________________________

Vestfold Interkommunale Vannverk
Farrisvannet har et stort nedbørsfelt som Vestfolds største innsjø, og det er ikke bare Larviks befolkning som får vannet sitt herfra. Vestfold Interkommunale Vannverk leverer vann til ti kommuner: Sandefjord, Tønsberg, Horten, Holmestrand, Stokke, Re, Hof, Andebu, Nøtterøy og Tjøme. Dette betyr at Farris er drikkevannskilde for omkring 200.000 mennesker i Vestfold og deler av nedre Telemark. Det er altså et enormt nettverk av rørledninger som er strukket ut i hele fylket, for å skaffe innbyggere og næringsdrivende kvalitetsvann. Bare hovedledningen fra Farris til Horten er på vel 50 kilometers lengde, og har avgreininger til blant annet Sandefjord, Nøtterøy, Våle og Ramnes.

vestfoldinterkommunalevannverk-01

Den største pumpemotoren pumper over tusen liter i sekunder, og gir cirka 90.000 kubikkmeter vann i døgnet. Som Gopledal vannverk, henter Vestfold Interkommunale Vannverk vannet på rundt 40 meters dybde, og det fraktes herfra uten pumper eller hjelpemidler opp til VIV, via 2 rør på 1000 mm til inntakskammeret. Derfra går vannet inn i en 3,6 kilometer lang fjelltunnel. Ved tunnelens uttak ved Lågendalen, føres vannet igjen inn i 2 GRP-rør (glassfiber) på 1000 mm, som ender opp hos VIV på østsiden av Lågen. De store vannledningene er altså gravd ned under Lågen. Det finnes også en pumpestasjon ved elvebredden som kan hente vann direkte fra Lågen, som skal fungere som er reservevannskilde ved behov. Så langt har ikke behovet meldt seg, men løsningen er intakt og klar til bruk.

 

 

Gopledal Vannbehandlingsanlegg

Som nevnt i Drikkevannet ble Gopledal Vannbehandlingsanlegg ferdigstilt i år 2000. Bygget ligger nokså godt gjemt ved vannkanten av Farris, Larviks drikkevannskilde, og som årstallet for byggingen tilsier, er det et moderne bygg med avansert datastyring og oversikt. Utvendig er bygget dekorert av billedkunstner Grete Lis Bibalo, og fasadeplatene er av lys larvikitt. Anlegget eies av kommunen, og driftes av vannverket.

farris-vannverket-front

Vannverket må hele tiden forholde seg til forskrifter, lover og direktiver, for eksempel Drikkevannsforskriften av 2002. Den har til formål ”å sikre forsyning av drikkevann i tilfredsstillende mengde og av tilfredsstillende kvalitet, herunder å sikre at drikkevannet ikke inneholder helseskadelig forurensing av noe slag og for øvrig er helsemessig betryggende.”

vannverket-data

Det vil si at vannverkseier skal påse at drikkevannet tilfredsstiller kravene til kvalitet, mengde og leveringssikkerhet når det leveres til mottaker. Forskriftene angir visse parametere som skal sikre vannkvaliteten, og disse skal kontrolleres og vurderes kontinuerlig.

Vannverkseier skal også gjennomføre nødvendige beredskapsforberedelser og utarbeide beredskapsplaner, for å sikre levering av tilstrekkelig mengder drikkevann også under kriser og katastrofer i fredstid, og ved krig. Innunder dette med vannkvalitet, kommer selvfølgelig skadelige mikroorganismer, parasitter, virus og bakterier, samt kjemisk forurensing. Vannverket forsøker å jobbe etter føre-var-prinsippet og har allerede to barrierer hvor disse ikke skal kunne slippe igjennom. I tillegg tester de stadig ut nye metoder for å sikre god vannkvalitet til forbruker, i disse dager prøves det ut en tredje barriere ved et UV-filter, hvor vannet belyses av UV-stråler før det passerer ut.

