Tamfe – Bos taurus

Tamfe går også under navnet ku, kveg og storfe. Fargene varierer og kan være sorte, hvite, røde og brune eller gjerne en blanding av disse. Hårene til kua er korte, men kan variere i tykkelse og lengde med årstiden.
Kuer har fire mager og de kalles vom, nettmage, bladmage og løypemage. Maten svelges etter en kort tygging og går rett i vomma, deretter ned i nettmagen for så å bli gulpet opp igjen. Deretter tygges maten en gang til, denne gangen tygger kua maten sidelengs og oppnår da at maten ”males” før den skal ned i bladmagen. Matens siste reise går til løypemagen hvor den for første gang møter på fordøyelsesvæsker, og hvor det så blir av maten kjenner sikkert de fleste til.

ku-08

Disse drøvtyggende og planteetende pattedyrene mangler fortenner i overkjeven, men det hindrer dem ikke i å oppnå vekt helt opp til gode 1300 kilo. Dyrene holdes for melken, kjøttet og skinnet sin del, i det hele tatt er det ikke mye som går til spille når storfe slaktes. Og dyrene har gitt mat, drikke og klær til oss mennesker i generasjoner, og fremdeles er det mennesker ute i den store verden som bruker tamfe som trekkdyr til plog og lignende redskaper. Kua går normalt drektig i ca 300 døgn, og kalven som da blir født betegnes som kalv til ett års alder.

ku-07

ku-06

ku-04

ku-03

ku-02

ku-01

ku-05

 

 

 

Geit Capra hircus

Geita brukes som melkedyr, matdyr og kjæledyr. Geitas balansekunster har gjort at dyret kan holdes på små og store gårder med mye ulendt terreng, ei er den kresen i matveien og anses for et rimelig dyr å eie, og har gått under navnet ”fattigmanns ku” i sin tid. Geitemor kalles for geit, mens far kalles bukk og deres barn går under navnet kje eller kid. Og artig nok blir en brunstig bukk kalt for grabukk. Fra gammelt av var geitas beosar (harde hårballer som dannes i magen) ettertraktet som motgift og til ”magisk” medisin. Geita er drøvtygger og foretrekker løv, gress og bark til alle måltider, og med deres klatreegenskaper klarer de å komme til maten på de mest utrolige steder.

geitebukk-6

Klovene deres har myke puter som gjør at de får godt feste på fjell og i trær. Geita leverer alt fra 600 til 1500 liter melk i året og er i vår tid mest holdt av den grunn. Geita er et meget klokt dyr og kan skoleres til flere av andre dyrs oppgaver på gården – trekke vogner, lære seg å sitte på kommando og å trekke redskaper.

geitebukk-7

geitebukk-4

geitebukk-3

geitebukk-1

geitebukk

geitebukk-8

 

 

 

Dåhjort Dama dama

Dåhjorten er ikke en hjort du møter i den frie natur i Norge, den er importert til landet og er stort sett bare å finne i natur- og dyreparker.  Dåhjorten har rødbrun pels med hvite flekker langs siden og på ryggen. Fargen varierer noe i styrke etter årstiden, og mange av dem har en sort hårstripe langs ryggen og opp i nakken, denne forekommer også i helt lyse farger. Hind eller kolle er kallenavnet på dåhjorthunnen, og hannen går under navnet dåbukk. Dåhjorthunnen er fullvoksen i en alder av tre år og hannen ca fem år, og de veier da alt fra 40 til i overkant av 100 kilo. De går drektige i ca åtte måneder og sjelden får de mer enn en kalv.

Hannen får sine horn i ettårs alderen, dog uten forgreninger, bare helt rette horn. Disse feller han rundt mai måned året etter, og kort tid etter det starter veksten av nye flotte horn som denne gangen får forgreninger, og er ferdig hardnet og utvokst i september.

daahjort-1

Dåhjorten livnærer seg i hovedsak av gress og løvblader om sommeren, og på vinteren går den over til nøtter og bark. Den beiter tidlig om morgenen og sent om ettermiddagen. Etter at maten er inntatt går de inn i tettere skog. Dåhjorten er ganske sky og er ikke lett å komme innpå, de beiter i flokk og er nokså regelmessige i sine beiteturer morgen som kveld.

daahjort

I Brunlanes finner vi disse flotte dyrene i parken til Treschow.

 

 

Ekorn- Sciurus vulgaris

Ekornets farge varierer etter hvor i Norge vi treffer på den – nord i landet er den mer grå i pelsen mens i sør er den rødbrun. Om vinteren vil den også bli mer gråaktig i Sør-Norge, dette fordi den tilpasser seg årstidene. Undersiden av ekornet er hvit hele året, og på vinteren får den små dusker på ørene sine. Størrelsen på ekornet varierer i voksen alder også, men vil normalt være fra 18-24 cm, mens halen alene måler helt opp til 20 cm. Ekornet veier fra 200 til 400 gram og trives godt i barskog, men finner seg også til rette i fjellbjørkskog. Den livnærer seg av gran- og furufrø, samt at den forsyner seg med hasselnøtter, eikenøtter, sopp, fugleegg og fugleunger. Og som mange sikkert har oppdaget går den ikke av veien for litt solsikkefrø, brød og meiseboller heller.

ekorn-11

Ekornet kan sette til verden opptil tre kull med unger i året, da med 3-7 unger i hvert kull. De går drektige i ca 40 dager, og de blir kjønnsmodne etter ett år. De første ungene kommer som regel så tidlig som i mars måned, og det antas at ekornet kan ha en levealder på opp mot 12 år, men normalen ligger på ca 5-6 år. De bygger kuleformede reir helst i ei gran, men benytter også hule trær. Reiret lages av kvist og løv, innvendig blir de kledd med mose. Og det er ganske vanlig at ekornet har 2-3 reir, et til vinter og sommer, samt et som ungene fødes i og fores opp i.

ekorn-14

ekorn-09

ekorn-06

ekorn-10

ekorn-0058

galleri-ekorn-04

galleri-ekorn-01

Les om fuglebrett og fuglemat her…

Noen tips til fuglekasse finner du her…