Brunsnegle

Brunsneglen, også godt kjent som mordersneglen og Iberiaskogsnegle, formerer seg i rakettfart her i Norge på grunn av vårt fuktige klima og mangel på fiender i naturen, som den har i mange andre land. Sneglen forflytter seg og opptrer gjerne i store grupper, og en hageflekk er rensket på et blunk. Det er i hager med enten grevling eller pinnsvin langt mindre forekomster av denne sneglen, så har du et pinnsvin i nabolaget så spiser den som regel opp brunsneglen mens de enda er små og ikke har rukket å gjøre så mye skade.

Sneglen kan bli helt opp til 15 cm lang og er som oftest i den brunfargen som sneglen på bildet viser.

Brunsneglen foretrekker fuktige steder med skygge og er mest aktiv på sene kvelder og i nattetimene når luftfuktigheten er størst, på dagtid legger den seg i tett vegetasjon eller under steiner. Skulle været bli varmt og tørt over lenger tid lukker den kappehulen (hullet på siden) på denne måten bevarer den fuktigheten i kroppen langt lenger. Brunsneglen legger egg i grupper av 10-30 egg, eggene klekkes etter en til to uker.

 

 

 

Humlebille – Trichius fasciatus

Denne flotte krabaten tilhører skarabidene, som er en billefamilie med enorme variasjoner mellom artene. En ting de alle har felles er antennene med mellom åtte og ti ledd, som ender i en vifteformet kølle. Skarabidene er svært viktige insekter i resirkulerings-prosessen – de rensker vekk og graver ned enorme mengder møkk, og gir på den måten jorda tilbake næringen.

humlebille

Humlebillen har lange hår på hele kroppen, unntatt på vingene og beina. De kan være gulere enn vår venn her, men har alltid disse svarte tegningene på vingene. Billen lurer fiendene (tror den) ved å imitere humle – derav navnet humlebille. Denne er ganske ufarlig, men enkelte skarabider kan være farlige skadedyr.

 

 

 

Skorpionflue – Panorpa communis

Her ser du en vanlig skorpionflue – Panorpa communis – som akkurat har landet etter en tur på flystripa i Kjose. Disse fluene som hører til ordenen nebbfluer og familien Panorpidae, har et nebb med bitende munndeler på det forlengede hodet. Fluene er brune og gule stripete, og vingene har oftest mørke tegninger. Beina er gulaktige og antennene er nokså lange i forhold til kroppen. De er 0,9 til 2,5 centimeter store, og lever av døde eller døende insekter, men koser seg også med nektar og honningdogg. Dette er harmløse insekter som lever på fuktige, kjølige steder i lavtvoksende vegetasjon på skyggefulle steder som skog. Larvene til skorpionflua kan minne om sommerfugllarver, og har åtte par korte vorteføtter og ofte pigger.

skorpionflue

På bildet ses skorpionflue av hannkjønn, som også har gitt arten sitt navn. Det er hannens store og godt synlige kjønnsorgan som minner om en skorpionhale, og er oppadbøyd på samme måte. Hunnens bakkropp smaler mer av mot bakenden.

Bærtege – Dolycoris baccarum

Til de fleste ungers store fornøyelse kalles denne breitegen også for ”bærfis”, og det er kanskje det navnet den er best kjent under. Disse har en skjoldformet kropp, og enkelte av breitegene kan utsondre kraftige forsvarsdufter, og kalles derfor også stinkteger. Det lille hodet kan nesten se ut som om det går i ett med ryggplaten, som oftest er bred med kantete hjørner. Antennene har ofte 5 tydelige ledd, gjerne tofarget. Scutellum (den trekantede platen på ryggen) når halvveis ned på kroppen, og er et godt kjennetegn på teger. En annen morsom detalj er at dette nærmest er det eneste insektet som det er vanskelig å riste av seg hvis det først har bestemt seg for å sitte på deg. Føttene med 3 ledd gjør at den virkelig klynger seg til sitteverten.

baertege

Bærtegen har hvite og svarte tverrbånd på bakkroppssidene, noe som kan ses best på høyre side på eksemplaret under. På nært hold ser kroppen faktisk ganske hårete ut. Den beiter på hagtorn, slåpetorn, bringebær og andre busker i rosefamilien, særlig på frukten og blomstene. Breitegene kan være fra 0,5-2,5 cm lange. De legger eggene sine i små, regelmessige eller sekskantede klaser, og hos mange arter vokter hunnen over både egg og nymfer dersom det er farer som truer.

 

 

Hagtorntege – Acanthosoma haemorrhoidale

Dette er en torntege, eller rettere sagt, èn av de 250 artene som finnes av tornteger – Acanthosomatidae – i ordenen nebbmunner. Dette er harmløse insekter, selv om noen enkelte andre teger faktisk kan angripe nyttevekster som kornavlinger eller annet. Hagtorntegen har skarpe farger i grønt og rødbrunt, med en kledelig gulfarge på undersiden, og er lett å gjenkjenne med sine spisse hjørner på ryggplaten. Føttene har 2 ledd, antennene 5, og insektet er fra 0,8 til 1,3 cm langt. Hovedsakelig lever den på hagtorn (derav navnet), der den beiter knopper og bær. Kan også gå på hassel og andre løvtrearter.

hagtorntege-oven

 

 

 

Stor Blåvannymfe – Enallagma cyathigerum

Dette er et helt harmløst flygende kunstverk i smalvingevannymfe-familien – Coenagrionidae. Her ser du en hann, farget vakkert blå, hunnen kan variere fra blå til brun i fargen. Det som er karakteristisk for akkurat denne, er den ene svarte stripen på hver side av forkroppen, samt at den har to blå ledd på bakkroppen. Det er lett å forveksle denne og asurvannymfe, men stor blåvannymfe har et sort merke ytterst på ’haletippen’.

Faktisk er de nokså svake flygere, disse insektene, og man finner dem derfor ofte hvilende i vannrett stilling på blader, med vingene sammenfoldet over kroppen. Vingespennet kan variere fra 2-5 cm. Kikk etter vannymfer ved tjern, stillestående dammer, i sumpområder, og ved bekker og elver.

storblaavannymfe

 

 

 

Vanlig tordivel – Geotrupes stercorarius

Tordivler er robuste insekter med hvelvet, nærmest oval kropp. De er svarte eller brune, skinnende blanke, og glinser ofte i metallisk grønt, blått eller fiolett. Noen av artene har tannlignende utvekster, og horn på hodet og forkroppen. Kjevene er store og klart synlige, og de kølleformede antennene har 11 ledd og en slags vifte ytterst. Dekkvingene har tydelige, langsgående furer, og leggen på de hårete forbeina har tannete utvekster til å grave med. Hører du en brummende summing i luften forbi deg, kan det gjerne være en tordivel som er ute på flygetur.

Voksne tordivler graver flere centimeter dype ganger under dyremøkk, og tar med seg møkkbiter ned i gangene som mat til larvene sine, som er lyse og c-formede. Larveutviklingen kan ta mange måneder der nede i gangene, og mens de venter på å bli «voksne» (imago) lager de lyder ved å gni beina mot hverandre.
Det finnes rundt 600 arter i tordivelfamilien – Geotrupidae – fra 1-2,5 cm lange, men bare 4 av disse artene finnes i Norge. De lever under all slags gjødsel, råtnende treverk, sopp og i åtsel, og spiser larver, åtsel og gjødsel.
Denne lille fyren ble funnet på skogbunnen ved Sørskogen, nyvasket av regnværet.

tordivel