gopledalvv-uv

En gang i uka sendes vannprøver til analyse ved et laboratorium i Larvik, men hele tiden foregår det såkalte ”online-målinger” av vannet. Både ved bassengene og på det interne laboratoriet. Dette gjelder for eksempel fargetall og surhetsgrad. Ph-verdien på vannet er 8 når det forlater behandlingsanlegget, og vannets turbiditet (klarhet) den dagen vi var på besøk, var helt nede på 0,02. Kravet er under 0,4, men enkelte ganger slår ikke engang fargetallene ut på måleinstrumentet på Gopledal. Når det gjelder koliforme bakterier, altså bakterier som stammer fra avføring fra mennesker eller dyr, ligger målingene på 0 pr 100 ml.

vannverket-lab

vannverket-urens-renset

Gopledal Vannbehandlingsanlegg er som eneste norske vannverk ISO-sertifisert, i to kategorier: ISO 9001:2000 (kvalitet) og ISO 14001 (miljø). Dette forteller oss at drikkevannet som kommer gjennom kranene våre fra Farris har god kvalitet. Faktisk vant vannverket 1. plass i regionskonkurransen for Buskerud, Vestfold, Telemark, Aust-Agder, Vest-Agder, Rogaland og Hordaland, i 2003 for beste drikkevann.

Vi som får levert vann i springen, enten hjemme eller på arbeidsplassen, er forbrukere. Som ved alle andre forbrukerkjøp, gjelder også her Forbrukerkjøpsloven av 2002. Forbrukerombudet har faktisk slått fast at de som er misfornøyde med kvaliteten på drikkevannet, kan stevne kommunen for Forbrukertvistutvalget. Heldigvis ligger Gopledal vannverk langt foran sine konkurrenter når det gjelder levering av god kvalitet på drikkevannet.

gopledalvv-diplom

 

Vannproduksjonen
42 meter under Farrisvannets overflate ligger inntaksrøret til Gopledal vannbehandlingsanlegg. Herfra fraktes råvannet inn til en grovsiler, deretter pumpes det 8 meter opp av 3 pumper. På dette tidspunktet har vannet en surhetsgrad på 6,5 og kravet til drikkevann er ph-verdi 7,5-8.

vannverket6

vannverket14

Når vannet er vel inne i det nye vannbehandlingsanlegget, tilsettes jernklorid for å surne vannet, slik at de ørsmå partiklene av humus-stoffer skal klumpe seg sammen og bli lettere å fjerne.

vannverket15 

Deretter strømmer vannet til 6 basseng bestående av to-media filtre. Her skal det igjennom et 50 centimeter tykt sandlag, 70 centimeter tykt lag av kull og 1600 dyser i hvert basseng. For å illustrere mengden utgjør det 25 tonn sand, 15 tonn kull (antrasitt), i tillegg kommer 15 tonn støttelag. I denne renseprosessen blir de små klumpene som består av organisk materiale, partikler og humus, fjernet, slik at vannet blir fargemessig rent.

vannverket12

gopledalvv-kull

Hver tiende time settes det full sirkulasjon av luft i filtrene, og vannet pumpes opp slik at filtrene renses for partikler. Dette vannet føres så til et slamvannssystem. 

vannverket16

Når det rene vannet kommer ut i bunnen av filteret, går vannet videre til et nytt filter, denne gangen 2 basseng med marmor, på veien blir vannet tilsatt Co2. Bassengene er til sammen 70 kvm, har 6000 dyser, 250 tonn med marmor, samt 54 tonn støttelag. Vannet tar til seg ca 40 gram av filtermassen pr 1000 liter vann og marmorgrusens høye kalsiuminnhold sørger for at vannet igjen får riktig ph-verdi (surhetsgrad). Dette gjør også at vannet ikke tærer på vannledningene. Disse bassengene har renner for slamvann, som føres til rensesystemet for slamvann.

gopledalvv-marmorbasseng

gopledalvv-skitt

I slamvannssystemet tilsettes 0,02 gram polymer pr kubikk vann, for at humus igjen skal klumpe seg sammen og derfor være lettere å fjerne. Deretter går vannet gjennom 3 meter lange filterplater, som fanger opp urenhetene og skiller ut vannet. Overløpsvannet går tilbake igjen til Farris og begynnelsen av renseprosessen. Slammet går ut i egne rør og føres rett til renseanlegget på Lillevik.

vannverket11

gopledalvv-filterplater

Nå er vannet nesten klart, men det gjenstår en hygienisk barriere. Fordi Farrisvannet er såpass rent, trenger man bare å tilsette en liten mengde med klor (natriumhypokloritt, 0.5 gram pr kubikk vann) for å sikre at bakterier og virus ikke følger med ut i ledningsnettet.

vannverket-klor

gopledalvv-klor

I neste steg møter vannet på 3 pumper som løfter det 85 meter opp til Fagerliåsens 3 høydebasseng. Disse rommer til sammen 20.000 m3 vann.

gopledalvv-rentvann

vannverket8

vannverket-fordeling

På veien hit forsvinner noe av vannet direkte til Dolven høydebasseng (115 m.o.h.) gjennom forgreininger i rørnettet. Dette høydebassenget rommet 8500 m3. For å finne ut hvor ditt vann kommer fra, les historien om drikkevannet.

vannbassengdolven1

Et normalt døgns produksjon på Gopledal vannbehandlingsanlegg gir ca 25.000 m3 vann, som tilsvarer ca 280 liter pr sekund. Produksjonskapasiteten har en øvre grense på 580 liter i sekundet. Total årsproduksjon er ca 9 millioner m3 krystallklart og hygienisk rent vann. For å få til dette går det med 345 tonn marmor og 3.900.000 kWh pr år. Strømmen alene koster 2 millioner, men likevel utgjør ikke driftskostnadene mer enn 34 % av utgiftene forbruker betaler i vanngebyr. En tankevekker er det kanskje at 23 % går vekk til merverdiavgift til staten, mens bare 4 % går til administrasjon. En gjennomsnittsfamilie i Larvik betaler omtrent 1450,- pr år i vanngebyr.

Vi takker Einar for hans bruk av fritiden til omvisning, og for en vel gjennomført og lett forståelig innføring i vannbehandlingsprosessen.

 

 

Svenner fyr

Svenner fyr ble 22. oktober 1874 lyssatt for første gang, og dagens tårn i støpejern ble satt opp i 1900. Opprinnelig var Svenner fyr bygget av stein, av fanger på Akershus festning. Svenner har siden 1700-tallet vært en viktig havn for fiskere, og fra rundt 1794 ble det fast los på Svenner. Fyret var bemannet fram til 2002, og siden den gang har fyret vært automatisert. Svenner er nå åpent for publikum og det er mulighet for å leie overnatting på stedet. Skyss fram og tilbake fra Stavern havn på sommeren er også mulig.

svenner-01

Øygruppen kan man fritt besøke med egen båt, det er mange fine plasser og steder for fortøyning, bading og andre hyggelige opplevelser. Flere av øyenes bygninger er bygget av fiskere og losmannskap (heriblant undertegnedes egen oldefar som var kystskipper). Disse bygningene, samt selve fyret, ble fredet i 1997.

svenner-02

På Norsk sjøfartsmuseum kan man beskue kanonen som ble brukt som tåkekanon på Svenner fyr, det ble i tykk tåke avfyrt et skudd hvert tiende minutt. På denne måten kunne fiskere og andre sjøfarende navigere seg ”trygt” i havn. Tåkekanonen viste seg tidlig å være lite egnet for sitt bruk, det fortelles om båter som fremdels gikk på grunne, og at man kunne være relativt nære Svenner uten å høre skuddene som ble avfyrt. Det rapporteres at man kunne se lysglimtet fra kanonen, men ikke høre den, så da var hensikten mer eller mindre borte for tåkeskuddene. I 1931 fikk Svenner sitt første diafon tåkesignalapparat på plass, signalets dype bass rakk godt inn på land og langt ut på havet, denne ble byttet ut med mer moderne utstyr tidlig på 80-tallet.

svenner-05

I 1904 ble det forsøkt å få telefonisk forbindelse med fastlandet, men telegrafdirektøren hadde ingen mulighet til å innfri ønsket på grunn av økonomiske vanskeligheter. Midlene rakk ikke til, og saken ble derfor liggende i mange år. Først i 1929 ble det fart i sakene. Sjømannsforeningen fikk klarsignal fra telegrafdirektøren, hvis de bekostet det hele selv. Komiteen som påtok seg dette oppdraget fikk inn midler fra blant annet Redningsselskapet og Larviksrederiet A/S Norge. Resterende ble betalt av Sjømannsforeningens egne midler. Svenner var den gang det første fyret i Øst-Norge med et telefonanlegg av dette slaget. Det som var drivkraften bak telefoniønsket, var at fiskere som kom i havn i uvær eller tåke ofte ble liggende opp til ei uke på Svenner uten å kunne kommunisere med fastlandet, og dette skapte mye uro for de som satt hjemme å ventet. Så gleden og tryggheten har garantert vært stor da Telefunkens trådløse telefonanlegg ble montert.

svenner-03

Det er et rikt og variert fugle- og floraliv ute på Svenner, som ligger ”rett ut for” Stavern i Larvikfjordens munning. Selve fyret ligger på Korpekollen ute i øygruppen, tårnet er 18,7 meter høyt og har en lysvidde på 17,8 nautiske mil. Fyrets hvite sterke lys er ikke til å ta feil av når man ferdes i Larvik eller Stavern, det blinker jevn og trutt hele døgnet året rundt. Lysstyrken ble vesentlig forbedret i 1961 da Svenner fyr fikk eget dieselaggregat til strømproduksjon.

svenner-04

Bebyggelsen på Svenner (med unntak av selve fyret) drives nå av Gokstad kystlag og Kystlaget Fredriksvern, som har sikret videre drift og allmenn bruk av naturperlen i havgapet.

paaturtilsvennerknapp

 

 

Fredriksvern kirke

Denne kirken – som kanskje oftere kalles Stavern kirke på grunn av beliggenheten – er antagelig den kirken som skiller seg mest fra de andre i distriktene rundt. Det er en korskirke i rokokkostil, bygget med hollandsk murstein og den sto ferdig i 1756 med 400 sitteplasser. Men så var det jo også garnisonskirken for Fredriksvern Verft og forbeholdt disse fram til 1799, da også den sivile befolkning i Stavern fikk innpass. Arkitekten var kommandøren selv, Michael Johan Herbst, og han sto også ansvarlig for oppføringen av det utradisjonelle og vakre kirkebygget, som var Norges første marinekirke.

stavernkirke-18

Over inngangsdøra finner vi Fredrik 5. speilmonogram, rett under den gamle klokka som fremdeles teller tid. Mot tradisjonen vender inngangen mot øst. En lang periode var kirken hvitkalket, men etter en omfattende restaurering i 2004, fikk den tilbake sine originale farger i rødt, gult og grønt med gamle kalkemetoder. Taket i korsform fikk vipp og glassert, mørkeblå takstein og et klokketårn som rager i midten. At inngangen er østvendt er antagelig mest av makelighetshensyn, slik at menigheten skulle slippe å gå den lange omveien rundt kirken for å komme inn.

stavernkirke-11

Kirken ble bygget med flatt tak innvendig, noe som er svært sjelden i slike bygg. Men kommandøren var praktisk anlagt, og planla å bruke det rommelige loftet til lagring av korn i tilfelle ufredstider. Den blåmalte himlingen er intet annet enn spektakulær! På den er det festet forgylte metallstjerner i forskjellige størrelser, som blant annet viser stjernebildene Orion og Karlsvogna. Kanskje symboliserer ”himmelen” gamle sjøfolks navigasjonsmetoder. I midten, rett under kirkespiret, henger en gedigen klokke formet som en kongekrone, og under den svever en engel som med sin nå halve pekefinger viser tiden.

fred-kirke-engleklokke

Nils Kristian forteller at klokka periodevis har vært ute av stand, og at han for en stund siden ville forsøke å få den i gang igjen. Han smurte opp urverket og trakk den opp, men det så ikke ut til at engelen var villig til å telle flere timer. Under neste søndagsgudstjeneste ombestemte den seg tydeligvis, for midt under prekenen slo klokka til med elleve slag. Man kan vel anta at presten var fornøyd med at klokka fungerte igjen, men kanskje også noe misfornøyd med tidspunktet. Klokka ble laget av Peter Mathisen i København året 1757, og trekkes to ganger i uka av kirketjener Randi. Dersom uret hadde vært i kontinuerlig drift i alle disse 250 årene, så hadde engelen pekt på 2 190 000 timer!

fred-kirke-urverk

Den flotte altertavlen sto ikke ferdig til innvielsen av kirken, men kom på plass ikke så lenge etter. Den går over to etasjer og peker mot vest. Maleriet viser korsfestelsen og oppstandelsen, og er flankert av vakre engler i hvitt og gull. Alterstakene er originale fra innvielsen. Bak altertavlen er inngangen til sakristiet, som ble bygd i 1760.

fred-kirke-altertavle

Fredriksvern var som sagt garnisonskirke for verftet, og der rådet et strengt delt klassesamfunn. Således måtte det også bli i kirken, og innredningen preges av dette. Enkelte benker var ”mer verdt” enn andre for man måtte selvsagt sitte slik det passet seg i den stand man tilhørte. De vanlige benkene ble bygd slik at de på en lettvint måte kunne gjøres om til sykesenger for skadde i krigstid, de er atskilt av de høye benkeryggene og med dører inn til hver benk. De med høyest rang fikk kjøpe seg de beste benkene, mens de med lavest status ble henvist til de uanselige plassene på galleriet. Prestene var storfornøyd når noen kjøpte de dyreste benkeplassene, for det betydde at han fikk tilhørere til prekenen sin – dersom plassen sto tom to ganger, mistet nemlig kjøperen benken sin.

De aller beste plassene var likevel godt atskilt fra de andre i egne avlukker lengst vekk fra alter og prekestol. Her hadde de som var øverst på rangstigen flere fordeler – om vinteren ble det satt inn bøtter med koks, slik at rommet var oppvarmet da de kom, og dessuten var halve forveggen vindusglass. Disse vinduene kunne til prestens forargelse lukkes opp og igjen etter eget forgodtbefinnende, ved å hekte dem løs og slippe dem ned i et hulrom i nederste del av veggen. Var prekenen lang og kjedelig, hørte presten gjerne det smalt i vinduer fra bakerste del av kirken. Rangstigen avgjorde også hvor man ble begravd, de med høyest status fikk plass under kirkegulvet eller ute nærmest kirken.
  

stavernkirke-19

Den flotteste og kanskje mest spesielle detaljen vi finner i interiøret er kongestolen. Det er et eget avlukke oppe på galleriet, på motsatt side av organisten. Den er rikt dekorert og har kong Christian 7. bokstaver og våpen påmalt. Kongen har også mulighet for å lukke opp og igjen vinduene. Kongestolen ble laget før et annonsert besøk av Christian 7., men på grunn av en ”epidemi” i nærheten ble besøket avlyst. Stolen har faktisk stått uten kongebesøk før kong Harald 5. satt der under jubileumsgudstjenesten i 2000. Det har også blitt laget fire stoler til kongens avlukke, som i dag står ved siden av alteret og brukes av brudepar.

 

stavernkirke-06

Orgelet er også spesielt her i Fredriksvern kirke, eller kanskje aller mest, orgelfasaden. Den ble skjenket av enkefru Backer i 1911. De utallige pipene er skåret i tre, og ser svært virkelighetstro ut. De egentlige pipene er gjemt i et rom bak fasaden, og har vært byttet ut 3 ganger, sist i 1961. Fasaden har også vært flyttet et par meter framover, slik at organisten bedre skal høre hva han spiller og for at det skulle bli plass til de nye pipene.

stavernkirke-08

Det har vært gjort flere restaureringer i kirken, særlig i 1938 hvor grunnmuren måtte skiftes på grunn av store fuktskader. En periode var også benkedørene brukt som brystpanel bak alterpartiet, men disse er i dag på plass der de hører hjemme. Kirken har bilder og notiser av restaureringsarbeidet i en monter i et av avlukkene, sammen med flere gamle ting fra kirkens lange historie, blant annet Christian 5. bibel og kopi av de originale arkitekttegningene.
Kirkegården har ikke mange muligheter for utvidelse, og Fredriksvern kirke har derfor opprettet en ny gravlund på Torsrød. Dette har blitt et vakkert og åpent sted, med et frittstående klokketårn midt i.
  

torsroedgravplass

Takk til Randi og Nils Kristian for deres kunnskap, tid, historier og gjestfrihet.

 

 

Følg oss på Facebook

Været i Larvik